Varsomt, vilt og fantastisk

Jón Kalman Stefánssons prosa må leses langsomt og i bolker. Han inviterer til det ved å bruke mellomtitler i litteraturen sin, et grep som ikke alltid er like lett å skjønne meningen med. I stykkene mellom titlene, er det enorme fossefall av inntrykk som treffer steinene og fordeler seg fint utover i sinnet, elver som graver egne veier, fugler som flyr så rettlinjet over alt at de kan mistas for å være selve horisonten.

Langsom lesings velsignelse

Jeg er neppe den eneste som leser flere bøker samtidig, og i Annabelle Despards ferske samling fant jeg et dikt som korresponderer med Stefánssons roman. Det går slik:

I dag ble en liten hund blåst vekk

den hadde gul refleksvest

men hva hjelper det i de øvre luftlag

Fuglene vet alt om vind

bauter og jibber

lar seg føre i det høye

Vi trenger hjelp. Admiral Beaufort

målte styrken. I lett bris

så han plommetreet drysse hvitt

I sterk vind hørte han master knirke

Han advarte mot å seile i full storm

Admiralen levde i en annen tid

Han kan ha tenkt på unge piker

med sne i håret fra frukttrær i blomst

Han å aldri hentesveis i bris

fra helikopternes rotor

solsenger løftet høyt i trærne

bilene på rygg i åkeren

eller kjempeblekkspruten

skyllet opp på land

med en vannscooter i armene.

Barnets ubundne blikk

Jón Kalman Stefánssons roman, har som så ofte før hos ham, barnets ubundne blikk på og inn i verden, overdrivelsene, besjelingen av tingene og en forunderliggjøring av noe mange

Jon Kálman Stefánsson:
Stjernenes knitring

Skjønnlitteratur
Forlaget Press
216 sider
Oversatt av Tone Myklebost

har lurt på. I Stjernenes knitring beretter fortelleren at «Jeg er i mitt åttende år og har levd lenge» og det er hjerteskjærende så det holder når vi vet hva han har sett og erfart. Blant annet at faren hver morgen starter Trabanten som står parkert utenfor blokka de to bor i og at murskjeen han arbeider med har fått liv og har tatt morens plass i forsetet. Moren er død og det gir sønnen et spesielt vern, en annen glød og verdi. På mesterlig Stefanssonsk vis skrives det slik:

Jeg er berømt, ikke bare i blokken som reiser seg høyere enn alle andre blokker, men også på skolen, og det er fordi venstrehånden til moren min ligger nede i jorden, ammen med leppene hennes, de grå øynene, den svarte kjolen. Jeg hadde ikke blitt mer berømt om treneren for Frams sjette divisjon hadde gitt meg den himmelblå trøyen med nummer ni, treneren som er spenna gæren, som skriker istedenfor å snakke, han har tung hengevom og en sigar mellom fingrene. Læreren ser på meg som om jeg er skjør og kan gå i stykker. 

En dag kommer det en kvinne ut av farens soverom og setter taust havregrøt på bordet. Dette gjentar seg og hun kommer med en tittel (stemor) og en slags familie. Skildringene er både kostelige og fryktelig ensomme. Islands historie, reell og diktet, er aldri langt unna når Jón Kalman Stefánsson skriver, og her dras oldeforeldrenes selvbergingsprosjekt opp som en parallell historie.

Natur og menneskenatur

Naturfortelling er en parallell til menneskenaturen i denne forfatterens prosa, og han er nådeløst presis og knytter ofte disse to sammen på elegant måte.

Dagene går lenger inn i mai måned, en vag skjelving løper gjennom de nakne trærne, gresset gjenoppfrisker nølende den grønne fargen, solen vider seg ut på himmelen – Frikkis hånd legger seg på skulderen min og suger all kraft ut av kroppen. 

I denne scenen fra sluttpartiet ligger antydningene til et vennskap, men Stefánsson har overraskelser på lur for oss. Selvsagt har han det.

Stjernenes knitring ble utgitt på Island i 2003 og med denne oversettelsen er Forlaget press ajour med å ha oversatt et forfatterskap som for meg er et av de største i vår del av verden. Tone Myklebust skal ha stor takk for leseforundringen. Jeg kan ikke islandsk og har ikke muligheten for å sammenligne, men hennes språkdrakt fremstår som sprek og særs riktig for Stefánssons verker. Valørene virker avbalanserte og befinner seg i vanlig i spennet mellom varsomme, ville og det fantastiske.

Føler hjertet banke som sitt eget

Når jeg endelig får lest ferdig Stjernenes knitring, befinner jeg meg på veg bort fra Kristiansand, Annabelle Despards hjemby, og leser følgende strofe av henne på Kjevik:

Han stryker pelsen kjenner den blir glatt

han puster den andres pust

den varme hestelukten

føler hjertet banke som sitt eget.

Forbløff seg selv med de forskjellige delene av Jón Kalman Stefánssons forfatterskap, og ta det med ro: Han skal vare lenge, bøkene er de viktigste på hans språk siden nobelprisvinner Laxness og mon tro om ikke også Stefánsson skal ha sin del av denne verdens litteraturpriser.

VIDAR KVALSHAUG