Forfatterrolle i bevegelse

TORE RENBERG: - Forfatterjobben er blitt mer omfattende og krevende. (Foto: Marie von Krogh)

FORFATTER 2021: – Fortellingen om forfatteren som bare sitter alene og skriver gjelder ikke lenger, sier Tore Renberg.

– Fortellingen om forfatteren som bare sitter alene og skriver gjelder ikke lenger. Innholdet i arbeidet er blitt mer omfattende og krevende. Verden ser helt annerledes ut i dag enn da jeg debuterte på 1990-tallet, sier Tore Renberg.

Den prisbelønte og populære 49-åringen savner noe av «det som var» og gleder seg over «noe av det som er kommet til». Men framfor alt konstaterer han at livet som forfatter arter seg helt annerledes enn det som møtte ham for 26 år siden, den gangen han entret den litterære scenen med kortprosaboka Sovende floke.

Kulturredaksjonene bygges ned

– Fra jeg debuterte og fram til rundt 2010 handlet jobben min stort sett om å skrive en bok, dra til Oslo rett før lanseringen og bli intervjuet av en rekke journalister. Jeg var vant med en ganske heftig lansering, men alt det forsvant med nedbygginga av medienes kulturredaksjoner, sier Renberg og innrømmer at han «savner tida med aviser».

– Interessen for lesing har jo ikke forsvunnet, men i de redaksjonelle mediene er den kvalifiserte samtalen om litteratur blitt kraftig redusert. Det synes jeg er trist.

Det synes også Tom Egeland. Han presiserer at han selv er blant de privilegerte som får spalteplass, men at virkeligheten er en helt annen for svært mange forfattere:

– Med færre journalister som dekker litteratur er kampen om spalteplass blitt ekstrem. Og bare de færreste forfattere har bøker som er så spesielle at de kan forvente oppmerksomhet. De fleste må i stedet bare konstatere at de ikke slipper til.

Trenger alenetid

Egeland debuterte i 1988, to år etter to år eldre Unni Lindell. Også hun er blant dem som slipper til i mediene, og hun sier hennes forhold til mediene «alltid har vært veldig bra».

BRUKER PRESSEN BEVISST: Unni Lindell (foto: Eivind Taksrud)

– Jeg får mye presse og bruker også pressen bevisst. Det er en gi og ta-situasjon, slik det alltid har vært. For meg personlig har forfatterrollen derfor ikke endret seg så mye. Den største endringen må vel være at jeg har fått «gjengen» min ut av huset, sier Lindell og utdyper:

– Sønnene er overlatt til svigerdøtre og mannen har eget kontor. Forfattere trenger alenetid, og det har jeg nå. Jeg konsentrerer meg om å levere, om å ha fokus og bevare den store skrivegleden.

Når hun løfter blikket vekk fra seg selv, registrerer hun likevel at tilstanden for litteraturen i media generelt og anmeldelser spesielt er blitt forverret de siste årene.

– Ta VG for eksempel. Det var en veldig god og seriøs formidler av alle typer bøker og forfattere før. I dag er det mer sparsomt, selv om avisa fortsatt er veldig viktig, i motsetning til Dagbladet som selv sier at de kun går for klikk og derfor har gått mer over til sirkusrollen.

Dermed seiler sosiale medier opp som en stadig viktigere parhest med de tradisjonelle mediene.

– God oppfølging

De fleste norske forfatterne styrer sin virksomhet på sosiale medier på egen hånd. Dette kan bli såpass omfattende, at Tore Renberg stiller spørsmålet om den gamle økonomiske modellen som regulerer forholdet mellom forlag og forfatter ikke burde revideres, nå som forfatterne har overtatt mange av oppgavene som forlagenes markedsavdelinger tidligere sto for.

Line Baugstø kjenner seg ikke helt igjen i Renbergs beskrivelse.

– Det er 35 år siden jeg debuterte, og jeg har alltid opplevd god oppfølging av forlag. Om noe, så syns jeg faktisk at de er mer på nå enn før. Det virker som om nåløyet for innkjøp kan ha blitt litt trangere, og det kan bety at man jobber litt mer med manus og språkvask. Men det handler uansett ikke om noen stor forskjell, bare mulige nyanser.

Brit Bildøen forteller at mye av det hun gjør på sosiale medier gjøres i samarbeid med forlaget, og at markedsavdelingen der i dag jobber på langt flere plattformer.

– De bidrar blant annet med podkaster knyttet til forlagets forfattere og bøker, eksemplifiserer Bildøen, som har vært knyttet til Samlaget i hele sin forfatterkarriere.

– I tillegg har jeg både jobbet der og vært tilknyttet Samlaget som konsulent, så jeg har nok et nærere forhold til mitt forlag enn det som er normalt for forfattere.

Mindre lojalitet til forlaget?

Bildøen tar forbehold om at hun kanskje ikke lenger er den typiske forfatteren i så måte:

– I den grad vi har sett en endring i forhold mellom forfattere og forlag det siste tiåret, tror jeg det kan handle om at forfattere synes å bytte forlag oftere enn før. Lojaliteten overfor det egne forlaget kan ha blitt noe mindre, sier Bildøen og minner samtidig om at hun egentlig ikke er så sikker på om det faktisk er noen særlige endringer å snakke om.

En av dem som har byttet forlag er Tom Egeland, som for et par år siden – etter tre tiår på Aschehoug – meldte overgang til nykommeren Strawberry Publishing.

– I Aschehoug hadde jeg (nå pensjonerte) Øyind Pharo som redaktør og i Strawberry har jeg Anne Fløtaker. Men utover det syns jeg egentlig ikke min kontakt med forlagene har endret seg særlig. Som førstereisgutt er du mer usikker, og med årene og erfaring komme mer selvtillit. Det betyr noe for balansen i forholdet, men jeg har alltid likt å spille ball med redaktørene mine allerede fra et tidlig tidspunkt i prosessen, og jeg har hele veien følt at mine redaktører og forlag har vist stor forståelse for min situasjon og for hva jeg måtte ønske, både som forfatter og privatperson.

BLIR UBEKVEM AV SIGNERINGER: Tom Egeland (foto: Atle Nielsen)

Sårbar i prosessen

Egeland illustrerer dette med å nevne at han kun én gang har hatt lanseringsfest for en av sine utgivelser (Den 13. disippel) og at han stort sett har vært forskånet fra å sitte i bokhandler og signere bøker.

– Jeg kan godt sitte på bakrommet og signere 2000 bøker som så skal selges i bokhandelen, men jeg føler meg meget ubekvem når jeg må sitte og blomstre ved et bord i nærheten av kassa. For de av oss som er litt sjenerte av natur kan bokhandel-signering være en pest og plage. Det vet forlaget, og det respekterer de, sier Egeland.

Også Unni Lindell har tatt den samme turen som Tom Egeland, fra Aschehoug til Strawberry-konsernet. Hun mener det tette forholdet mellom forfatter og forlag er viktig, og at det handler om et gjensidig tillitsforhold.

– Man er veldig sårbar i prosessen, og da er det viktig å jobbe med folk man er trygg på. Jeg føler at jeg skriver «til» forlaget mitt, at jeg gir dem en gave. Og de blir like glade for presangen hver gang. Da blir også jeg lykkelig, sier Lindell og gir uttrykk for at «hele den pakka der er som den alltid har vært».

 

Les også:

Forfatterrolle i bevegelse

Må by på seg selv

Forfatterrollen: Fantasy og Kafka – om forfatterskolene

Forfattere bak kateteret

SoMe-revolusjonen

Debutantrollen: – En forfatterdrøm gikk i oppfyllelse

Den perfekte pitchen

– Debatten er blitt den nye rocken

Velge forlag – eller publisere selv?

Drømmen om internasjonal suksess

 

83 Delinger