Må by på seg selv

HIT, MEN IKKE LENGER: – Jeg vegrer for å utlevere meg for mye, sier Brit Bildøen. (foto: Tove Breistein)

FORFATTER 2021: – Hvor mye man skal utlevere av seg selv er en stadig avveining man må ta, sier Brit Bildøen.

Selv om de fleste forlag respekterer forfatternes følelser, er det likevel ingen tvil om at vi lever i en tid hvor det forventes at forfatteren «byr mer på seg selv».

– Det gjelder vel framfor alt i den tabloide enden av medielandskapet. Der er ønsket om at du skal fortelle om «din syke mor» stor, framholder Tore Renberg. Noe han mener både kan være et stort problem og et lite paradoks.

– Folk der ute er gjerne interessert i bøkene. Da framstår det som et paradoks at mange medier krever at forfatterne skal utlevere seg selv, for å gi dem og boka noe oppmerksomhet.

Line Baugstø speiler de samme tankene. Hun mener at personifiseringen av litteratur er en av de største forskjellene på livet som forfatter i dag, sammenliknet med da hun romandebuterte.

– Før så man på skjønnlitteratur som fiksjon. Nå er det liksom forventet at boka skal fortelle om livet ditt. Du forventes å stille opp med din historie, slik at forfatterens liv ofte står mer i fokus enn bokas handling.

LINE BAUGSTØ: – Du forventes å stille opp med din historie. (Foto: Pernille Marie Walvik)

Det mener Arne Svingen også kan gi seg utslag i hvem som får forlagskontrakt og gir ut bøker.

– Det er blitt mer vanlig at kjendiser utgir barnebøker. Og de utgivelsene skyldes mer kjendisfaktoren enn den litterære kvaliteten.

Økt personifisering

Foruten det økte fokuset på personer, tror Tom Egeland at den så kalte virkelighetslitteraturen, representert ved forfattere som Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth, kan ha bidratt til å styrke en mediekultur der journalisten vil ha «kjøtt på beinet». Men han mener fenomenet personifisering uansett handler mer om medier enn om litteratur.

– Du trenger kanskje ikke selge sjelen, men du må helt klart ha en interessant historie å fortelle for å få plass i mediene og en stol i talkshowene. Det er ikke lenger nok med en god bok, sier Egeland.

Men verken han eller Line Baugstø frykter at denne personifiseringen skal gripe inn i selve skriveprosessen.

– Slik jeg kjenner forfattere er det ikke slik man tenker, sier Baugstø mens Egeland peker på jobben som ligger bak en bok.

– Å skrive en bok er en så intens og slitsom jobb at jeg har vanskelig for å tro at noen ville gidde å bruke ett år på å skrive noe som ikke kommer fra hjertet.

Mer synlig i sakprosaen

Arne Svingen er ikke like skråsikker. Han vil ikke utelukke at personfokuset i mediene kan smitte over på forfatterne, og han får delvis medhold av Brit Bildøen:

MARTA BREEN: – Det er ingen tvil om at forfatterstemmen og «jeg» er blitt mer synlig i sakprosa de siste årene. (Foto Maria Gossé)

– Hvor mye man skal utlevere av seg selv er en stadig avveining man må ta. Jeg vegrer for å utlevere meg for mye, og har flere ganger sagt nei når slike problemstillinger melder seg. Men med så mange ulike temaer som dagens unge forfattere skriver om, så ser jeg foreløpig ingen tendens til at de lar skrivinga påvirkes av personifisering. Men når kampen om oppmerksomhet hardner, kan det selvsagt være en fare for at noen fristes til å tilpasse det de skriver for lettere å tilfredsstille andres forventinger.

Selv om «personifisering» i manges ører nok kan klinge negativt, mener Marta Breen at det for sakprosafeltet også har hatt positive konsekvenser.

– Det er ingen tvil om at forfatterstemmen og «jeg» er blitt mer synlig i sakprosa de siste årene. Og når et slikt personlig grep lykkes, slik som i Morten Strøksnes Havboka, smitter det gjerne av. Men jeg er ikke kritisk til det. At sakprosaen står sterkere i dag enn tidligere skyldes i stor grad at forfatterne tenker enda mer over stil og er mer bevisste sin bruk av litterære virkemidler.

Skolebesøk gir energi

Leselysten til barn og ungdom vil naturlig nok også kunne få konsekvenser for litteraturens framtidige posisjon – og dermed også for morgendagens forfatterrolle. En rolle som mange mener allerede i dag gjennomgår et paradigmeskifte. Med det digitale som stikkord og med pandemien som en mulig pådriver.

STADIG PÅ FARTEN: Arne Svingen (Foto: Vibeke Røgler)

Samme dag som vi snakker med Arne Svingen, har han eksempelvis vært på et tre timers langt skolebesøk i Bergen. Fra sin plass hjemme i leiligheten i Oslo.

– Jeg liker både å sitte hjemme og å være ute. Og jeg er veldig glad i skolebesøkene, de gir meg masse energi. Men samtidig opplever jeg all reisinga som slitsom. Et digitalt skolebesøk som det i dag er bare tiendedelen så morsomt som å være fysisk til stede, men til gjengjeld er det veldig praktisk. Jeg har sagt nei til mange forespørsler fordi det krever for mye tid og reising, men til noen av disse kunne jeg ha sagt ja, dersom de kunne blitt gjennomført digitalt, sier Svingen som tror at pandemien kan ha ført til en utvikling i denne retning.

– Koronaåret har vist oss at andre former for kommunikasjon kan funke godt. Digitale møter vil gjøre det lettere for skoler og bibliotek i utkantstrøk å få besøk de ellers kanskje ikke hadde fått.

Marta Breen forteller at hun for noen år siden, i strømmingens barndom, var nokså skeptisk til den nye plattformen. Spørsmål hun stilte seg var av typen: Hvis foredraget ligger ute, vil jeg da tape penger på at det er gratis tilgjengelig for alle? Og hva med følsomme temaer jeg tar opp, vil jeg muligens legge mer bånd på meg i det digitale universet?

– Dette har endret seg mye i løpet av få år. I dag er det forståelse for at forfatterne skal ha betalt også for strømming.

Digital (penge)strøm

Spørsmålet er bare hvor mye? Forhandlinger om økonomisk vederlag for lydbøker og strømming pågår, og forfatterne vi snakker med understreker hvor viktig det er at man ikke går i den samme fella som musikere i sin tid gjorde. Der de erfarte at det konsumeres mer musikk enn noensinne, men at vederlaget til de aller fleste artister har sunket drastisk, sammenliknet med det gamle dagers fysiske salg ga.

– Selv er jeg en papirbok-mann, men jeg synes leserne selv må få bestemme hvilket format de trives med. Når det gjelder lydbokmarkedet, møtes vi som skriver bøker med en enorm økonomisk utfordring når det kommer til strømming. Enkelt sagt: Ved salg av en hardbackutgave sitter forfatteren igjen med oppunder 20 prosent av utsalgsprisen. Samme forfatter får 10 kroner per lytting av en bok i en strømmetjeneste. Med litt hoderegning ser man at differansen her er kolossal. Dette oppleves som et reint ran, med alle konsekvenser det vil kunne få for morgendagens forfattere, avslutter Tore Renberg.

Les også: Forfatterrolle i endring

Neste uke: SoMe-revolusjonen

 

24 Delinger