Forfatterrollen: Fantasy og Kafka

VIL ÅPNE DØRENE FOR BREDERE LESING: Rune Christiansen (foto: Mogens Engelund)

FORFATTERE PÅ SKOLEBENKEN: Dagens unge forfatterspirer er sjangerblinde og trives på scenen. Det får konsekvenser både for forfatterskoler og forlag.

– Litteraturen på 1990-tallet var mer ensrettet. Det var mer tydelig hva som var «innafor» og «utafor». I dag er lesinga mer spredt og våre studenter har breddet sitt uttrykk. Jeg aner en tendens med en slags sjangeroppløsning, der poesien blir mer fortellende og prosaen legger større vekt på poesien i språket. Slik beskriver undervisningsleder Rolf Enger situasjonen ved Skrivekunstakademiet i Bergen anno 2021.

Forfatterskolen i vest har i flere tiår kurset og veiledet unge skrivelystne fram mot forfattertilværelsen. Blant dem som har gått der finner vi både Rolf Enger og Tormod Haugland. I dag er begge tilknyttet Skrivekunstakademiet som lærere.

Omfavner livescenen

Et av tilbudene Haugland har stått i spissen for er et ukelangt kurs i framføring, med en opplesningskveld på Litteraturhuset i Bergen som avslutning. Kurset har eksistert i rundt 15 år, og Haugland forklarer «nykommeren» med at man på 00-tallet så at forfatteropplesninger ble alt mer vanlige, samtidig som de unge studentene syntes å omfavne livescenen på en helt annen måte enn tidligere kull hadde gjort.

– Før i tida var studentene mer beskjedne og forsiktige, litt i samsvar med den gamle klisjeen om at forfattere skrev fordi de ikke likte å snakke. En slik beskrivelse passer dårlig på studenter og unge forfattere på 2000-tallet, sier Haugland som har vært tilknyttet Skrivekunstakademiet siden 1996, fire år etter at han ga ut sin første roman. Han forteller at mange av dagens søkere også har en musikkbakgrunn, samtidig som dagens forfatterrolle er blitt utvidet. Dette tror han kan forklare det økte fokuset på livescenen.

– Forfattere, musikere og kunstnere har ulike måter å uttrykke seg på, men behovet for å uttrykke seg deler de. Å være skapende kan ha mer til felles enn det kanskje kan se ut som, og i dag har mange forfattere en biinntekt av å undervise, presentere og snakke om litteratur. Både i skoleverket og i det mer frie kulturfeltet, påpeker Haugland som er aktuell med en ny roman denne våren, Om livet på jorda.

Mer variert søkermasse

Et kull på Skrivekunstakademiet teller normalt tolv elever på det første årstrinnet, med ytterligere seks på andreårets påbygningskurs. Det er omtrent samme antall studenter som ved Forfatterstudiet i Bø, der forfatter og førsteamanuensis Rune Christiansen jobber som undervisningsleder.

Han forteller at anslagsvis 70-75 prosent av søkerne er kvinner, mens gjestelærerne rekrutteres på en kjønnsmessig 50-50 basis fra ulike deler av litteraturen. Samtidig opplever han at søkermassen både er blitt litt eldre og mer variert de siste årene.

– Vi har de siste årene blant annet hatt en søker fra BI, en utdannet kokk og en fra NAV, og andelen søkere som har gjort andre ting før de søker seg til oss har økt, sier Christiansen. Årsaken til denne dreiningen tror han fremst skyldes jungeltelegrafen og forfatterstudiets gode renommé.

– Studiet er blitt bedre kjent med årene, og antall tidligere studenter som kan mimre om sine dager her blir stadig flere. Det kan stimulere interessen for studiet blant folk som har levd og som har noe på hjertet.

Dyrker individet

Studenter vil alltid speile sin samtid, og de tar med seg nye ideer og holdninger inn på forfatterskolene. Det farger naturlig nok hva de skriver om, trolig i langt større grad enn det preger undervisningen.

– Etter at Skrivekunstakademiet ble godkjent som høgskole som gir studiepoeng, er det kommet inn mer teori i undervisningen. Ellers er grunnprinsippene de samme. Vi ønsker å dyrke den enkeltes uttrykk og hjelpe studentene å finne sin egen stemme. Og i den forstand er elevene selv viktige brikker i hvordan utdanningen utformes, sier Tormod Haugland.

Det samme mener Rune Christiansen gjelder i Bø.

– Vår oppgave handler mye om å se hva som står i hvilken kontekst og hvordan det funker. Vi må slipe vekk klisjeene og dyrke det individuelle, men vi gjør det i fellesskap. Vi jobber med små og store oppgaver, men mest dreier det seg om redaksjonelt arbeid, som etablering av karakterer, geografiske rammer og så videre, forteller Christiansen og røper at de også «forer» studentene med litt film og litteratur av det slaget som «ikke nødvendigvis er helt aktuelt».

– Det som beveger seg i sin samtid blir de uansett eksponert for. Vårt tilbud kan åpne dørene til en litt bredere lesning.

Fantasy og Kafka

Signalene fra forfatterskolene tyder på at det uansett er en bredere lesning nå enn for 20 år siden. Da var det konsensus om hva som var godkjent, og motstemmene var få. I dag er det helt naturlig for en student å «trekke fram fantasy og Kafka som personlige inspirasjonskilder», som en av våre kilder uttrykker det.

Samtidig som sjangerlojaliteten svekkes lurer Rolf Enger også på om man blant de unge nå kan spore tendenser til at den selvbiografiske litteraturens hegemoni kan være på retur? At fantastisk og fabulerende litteratur vokser som en slags motreaksjon mot det selvbiografiske?

Tormod Haugland er ikke så sikker på det med «motreaksjon», men konstaterer at i forhold til dagens studenter begynner toneangivende forfattere innen «virkelighetslitteraturen» som Knausgård, Hjorth og Espedal å «komme litt oppi årene».

Friere i geografien

– Litteraturen endrer seg utfra hvem som skriver den. Jeg tror det selvbiografiske er like aktuelt som før, men med en ny generasjon tar det seg nye uttrykk. Dagens unge virker mer opptatt av egen kopp, og siden grensen mellom det offentlige og private er blitt mer flytende, kan de lettere skrive om tidligere tabubelagte temaer som spisevegring, angst og selvmord. De unge er ikke så redde for å gripe tak i det nære. De ser det store i det små, sammenfatter Haugland.

Han trekker også fram «geografisk valg av sted/scene» som noe som har gjennomgått endringer de siste årene.

– På 1990-tallet ble mye av litteraturen nokså geografisk begrenset grunnet kravet om «ekthet». Men de siste par tiårene har nordmenn reist så mye at jeg tror det, sammen med flyktningestrømmer og migrasjon, har endret oppfatningen av hjemstedets og åstedets plass i litteraturens skildringer. Tida vi lever i har endret synet på hva som er relevant å skrive om, og dette påvirker også valg av sted og scene. I dag er det like ekte å skrive om Japan som om Sunnmøre.

Papir og tekst 

Når dagens backpackere er på tur kan de holde jevnlig kontakt på sosiale medier med venner og familie, mens de forblir fullt oppdatert på alle hendelser i hjemlandet uansett hvor de måtte befinne seg. Men selv om nettet, google og sosiale medier kan finne veien inn i deler av det litterære innholdet, ser påvirkningskraften foreløpig ut til å stoppe ved det ytre. Uten særlig store konsekvenser for undervisningen ved skriveskolene. Den er fortsatt fortrinnsvis analog og basert rundt «papir og tekst».

Torkil Damhaug mener likevel å kunne se at teknologien har krøpet litt inn i teksten.

– Den største endringen kom selvsagt den gangen vi fikk PCen. Den gjorde det mye lettere og raskere å skrive, og det har gitt mer volumiøse bøker. Men også nettet har satt sine spor. Internett har vært veldig viktig for research. Du finner mer og du finner det lettere, og noen forfattere har latt seg friste av å pøse på med for mye fakta. Det kan fort bli en opphopning av fakta som står i veien for fortellingen, sier den prisbelønte forfatteren som siden oppstarten i 2016 også har ledet undervisningen ved Krimforfatterskolen. Han bekrefter at noen av rådene han gir i undervisningen handler nettopp om dette, å skrelle vekk og holde fokus.

MENER TEKNOLOGIEN PÅVIRKER TEKSTEN: Torkil Damhaug (foto: Agnete Brun)

Som utdanningstilbud er Krimforfatterskolen mye yngre enn Skrivekunstakademiet i Bergen og Forfatterstudiet i Bø. Til gjengjeld er studentene vesentlig eldre. Damhaug forteller at flertallet er kvinner, mellom 40 og 50 år.

– Det er folk med veldig forskjellig bakgrunn, der bare et mindretall har gitt ut noe før.

Litterær prosess

Foruten de nevnte utdanningene tilbyr også flere andre utdanningssteder skrivekurs. Dette merker forlagene.

– Vår kontakt med forfatterne har egentlig ikke endret seg særlig det siste tiåret. Kjernen i det litterære arbeidet, å jobbe med teksten, er seg nokså lik, sier forlagssjef Ingeri Engelstad i Forlaget Oktober. Hun fortsetter:

– Myten forteller om forfatteren som kommer med ferdig manus i august og bok som utgis i november. I den grad dette stemmer, har det ikke vært slik på veldig mange år. I dag kommer forlaget inn på et mye tidligere tidspunkt i prosessen, og diskuterer teksten på en helt annen måte med forfatteren.

KOMMER TIDLIGERE INN I PROSESSEN: Ingeri Engelstad og Oktober. (foto: Finn Ståle Felberg)

Denne endringen tilskriver Engelstad i stor grad skriveutdanningen.

– Vi har fått en generasjon forfattere som er vant tild å gå på skole. De er vant til at deres tekst gjennomgås og diskuteres med andre, og denne arbeidsformen blir deres naturlige også i kontakten med et forlag.

Sjefredaktør Kari Marstein i Gyldendal tilføyer at prosessarbeid med forfattere også betyr mer arbeid for forlaget.

– Det nedlegges mye mer arbeid med teksten nå enn før. For selve den litterære strukturen tror jeg likevel ikke det betyr så mye. Den største forskjellen for forlagene ligger heller i arbeidet som må gjøres etter at boka er skrevet. Før hadde man bare papirboka og bokhandelen. Nå har man så utrolig mange flere kanaler, og det kreves mye mer for å få ting inn riktig sted. Men jeg kan ikke se at dette har nedfelt seg i manus eller i arbeidet med det, sier Marstein.

Etikk, takk?

Et element som er blitt mer sentralt i forlagenes arbeid med forfattere og manus er etiske spørsmål. Både Oktober og Gyldendal har det siste året vært innblandet i saker hvor etikk er kommet i fokus og forlagene er blitt beskyldt for å «ta for lett på etiske spørsmål i arbeidet med manus».

KARI MARSTEIN: – Medier er på jakt etter konflikt-stoff.

Verken Engelstad eller Marstein vil ta selvkritikk for å ha ignorert etiske spørsmål i for stor grad.

– Vi diskuterer det oftere nå enn tidligere. Den store forskjellen er nok heller at det var mindre grunn til å tenke på det før, sier Marstein og peker på veksten i litteratur med selvbiografisk innhold.

– Det er ikke noe nytt at forfatter og redaktør har diskusjoner om etiske problemstillinger. Jeg tror mye av endringen handler om offentlighetens måte å lese tekster på. Mediene er mye mer på utkikk etter personlige forhold i en tekst som kan skape konflikt, tilføyer Engelstad.

Høyere status

Rolf Enger og Rune Christiansen mener forfatterutdanningens økte betydning manifesterer seg på mange felt. Ett handler om alle gode debutanter skolene har alet fram, eksemplifisert ved at seks av de ti siste vinnerne av Tarjei Vesaas debutantpris har gått enten på Skrivekunstakademiet i Bergen eller Forfatterstudiet i Bø. Og de prisvinnerne som ikke har gått der, har gjerne gått på en av landets øvrige forfatterskoler.

– Det legger forlagene merke til, og de gir våre årlige debutantantologier stor oppmerksomhet. Fra oss kan forlagene få debutanter som er erfarne med å jobbe med tekst, sier Christiansen mens Enger påpeker at det også gir skolene høyere status blant studenter.

– En konsekvens av dette er at vi de siste årene også har opplevd en markant økning i søknader fra danske studenter.

Lyden av litteratur

Et tema som er veldig aktuelt for tida er lydboka og strømmetjenestene. Mye handler om rettigheter, distribusjon og økonomi, men det nye formatet kan også få konsekvenser for morgendagens litteratur.

– På lydbok hører folk mer på handlingsdrevet litteratur, og på strømmetjenestene blir sjangerlesing styrket. Tall fra Sverige viser at underholdning og krim styrker seg på denne plattformen, og vi vil nok se en tilsvarende vridning her også. Og på sikt kan det bety noe også for hva slags forfattere vi får, sier Kari Marstein.

En av grunnene til dette er åpenbart strømmetjenestenes forretningsmodell. Faller leseren/lytteren fra før 20 prosent av lydboken er unnagjort, får forfatteren ingen royalty. Det gjelder dermed å fange leseren tidlig og holde på hen disse pengeviktige prosentene, og det kan også stimulere interessen for andre formater som podkaster og lydbøker med lydeffekter og liknende.

Det trenger ikke nødvendigvis få noen konsekvenser for selve skriveprosessen. Men siden musikkbransjen mener å se at strukturen på mange nye låter er blitt påvirket av strømmetjenestenes dominans og større kommersielle fokus («don’t bore us, get to the chorus»), så vil det være nokså naivt å utelukke at noe tilsvarende kan skje også med litteraturen.

Torkil Damhaug peker på at det nye formatet også på andre måter kan kreve nye grep.

– I en papirbok kan leseren bla noen sider tilbake for å hente fram igjen informasjon. Slikt blir mye vanskeligere i en lydbok, så kanskje må informasjonen gjentas litt oftere her? Og i en lydbok kan en tekst ofte framstå som mye mer kantete enn den virker når den ikke leses høyt. Jeg tror dette vil få forfattere til å bli mer bevisste rytme og klang i sine tekster, ikke minst i dialoger. Det er ikke nok at dialogen funker skriftlig, den må levere også muntlig.

 

 

2 Delinger