Jo Nesbø, Maja Lunde og Karl Ove Knausgård er bare tre av mange eksportsuksesser i en «ny norsk gullalder». Gjør drømmen om internasjonal suksess noe med forfatterne og litteraturen som skrives?
I 2020 fikk 443 ulike titler fordelt på 302 forfattere bevilget oversettelsesstøtte av Norla (Norwegian Literature Abroad). Flere av titlene ble dessuten oversatt til flere språk, slik at totalen endte på 634 titler (456 skjønnlitterære og 178 sakprosautgivelser) fordelt på 48 språk.
Det er på nivå med tallene fra rekordåret 2018, og illustrerer at norsk litteratur seiler i medvind. Med blant andre Jo Nesbø, Maja Lunde og Karl Ove Knausgård som viktige lokomotiv har norsk litteratur antakelig aldri solgt så mye internasjonalt som det siste tiåret.
Toner ned det norske?
Men hva gjør dette med forfatteren? Får han stjerner i blikket og forsaker hun den norske teigen i sitt forsøk på å plante om litteraturen i internasjonal jordsmonn, der vekstpotensialet klart overstiger det det norske markedet kan by på?
– Jeg tror vi må skille mellom sakprosa- og skjønnlitterære forfattere og mellom de som har og ikke har fått internasjonalt gjennombrudd, kommenterer Hans Petter Bakketeig i Stilton Agency. Han har vanskelig for å se at etablerte, skjønnlitterære forfatteres skrivemåte skulle bli påvirket av utenlandsk interesse, men vedgår at det kan være en mer aktuell problemstilling for sakprosaforfattere.
– Der kan ideer, tematikk og innhold nok bli litt farget av utenlandske forlags interesse og tanker. Noen problemstillinger kan tilpasses en internasjonal virkelighet, ved at «utpreget norske forhold» tones ned til fordel for noe med større internasjonal gyldighet. Men dette vil bare gjelde dem som allerede har fått et internasjonalt marked. De som ikke har hatt suksess utenfor Norges grenser vil måtte famle i blinde, dersom de skal prøve å «internasjonalisere» sine bøker.
Bør inspirere, ikke begrense
Annette Orre jobber i Oslo Literary Agency (OLA), Norges største litteraturagentur. Hun
overlater til forfatterne å svare på spørsmålet om hvorvidt de lar sin skriveprosess påvirkes av utenlandsk interesse, men bekrefter at hun ser at «stadig flere forfattere har et bevisst forhold til at det finnes et bokmarked utenfor Norge».
– Og de vil gjerne snakke med oss om hvilke muligheter som finnes der. Men om noe håper jeg suksessen mange opplever vil kunne inspirere og ikke begrense. For det den understreker er at litteraturen norske forfattere produserer, innenfor alle sjangere, kan hevde seg på den store, internasjonale litteraturscenen.
Det mener også forfatter og forlagssjef Erling Kagge, og han gir klart uttrykk for at han «håper norske forfattere ikke lar seg påvirke».
– Norsk litteratur holder i likhet med norsk arkitektur, musikk og kunst meget høy kvalitet. Å forsøke å ta snarveier og glemme hvor du kommer fra fører sjeldent med seg noe godt når det gjelder kvalitet, sier Kagge som har forfattet ni egne bøker som er oversatt til 40 språk. Som forfatter er forleggeren representert av tidligere nevnte Stilton Agency.
Smartest å tenke lokalt
Mens OLA er Norges største agentur, er Cappelen Damm Norges største forlag. I likhet med mange andre norske forlag har de sitt eget litterære agentur som jobber opp mot utlandet, Cappelen Damm Agency (CDA).
CDAs leder Ingvild Haugland Blatt vil ikke utelukke muligheten for at enkelte forfattere lar seg påvirke av «det store utland», men hun framholder at det smarteste for en norsk forfatter med internasjonale ambisjoner uansett er «å skrive en så god bok som mulig for det norske markedet».
– Får en så et gjennombrudd på hjemmemarkedet er veien til et gjennombrudd i utlandet kortere. Men en faktor som ikke må glemmes er betydningen av en god oversettelse. Spesielt når det kommer til sakprosa kan det noen ganger være en fordel om hele eller deler av en bok redigeres på nytt, med tanke på et nytt marked.
Tvilsom strategi
Når det gjelder skjønnlitteratur mener litteraturagent Tor Jonasson at det å skrive bevisst for det internasjonale markedet vil være en skivebom.
– Har en forfatter gjort internasjonal suksess, så har hen funnet en formel som funker. Da er det bedre å rendyrke og utvikle den heller enn å tilpasse sitt forfatterskap. Derfor tror jeg få forfattere med suksess i den forstand lar seg påvirke, sier Jonasson og tilføyer:
– Derimot tror jeg nok at noen som ikke har hatt, men drømmer om internasjonal suksess stiller seg spørsmålet «hva gjør jeg for feil?». Og i forlengelsen av det kanskje prøver å tilpasse sin skrivestil til noe de tror kan være bedre internasjonalt gangbart. Men det er høyst tvilsomt om en slik strategi vil lykkes.
Jonasson jobber i Nordens største agentur, Salomonsson Agency. De holder til på Södermalm i Stockholm, men har også mange norske forfattere i sin stall. Blant de best kjente kan nevnes Jørn Lier Horst, Matias Faldbakken og Jo Nesbø, mens Thomas Seltzer er den siste signeringen.
– En ualminnelig skarp fyr. Med sin bakgrunn sitter han på gull, samtidig som han har en originalitet som er sjelden vare. Slik kommenterer Jonasson sin siste norske signering.
Originalitet og tydelighet
De vi snakker med trekker ikke uventet fram nettopp «originalitet» som et viktig kriterium for internasjonal suksess, gjerne koblet sammen med «tydelighet».
– Hold deg til det du har signalisert, og fokuser på tydelige konsepter og ideer. Enten det handler om skrivemåte, tematikk eller helt/heltinne så bør forfatteren etablere noe som oppfattes som en signatur som vanskelig kan kopieres av andre. Egenarten bør dyrkes og stoffet utvikles på en personlig måte. Man bør styre unna felles minste multiplum. Da blir det både uinteressant og utvannet, mener Bakketeig.
Hans klient Erling Kagge, som også er forlegger i Norges største sakprosaforlag (i evig konkurranse med Cappelen Damm), sier seg enig:
– For forfatteren er det en god start å være en sterk avsender som forteller leseren noe som er i strid med hva hen trodde, eller ikke visste. Kanskje til og med gi svar på noen av vår tids største spørsmål, som eksempelvis Åsne Seierstad i To søstre.
Hundrevis av bøker i innboksen
Annette Orre minner også om at «internasjonale redaktører til enhver tid har hundrevis av tilgjengelige titler i innboksen».
– De har på langt nær tid til å lese og vurdere alt. En stor del av jobben vi gjør handler derfor om å overbevise utenlandske forlag om at de titlene vi representerer skiller seg ut i mengden fordi de er ekstra originale, ekstra sterke litterært, eller har et ekstra tydelig kommersielt potensial og så videre, sier Orre. Hun betoner samtidig betydningen av hjemmemarkedet når man skal gjøre et internasjonalt framstøt.
– Det er en stor fordel å kunne vise til gode salgstall, sterke anmeldelser og eventuelle priser på det nasjonale markedet
Ingvild Haugland Blatt i CDA påpeker at det her er forskjell på skjønnlitteratur og sakprosa.
– For sakprosabøker er oppmerksomhet på hjemmemarkedet ofte av mindre betydning. Der er det gjerne tema og forfatterens tilnærming som er det avgjørende, sier Haugland Blatt.
– Når et forlag kjøper en skjønnlitterær bok, kjøper de et forfatterskap. Innenfor sakprosa kan det hende de bare kjøper en enkelt bok ut fra tema. Dette gjør det også noen ganger lettere å nå ut med en sakprosabok. – når forutsetningene er på plass.
Også for skjønnlitterære bøker mener Haugland Blatt mulighetene til å lykkes internasjonalt styrkes når boka tar opp et konkret tema, slik som kjønn, likestilling, foreldreskap, rase, sex, vold, barnløshet eller klima:
– Når en skjønnlitterær bok eller en forfatter kan være med å belyse et felt eller løfte en debatt gjennom en litterær tekst, er det lettere å skape oppmerksomhet rundt en bok, og det kan være lettere for forlagene der ute å markedsføre den.
«På rett sted til rett tid»
Når man snakker om suksess generelt, dukker ofte uttrykket «på rett sted til rett tid» opp som en forklaringsfaktor. Hvilke trender kan vi se innen det litterære feltet?
– Innen sakprosa har «narrative non-fiction» og «nature writing» vært etterspurt en del år nå, og Morten Strøksnes Havboka er fortsatt en referansetittel der ute. Det samme er Gleden med skjeden og den påfølgende Jenteboka, der Ellen Støkken Dahl og Nina Brochmann presenterer norsk feminisme og seksualopplysning på en måte som treffer markedet internasjonalt, både i voksen- og i barn og ungdom-segmentet, forteller Annette Orre mens Ingvild Haugland Blatt kjapt oppsummerer at foruten kjønnsdebatt og likestilling «går natur, friluftsliv og klima stadig igjen.»
Uten å forkaste tanken om trender, har Erling Kagge likevel troen på en «mer rettferdig verden enn hva som vanligvis hevdes».
– Jeg tror kvalitet tross alt og stort sett trumfer trender. Hel ved, Snøsøsteren, Kongepudler, Dikt for gutta og ganske mange utgivelser hos oss har skapt trender med slakke kopier. Som forlegger tror jeg derfor vi må stole mer på egne kolleger enn hva andre hevder er en trend.
Forbeholdt de få
– En utbredt misforståelse er at forfatteren tror han eller hun har skrevet en bok med et «internasjonalt potensial», fordi handlingen ikke er lagt til Norge. Men ofte er det det norske, det autentiske, en ser etter når en ønsker å utgi en norsk forfatter, sier Ingvild Haugland Blatt
Annette Orre framholder også tålmodighet som viktig, men mener dette først og fremst er forlagenes og agentenes ansvar. For en forfatter er kanskje heller «den eneste fallgruven»
å bruke et internasjonalt gjennomslag som målestokk på hvorvidt man har lykkes eller ei.
– Faktisk internasjonal suksess vil sannsynligvis alltid være forbeholdt de forholdsvis få, og selv om man må være svært god for å nå ut internasjonalt, kan det være greit å huske at mange svært gode forfattere faktisk aldri gjør det, påpeker Orre. Utover det syns hun det er agentenes ansvar å unngå eventuelle fallgruver:
– Som å overselge en lovende forfatter i etableringsfasen, når man burde ha is i magen og vite nok til å forutse at hens virkelig gode bok, med reelt internasjonalt potensiale, ligger to eller fem år fram i tid. Eller å tro at agentens jobb er gjort når en oversettelseskontrakt er inngått. For målet er ikke å få en bok oversatt, det er å få boken prioritert av forlaget, markedsført, anmeldt og omtalt der ute, slik at den når fram til flest mulig utenlandske lesere. Da er selve rettighetssalget bare første skritt på veien.
Fra bok til TV og film
Bokmarkedet er inne i et paradigmeskifte, der den en gang så suverene papirboka nå har fått konkurranse både av e-boka og lydboka. I tillegg har vi fått det voksende strømmemarkedet, som for lengst er blitt totalt dominerende innenfor musikkmarkedet, og som ved framveksten av aktører som HBO og Netflix i tillegg har gitt tv-serien et realt oppsving. Ofte kan seriene være basert på eksisterende boktitler, andre ganger kan de være skrevet direkte for skjermen. Begge deler kan få konsekvenser for forfatteren.
– Jeg tror likevel ikke det vil påvirke forfatternes skriveprosess i særlig grad, selv om det for tida er sykt stor interesse for å adaptere forfatteres manus til tv-serieformatet. Og siden det både er lettere og rimeligere å utvikle et manus som kommer fra en bok enn å skrive et helt nytt, så øker naturlig nok interessen for forfatterne, sier Tor Jonasson i Salomonsson Agency, som også representerer mange manusforfattere og regissører – inklusive norske navn som Øystein Karlsen, Gjermund Stenberg Eriksen og Sara Johnsen.
Jonasson ser på utviklingen av tv-drama og serier med stor interesse.
– Dette åpner jo nye dører for både forfattere og manusforfattere.
Jobber med flere formater
Også norske agenturer som OLA og CDA har trappet opp sitt rettighetsarbeid innenfor film- og TV-bransjen.
– Det er en større bevissthet rundt rettigheter for film og TV nå enn tidligere, og vi ser spesielt etter bøker som kan fungere i disse formatene, bekrefter Ingvïld Haugland Blatt og utdyper:
– Med film og TV gjelder det, som alt annet rettighetssalg, å ha de rette kontaktene og vite hva de ser etter og hva de ønsker å jobbe med.
Annette Orre bekrefter at også OLA jobber langt tettere på film- og TV-bransjen enn før.
– Vi har for tida flere bøker i adapsjonsprosess med nasjonale og internasjonale produsenter. Alle jakter på den gode ideen og de gode historiene, og vi er opptatt av at forfatterne våre skal få best mulig uttelling for sine gode ideer, også i andre former enn boka.
Hun tror likevel ikke det er noen overhengende fare for at norske forfattere skal glemme boka for TV-serien.
– Derimot ser vi allerede i dag at mange norske forfattere jobber innenfor flere formater, og skriver for både bok, scene og skjerm. Og som følge av dette er de kanskje underveis i arbeidet mer bevisst på hvordan en historie vil kunne fungere både på papir og skjerm. Det er en interessant og helt naturlig utvikling.
Les også tidligere artikler i serien:
Forfatterrollen: Fantasy og Kafka – om forfatterskolene
Debutantrollen: – En forfatterdrøm gikk i oppfyllelse
– Debatten er blitt den nye rocken
Velge forlag – eller publisere selv?
