KOMMENTAR: Din beste venn og verste fiende står på trappa nå – i en og samme skikkelse.
Algoritmene har vært rundt oss lenge: Spotifys utvalgte spillelister, Facebook-innleggene du får se, annonsene du blir eksponert for på nett, bøkene Amazon anbefaler til nettopp deg, og tusenvis av andre små og store saker i vår hverdag.
Det siste halvåret, med tekstroboten Chat GPTs inntog, har halve verden plutselig snakker om det mer avanserte fenomenet AI (Artificial Intelligence), eller kunstig intelligens (KI) om man vil.
Begrepet dukket visstnok opp allerede på 1940- og 50-tallet. Definisjonene er utallige og grensedragningen til dels uklar: en kan være «intelligens i et ikke-biologisk miljø». I begynnelsen var det mest snakk om mer eksotiske science fiction-scenarier som flyvende biler og slikt – spådommer som ikke gikk i oppfyllelse, i hvert fall ikke innenfor de tidsrammene man først så for seg. Og så husker mange av de som har levd en stund den IBM-utviklede Deep Blue, som i 1996 ble den første datamaskinen til å vinne et sjakkparti mot en regjerende verdensmester, Garri Kasparov. Nå hører det med at Kasparov kom sterkt tilbake og vant 4-2 sammenlagt. Året etter måtte imidlertid Kasparov se seg slått 3,5-2,5 av en kraftig oppdatert Big Blue.
Den store «snakkisen»
Nå er det altså Chat GPT som er «snakkisen». Inntredenen arter seg omtrent som alle slike store nyvinninger: Noen er imponerte og hyller teknologien, andre poster eksempler på hvor utilstrekkelig og håpløs roboten tidvis er på å løse ymse oppgaver, og mener både frykt og forventning er sterkt overvurdert. Mange av oss kan huske tilbake til internetts inntog, og liknende refleksjoner. Som da mange hevdet at Wikipedia aldri ville kunne bli noe godt oppslagsverk sammenliknet med det atskillig mer kvalitetssikrede Store Norske leksikon.
Ett er sikkert: Man skal være forsiktige med å fokusere for sterkt på tilkortkommenheter i dag – både med tanke på oversetterprogrammer eller Chat GPT, i hvert fall ikke uten å skjele til den voldsomme forbedringen vi har sett i løpet av bare noen få år.
Å si at disse robotene kan tenke selv, vil i tradisjonell forstand være feil. Dette er statistikk og matematikk med bokstaver og ord for en robot som er mer lærenem enn selv de største skolelys. Hver gang den brukes og mates, blir den «smartere». Og for hver dag blir det enorme matfatet internett større – særlig på de største språkene. Veien vil alltid være lengre fram på norsk, enn den vil være på engelsk.
Men også i vårt lille språksamfunn går det stadig raskere. Norske utdanningsinstitusjoner har allerede fått noen håndfaste utfordringer å slite med, etter at man har fått noen overraskende patente Chat GPT-genererte avhandlinger og besvarelser på bordet.
Bokbransjen bråvåknet
Chat GPT har også fått deler av litteraturfeltet og bokbransjen til å bråvåkne. Det synes å være en gryende bevissthet rundt at bokbransjen her kan ha utgifter å kutte, men også inntekter å miste. Vil Chat GPT og andre AI-tremenninger rappe jobben til oversettere, innlesere, forlagsfolk, ja – til og med forfattere?
Å tro at dette ikke vil påvirke vår bransje betydelig de neste årene er skummelt, og på grensen til naivt. Informasjon og data er makt. Sterke aktører vil bli sterkere.
Investeringsnivåene sier det meste om hvilken betydning mange regner med at AI vil få i vår fremtid. Det har tidligere vært estimert at Microsoft har investert 10 milliarder dollar (nærmere 100 milliarder kroner) i partnerskapet med selskapet bak Chat GPT, Open AI, grunnlagt av blant andre Sam Altman og Elon Musk i 2015. Det er den fjerde versjonen av tjenesten man nå jobber med. For Microsoft kan det ligge en enorm fremtidig tilleggsverdi i å bygge Open AI-verktøy inn i søkemotoren Bing og i en rekke produkter i Office-pakken. For tech-gigantene kan viktige posisjoner vinnes eller tapes nærmest over natten. Kappløpet er godt i gang: For en drøy uke siden sjøsatte Google tekstrobot-konkurrenten Bard.
Økt bredde og demokratisering?
Allerede i dag utføres det enklere oversetteroppdrag for forlag, nordiske TV-selskaper og andre underholdningsaktører av aktører som delvis lener seg på robot-baserte oversettelser. Oversettere og redaktører blir lingvistiske gartnere som sørger for å kvalitetssikre det hele og ta den siste finpussen.
Syntetiske innleserstemmer har vi allerede stiftet bekjentskap med i vår hjemlige bokbransje via Strawberry Publishings lille romjulseventyr fra 2020.
For noen vil dette fortone seg som et lite mareritt. De får finne trøst i at publikum også i nærmeste årene vil vente seg kjente og kjære innlesere på øret – enten det er gode skuespiller-stemmer eller det er forfatteren selv som leser.
Men på sikt åpner utviklingen også for noen muligheter: Syntetisk innlesing vil kunne bli brukt på smalere nisjebøker, hvor markedet aldri ville kunne forsvare et vanlig innleser-budsjett og produksjonsgang. Vi snakker altså om litteratur som ellers ikke ville blitt utgitt som lydbok. Det åpner også for at mindre forlag og selvpublisister ville kunne publisere mer lyd, og at dette ikke bare vil være forbeholdt de største og mer pengesterke forlagene. Med andre ord, hvis man velger å se positivt på mulighetene: større bredde og økt demokratisering.
Hvem eier hva?
Og forfatteren? Hen vil sannsynligvis heller ikke gå fri. Mange hevder at Chat GPT allerede nå er i stand komponere ganske akseptable sammendrag på fakta- og sakprosasiden. Ser vi på den kreative siden er det oppsiktsvekkende hvor raskt det beveger seg. Noen har moret seg med å komponere godnatthistorier ved å mate inn ingredienser de vet ungene deres er opphengt i.
Svært få ville for ti-femten år siden ha spådd at vi nå ville være i nærheten av nivåene vi nå opplever. Ferden videre vil variere sterkt etter type litteratur og hvilket språk det er snakk om, og det er et stykke frem til at de fleste forfattere får seriøs syntetisk konkurranse.
En av de største krattskogene å manøvrere gjennom, handler om opphavsrett og ansvar. I AI-verdenen kan det eksempelvis handle om hvem har ansvaret når en selvkjørende bil kjører på dame i rullator – er det bilprodusenten, programvareskaperen eller bilføreren? I litteraturens verden kan det dreie seg om diffuse og vanskelig verifiserbare kilder. Eller spørsmål som: Hvem eier teksten? Hvem står ansvarlig for spredning av (des)informasjon? Hvem har opphavsrett til algoritmen og bruken av den – utvikleren, programvarehusene, publisistene, eller kunden som baserer seg på dette? Hvem har opphavsretten når man syntetisk etterligner en livs levende skuespiller?
Tyngdepunktet forskyves
Fighten om å bli kongen på AI-haugen er knivskarp. Stormakter som USA og Kina har kommet lengst, både med tanke på språkforståelse, stemme og uttrykksform. Det handler om tyngde, både med tanke på investeringsnivå, størrelse på språksamfunn og datatilfang. «Look to Canada» har også vært en faktor i nybrottsarbeidet. Canadiske regjeringer over tid gjort strategiske investeringer i akademiske institusjoner for at canadierne skal ligge i front på denne arenaen, og utsendinger fra andre land har gjerne lagt reisen dit for å plukke opp kunnskap.
Men i virkeligheten har tyngdepunktet i forskningen for lengst beveget seg inn i de store tech-gigantene. Kompetansen trekkes til selskapene som sitter på utviklingsmiljøene, milliardene og datamusklene – til selskaper som Facebook, Google og Microsoft.
Høytflyvende veps
Vårt naboland Sverige gikk tidlig ut med høy hockey-kølle, og regjeringen proklamerte et hårete mål om å bli «verdens beste» på AI. Rørende naivt, med tanke på plattformene stormakter som USA og Kina opererer på, og hva man der kan mate inn av både data og milliardinvesteringer.
Men det skader som kjent ikke å ha ambisjoner. Det svenske initiativet har fått navnet GPT SW3. Språkmodellen er et samarbeid mellom AI Sweden (Sveriges nasjonale senter for kunstig intelligens), Rise og Wallenberg-initiativet WASP (Wallenberg AI, Autonomous Systems and Software Program). Sistnevnte startet opp i 2015 og skal over 15 år investere rundt 6 milliarder kroner. Tankesettet blir på sett og vis motsatt av de store internasjonale aktørene, hvor det handler om maksimal fremtidig inntjening og minimalt innsyn i modellene. Den svenske satsingen handler om transparens, den skal være samfunnsgagnlig og den skal styrke næringslivet. Samfunnsaktører og svenske selskap skal kunne bygge videre på løsningen – nytte og inntekter skal hentes nettopp i dette neste leddet.
Orwells nattsvarte mareritt
De voldsomme fremskrittene på AI-siden åpner som så mange andre teknologiske fremskritt muligheter på godt og ondt. Ytterpunkter kan være å berge liv innenfor medisinen versus å ta liv med angrepsroboter i krig.
Helsevesenet ser allerede i dag store fremskritt innenfor eksempelvis analyse, overvåking og diagnostikk. Sårt tiltrengte menneskelige ressurser vil bli frigjort til andre viktige gjøremål innenfor helsevesenet.
På den annen side: Alt kan misbrukes. Store programvarehus vil gjennom utsiling og algoritmer kunne vri på faktagrunnlag. Nasjoner kan drive overvåkning av egne borgere. Man kan bruke ansiktsgjenkjenning, og gi borgerne straffepunkter for å gå på rød mann eller delta i demonstrasjoner. Kort sagt: George Orwells nattsvarte mareritt. Slikt skjer allerede i dag. I samfunn som sverger til kollektivisme fremfor individualisme kan kontrollskruen strammes raskere til enn man skulle ane.
Ihuga AI-entusiaster er tydelige på at man ikke må regulere teknologien, men bruken. Det hevdes at inngrep i forkant vil hemme innovasjon – man må følge med underveis og i etterkant. Erfaringsmessig vil dette være en krevende balansegang. Når noe først er sluppet løs – kan det kontrolleres?
Slutten for mennesket?
Noen svarer et klart og tydelig nei på dette siste spørsmålet. Blant dem er den filippinske aktivisten og agronomen Nicanor Perlas, som leder The Center for Alternative Development Initiative (CADI) i Manila, og er en heftig brukt foredragsholder på konferanser verden over.
Den overlegne menneskehjernen har gjort at vi alltid hatt herredømme over andre arter – på godt og vondt. AI kan på sikt endre reglene, understreker Perlas. Det ultimate marerittet er et såkalt AI takeover: I det øyeblikket man når punktet hvor roboten er like intelligent som mennesket, vil den i løpet av kort tid etterpå ha bygget seg opp til å bli langt mer intelligent enn sin skaper. Og hvis robotene ser menneskene som en trussel – og uten verdi – kan spillbrettet brått være snudd. Da er det nærliggende å male en skrekkvisjon hvor kontrollen over telekom, flyplasser, aksjemarked og atomvåpen havner på gale hender.
Nicanor Perlas er ikke alene: Ikke ukjente Stephen Hawking proklamerte at AI kan bli slutten for mennesket som art.
På godt og vondt
Så er det liten trøst å finne i transhumanistenes ståsted: at dette kanskje ikke er så ille. At det vil ha en verdi i seg selv at mennesket lever videre gjennom kunstig superintelligens, i en tid hvor vi kanskje ikke ville hatt livsvilkår, mat, og luft vi kan puste i. Det er neppe en skole som har altfor mange tilhengere.
Vil AI bli sivilisasjonens redning eller undergang? Leserne av disse linjene vil neppe leve lenge nok til å få endelig fasit.
Uansett: Skuer vi noe tiår fremover vil AI radikalt ha forandret livene våre – på godt og vondt. Forhåpentligvis mest det første.
VEBJØRN ROGNE
LES OGSÅ: SLIPP FORFATTERNE FRI!
LES OGSÅ: – De frykter konsekvenser fra eget forlag
LES OGSÅ: – Det vitner om en usikkerhet
LES OGSÅ: Heine Bakkeid: – En mafiakontrakt
LES OGSÅ: Fôr til døde fisker
LES OGSÅ: ANNE SCHIØTZ: HVOR MYE SELGER EGENTLIG EN BOK?
LES OGSÅ: – Risikoviljen forsvinner
