Fôr til døde fisker

DEBATT: Hva slags økosystem er det som ikke klarer å ta innover seg at det bare er de døde fiskene som svømmer med strømmen?

Jeg er forfatter og har i en mannsalder først og fremst skrevet historier for film og tv. Når jeg nå, med manus til en roman, prøvende nærmer meg forlagsverdenen, får jeg et underlig déjàvu fra filmbransjen før tusenårsskiftet. Norske forlag later nemlig til å ha funnet sin behagelige plassering i den samme bakevja som filmprodusentene befant seg i for et kvart århundre siden: De tjener penger på å produsere kultur, men de har liten økonomisk interesse av å få noen til å kjøpe produktene.

Statsstøttet komfortsone

Mer enn tjue år etter at filmprodusentene ble tvunget til å tenke markedsføring, sitter forlagene fremdeles fast i sin statsstøttede komfortsone: De tjener ikke penger på å selge bøker, de tjener penger på å produsere bøker. Så lenge de kan produsere bøker som staten kjøper inn til bibliotekene, trenger ikke forlagene å bruke mye penger på salgsfremstøt. Aksjeutbytte og direktørlønninger vokser med antall innkjøpte titler, ikke med antall solgte eksemplarer. At litteraturen skal ut til folket, er ikke forleggernes anliggende; forleggernes oppgave er først og fremst å produsere tekster som faller i smak hos bransjekollegene i Kulturrådets vurderingsutvalg. Det er naturligvis behagelig for forlagene at de kan leve av å produsere bøker uten å tenke på om bøkene fyller noe behov hos et bredt publikum, men ulempen med dette arrangementet er at det er svært få nordmenn som frivillig leser særlig mye ny norsk litteratur. (Hvor bibliotekene gjør av all cellulosen, vet jeg ikke.)

Lukket kretsløp

Norsk litteraturproduksjon fortoner seg som et lukket kretsløp etter middelalderens laugstankegang: Gamle forfattere holder forfatterkurs for nye forfatterspirer slik at neste generasjon lærer seg å skrive slik som dagens forfattere syns det skal skrives, og så skriver neste generasjon bøker i samme tradisjon mens de overlever på frilansjobber i hverandres forlag og gjennomgår hverandres tekster til de har høy nok kunstnerisk kvalitet til å komme på trykk. Og hvis noen av de innviede ikke har trøkk til å skape noe på egen hånd, selv etter grundig instruksjon om hva som er kjennetegnet på høy kunstnerisk kvalitet, blir de heltidsbyråkrater og tar med seg det rådende synet på høy kunstnerisk kvalitet inn i forlag, kulturråd og stipendkomiteer.

Hva slags økosystem er det som ikke klarer å ta innover seg at det bare er de døde fiskene som svømmer med strømmen?

Fabelprosa! Science fiction!

Men her står jeg da likevel, på terskelen til det skjønnlitterære parnasset, fersk romanforfatter etter en karriere i den markedsstyrte film- og tv-bransjen, som alle festtaler til tross bare måles på billetter og klikk. Verst av alt: Jeg er ikke særlig interessert i å skrive bøker verken om middelklassenavlen min eller om intimsfærenes hjerte og smerte, jeg er opptatt av menneskelivet i lys av politiske konflikter, krig og miljøkatastrofer. Vi lever for faen i et kritisk øyeblikk i verdenshistorien. Det jeg byr på er idélitteratur, det som etter mitt skjønn er den eneste virkelige samtidslitteraturen – fabelprosa! Science fiction!

Nå er det ikke slik at jeg egentlig ønsker å legge dramatikken på hylla. Når jeg søker nye beiter er det ene og alene fordi jeg opplever film- og tv-produsentene som uutholdelig konservative, ensartete og spekulative. Døde fisker de også, som har gått fra den ene ytterligheten til den andre; nå dominerer markedstenkningen fullstendig. Da jeg kom inn i bransjen, produserte Teamfilm A/S de første Olsenbande-filmene med privat kapital for å finansiere mer kunstnerisk ambisiøse filmer. I dag er situasjonen at staten gir milliontilskudd til (enda) en ny versjon av Olsenbanden på bekostning av nettopp nyskapende originalverk.

Som en kollega uttrykte det: «Filmbransjen er det stedet gode ideer kommer for å dø.»

Kveler morgendagens kultur?

Jeg har ikke noe imot å underholde massene – jeg jobber tross alt med massemedier – men hvorfor ser staten det som sin oppgave å kvele morgensdagens kultur med gårsdagens uttrykk? Jeg har gitt opp å minne mine produsentvenner om at filmtilskuddene gis over kulturdepartementets budsjett. Hvis det var filmprodusentenes profittmarginer staten var bekymret for, så ville det ha vært næringsdepartementet som delte ut pengene.

De mektige bransjeaktørene har imidlertid byråkratenes øre, så kulturdepartementet viderefører villig den samme feilslåtte strategien på litteraturfeltet som i filmbransjen: Private aktører får carte blanche for å aksle et ansvar de driter i så lenge de kan snylte på systemet og klø hverandre på ryggen. I den grad forleggerne i det hele tatt bryr seg om kulturen, navigerer de – som filmprodusentene – etter bakspeilet.

Det gamle og velprøvde triumferer i begge leire, uavhengig av hva produktene tilfører skatteyterne som bekoster gildet. Jeg spør meg, i et anfall av selvransakelse: Hvorfor valgte jeg kunsten?

Angst for det nyskapende

Hvorfor valgte jeg bort økonomi, medisin og jus for å bli forfatter? Tanken var at jeg hadde historier å fortelle og nye perspektiver som kunne berike samtiden. Hvis jeg hadde visst at fremtidsutsiktene var å skrive manus til «Hakkebakkeskogen III», «Knerten VI» eller en annen slitesterk 60-talls merkevare som kunne sørge for at filmprodusentene fikk minst tre generasjoner romper i kinosetene på en gang, så hadde jeg definitivt heller satset på en doktorgrad i pediatri.

Man skulle tro at bokbransjen kunne tilby mer sjenerøse vilkår enn filmen, for det koster tross alt omtrent hundre ganger mer å lage en film enn å utgi en roman. Men hva gjør jeg når jeg oppdager at litteraturfeltet er akkurat like sterkt preget av angst for det nyskapende? Er det min skjebne å produsere triviallitteratur som reflekterer den lesende middelklassens kjøkkenbenkfrustrasjoner etter et omforent formular for høy kunstnerisk kvalitet? Som i filmens vidunderlige verden: Same shit, new wrapping.

Tror egentlig kulturministeren at det er kultur hun finansierer?

EIRIK ILDAHL

 

LES OGSÅ: SLIPP FORFATTERNE FRI!

LES OGSÅ: – De frykter konsekvenser fra eget forlag

LES OGSÅ: – Det vitner om en usikkerhet

LES OGSÅ: Heine Bakkeid: – En mafiakontrakt