– Fram til nå rett og slett turet frem slik vi har villet, sier Hans K. Stenøien. Han og Reidar Andersen er denne høsten aktuell med boken "Arten som forandret alt".
Overalt hvor mennesket har etablert seg, har det gjort store endringer i naturen som omgir dem. Dagens miljødebatt har en forståelse av at menneskets inngripen i naturen er noe som har dukket opp løpet av de siste generasjonene, men dette er slett ikke noe nytt fenomen, mener forfatter-duoen Hans K. Stenøien og Reidar Andersen.
– Realiteten er at mennesket har endret sine omgivelser helt siden vi emigrerte ut av Afrika for 50 000 år siden. Miljøendring har alltid vært en del av menneskets historie, og det er en del av oss som art, forteller Stenøien.
Han og Reidar Andersen utgir i høsten boken Arten som forandret alt (Kagge), hvor de forteller historien om menneskets erobring av naturen.
– Vi er arten som forandret alt. I boken forsøker vi å vise at det er nesten ikke er noen naturlige systemer som er upåvirket av menneskelige samfunn. Bokens tittel gjenspeiler det massive omfanget menneskelige naturendring har stått for.
Boken tar opp tråden ved evolusjonen av mennesket, og går helt opp til dagens moderne verden. På veien får leseren innblikk i hvordan våre forfedres biologiske fortrinn har ført til det vi i dag kaller «en miljøkrise».
– Forundret over omfanget
– Vi er ikke de første til å ta for oss menneskets historie, men vinklingen vår er forskjellig fra hva mange andre har jobbet med. Vi presenterer en biologisk forklaring på hvorfor mennesker endrer miljøet sitt og hvilke konsekvenser det har hatt gjennom tidene.
Både Andersen og Stenøien jobber ved NTNU Vitenskapsmuseet. Andersen som direktør, Stenøien som professor i evolusjonsbiologi. Arbeidet med Arten som forandret alt har foregått i litt over to år. Trass i at de begge er garvede biologer, var det fremdeles ting som overrasket underveis i arbeidet med boken:
– Jeg tror det som overrasket meg mest var omfanget av de menneskelige endringene av miljøet i forhistorisk tid, sier Stenøien.
I harmoni med naturen
Det råder en oppfatning at mennesker i tidligere tider levde i harmoni med naturen. En feiloppfatning, mener forfatterne:
– Tidlige menneskesamfunn hadde en stor skyld i masseutryddelse av andre livsformer. Når mennesker har etablert seg i nye områder, som vi har sett med koloniseringen av Australia, Nord-Amerika, Sør-Amerika og utallige øysamfunn, så reduseres det biologiske mangfoldet dramatisk. Dette er fenomener som går lenger tilbake i tid enn etableringen av jordbrukskulturen, dette er den dype historien til menneskearten, sier Stenøien, og legger til:
– Det sier seg selv at når man tar bort nøkkelarter i et økosystem, fører dette til store endringer i resten av økosystemet.
– Dere hevder at mennesket aldri, til noen tid eller på noe sted, har latt naturen rundt seg være upåvirket. Hvorfor er da den rådende oppfatningen at urbefolkninger levde i harmoni med naturen?
– Menneskets til tider ødeleggende kraft på økosystemer og vår delaktighet i masseutryddelsen av flere arter er noe man har diskutert i århundrer. Hvorfor dette ikke er noe folk flest har tatt inn over seg er et vanskelig spørsmål å svare på, sier Stenøien. – Miljøkrisen er noe vi alle har eierskap i, men det er ikke noe som har dukket opp de siste årene fordi vi ikke har passet godt nok på. Samtidig er det veldig viktig å poengtere, som vi gjør i boken, at vi ikke hevder at det moderne samfunnet ikke har noe ansvar i miljøkrise og naturødeleggelse. Vårt poeng er at dette er et dypere problem enn hva den populære fremstillingen vil ha det til.
Å tilpasse seg naturen
Mens andre arter tilpasser seg naturen for å overleve, får mennesker naturen til å tilpasse seg sine behov. Stenøien og Andersen hevder at denne egenskapen gjorde oss mer konkurransedyktige, ikke bare i forhold til de andre menneskeartene, som neandertalerne og denisova-menneskene, men også sammenlignet med resten av den levende planeten.
– Hvorfor har ikke vi tilpasset oss slik andre dyr?
– Det er et godt spørsmål. Peter Wessel Zapffe mente at mennesket var overutviklet, og jeg tror det er noe rett i det. Vår evne til å konstruere våre egne omgivelser er veldig forskjellig og mye mer omfattende enn hos andre organismer. Det har dessuten ikke vært noen naturlige prosesser som over lengre tid har holdt vår bestandsutviklingen nede. Fram til nå rett og slett turet frem slik vi har villet.
Men å hevde at vi burde tilpasset oss naturen mye tidligere mener Stenøien er å kreve litt for mye av våre forfedre:
– Å avkreve av våre forhistoriske forfedre at de skulle skjønne bestandsregulering og bærekraftig viltjakt er å kreve litt for mye. Miljøkrisen har ikke oppstått fordi våre forfedre hadde ond vilje, eller fordi de satt pris på å utrydde andre arter. Det handler om at vi er svært dyktige jegere, flinke jordbrukere og gode på å utnytte naturressurser. Vi er rett og slett veldig gode til å skaffe mat til barna våre.
Positive sider
– Overordnet dreier det seg om det å ta innover seg at vi alle har et eierskap til miljøkrisen. Det er noe som er knyttet til oss som biologisk art.
– Er det noen positive sider ved menneskets inngripen i naturen?
– I aller høyeste grad. Vi fokuserer jo mye på hvordan menneskesamfunn har forringet sine omgivelser, men for eksempel opprettholdt urinnvånere i Amazonas komplekse, bærekraftige jordbrukssamfunn i århundrer før europeernes ankomst. Grunnen til at vi har en sivilisasjon og i dag klarer å opprettholde en befolkning på 7 milliarder mennesker er at vi er flinke til å utnytte naturressursene. Vi må ikke glemme at løpet av de siste 200 årene har de fleste av oss fått bedre liv og bedre helse. Mennesket påvirker på både negativ og positiv måte, sier Stenøien.
Stenøien og Andersen mener at en bedre forståelse av vår biologiske historie vil kunne gi en bedre forståelse av tingenes tilstand i dag, bedre evnen til å se de videre veivalgene. Kriteriene man bør ha i bakhodet er noe de også presenterer i boka:
– Vi må ta innover oss at vi i stor grad skal forvalte en menneskeskapt natur. Det finnes nesten ingen «ren natur» igjen i verden. Det er dessuten viktig å rette fokus mot funksjon og motstandsdyktighet, ikke bare vern av sjeldne arter og habitater. Det eneste vi vet om framtiden er at det vil komme store endringer på grunn av økologiske og klimatiske faktorer. I møte med en usikker fremtid må vi både konstruere og bevare økosystemer som fungerer, der evolusjon kan foregå og som bedre kan tåle de menneskeskapte endringene vi står overfor.
(Foto av Stenøien og Andersen: Åge Hojem)
