DEBATT: Det er forståelig at opphavergrupper på det litterære feltet er bekymret for å forsvinne i en større organisasjon, og miste synlighet og innflytelse.
Men å slå seg sammen for å bli en stor og slagkraftig forfatter- og oversetterorganisasjon, betyr ikke det samme som å oppgi identitet. Det kan gjøres på en måte som ikke går på bekostning av verdier, og som gjør organisasjonene sterkere sammen. Skribentorganisasjonene kan være trygge på at opphaverne de representerer fortsetter å bli minst like godt representert. Kompromisset i en slik prosess vil være at de organisasjonene som går sammen, aksepterer at noen avgjørelser blir felles – til fellesskapets beste.
De øvrige skribentorganisasjonene har gitt sine umiddelbare tanker om å samles i én enhet. En slik samling er Forfatterforbundets vedtatte strategi. Vi mener det er nødvendig. Ikke for å bli stor i seg selv, men for å bygge en organisasjon og et apparat som har den nødvendige kompetansen på opphaversiden til å møte utfordringene på dagens og framtidens litteraturfelt. Slik kan vi best ivareta opphavernes interesser. Det er derfor vi er her.
Jo flere man er, jo sterkere framstår man
Organisasjonene ser dette noe forskjellig, men jeg tyder så vel de faglitterære forfatterne og oversetterne i NFFO, barne- og ungdomsbokforfatterne i NBU og de skjønnlitterære oversetterne i NO i retning av at dette er noe som kan diskuteres. Signalene fra våre skjønnlitterære kolleger i DnF tar vi til etterretning. Hvem man samarbeider med, og hvor tett, er selvsagt hver enkelt forenings frie valg.
Det er grunn til å påpeke et par helt sentrale poenger. For det første er det slik at i de aller fleste andre land, er forfattere, gjerne også oversettere, i alle sjangre, og med alle målgrupper av lesere, organisert i én og samme forening. Dette er det en enkel forklaring på: Jo flere man er, jo sterkere framstår man – og jo mer kan man påvirke og jobbe profesjonelt for opphavergruppenes beste.
Nødvendiggjør dette kompromisser? Helt sikkert. Men det er bra. For slik dette nå fungerer i Norge, er kompleksiteten på litteraturfeltet så stor og utviklingen går så raskt, særlig når det gjelder rettighetsforvaltning, teknologi og jus, at det vel kun er NFFO med sine over 5.000 medlemmer som har kapasitet til å håndtere disse utfordringene forsvarlig. Vi andre skraper kun i overflaten. Mer har vi ikke ressurser til, hver for oss.
Her er et eksempel på hvor dårlig det egentlig står til:
Ved de fleste høringer der det skal leveres innspill på litteraturfeltet, er det gjerne typisk at skribentorganisasjonene halser inn i prosessen med å levere høringsinnspill. Gode forsetter om å samarbeide og utveksle informasjon er absolutt til stede, men i praksis blir de omtrent ikke gjennomført. Man har mer enn nok med å få «levert noe», mens ingen har ressurser eller kompetanse til å gå skikkelig i dybden. Dette er et dårlig kompromiss. Det samme er rekken med 3-minuttersinnlegg i Stortingets høringsrunder, der fem–seks skribentorganisasjoner sier mer eller mindre det samme etter tur. Som flere politikere har sagt, både til meg og andre: «Jeg skjønner ikke forskjellen på disse organisasjonene. Dere sier jo det samme.»
Det er ikke de 3 minuttene i høringsrundene som vinner sakene. Det er kontinuiteten og frekvensen på de politiske møtene mellom høringene som gir resultater. Det politiske fotarbeidet krever vedvarende innsats og tunge ressurser.
Eie sin egen skjebne
En større, samlet skribentorganisasjon vil kunne ha et mer slagkraftig apparat til å håndtere jus, rettighetsspørsmål og politisk påvirkning og innspill, slik at kompromissene for de enkelte opphavergruppene på litteraturfeltet ble håndtert av opphaverne selv – og ikke ble overlatt til departement, politikere, forleggere eller Kulturrådet. Eller til andre aktører som dukker opp fra litteraturbransjen, aktører som stiller seg frie i forhold til gjeldende rammer for litteraturfeltet. Det er bedre å eie og påvirke sin egen skjebne enn å la andre avgjøre den.
I Sverige, Danmark, Frankrike, flere andre land – og ikke minst på musikksiden – fins det opphaverstyrte organisasjoner som håndterer rettigheter og royalty på vegne av opphaverne og organisasjonene de er organisert i. I Danmark har man for eksempel Create Denmark, mens i Sverige har man ALIS (Administration av litterära rättigheter i Sverige). En lignende opphaverstyrt enhet har man ikke vært i stand til å etablere på litteraturfeltet i Norge. Derfor står opphaverne på flere områder i Norge svakere enn i flere andre land, selv om avtalene våre med forlagene er like for alle, og er gode.
Forfatterforbundet har løftet disse problemstillingene ved flere anledninger tidligere. Vi er slett ikke først med idéen heller. Tidligere ledere i DnF (på 1990-tallet) har foreslått å samle alle skribentorganisasjonene i én felles organisasjon. Den skulle, i et historiens ironiske bakspeil, hete Norsk Forfatterforbund. Senere har ledere i NBU og Dramatikerforbundet vært inne på samme tanke.
Beholde særpreg under ett felles sekretariat
Tiden er for lengst moden for å innlede en prosess, der de av organisasjonene som ønsker det, sammen utreder hvordan vi i første omgang kan organisere oss med ett felles sekretariat med felles juridiske, politiske, strategiske og økonomisk-administrative ressurser. Gjerne i en paraplyorganisasjon. I en slik konstellasjon vil de enkelte organisasjonene fortsatt kunne beholde og dyrke sitt særpreg og sin identitet, samtidig som vi får større gjennomslagskraft.
På sikt vil besparelsene være betydelige fordi dette er en mer rasjonell driftsform enn dagens fragmenterte situasjon. Med en mer rasjonell drift av organisasjonene vil mer penger kunne gå tilbake til opphaverne, både i tjenester og kroner. Det vil rett og slett kunne bli flere stipender til forfattere og oversettere.
EYSTEIN HANSSEN
LES OGSÅ: SLIPP FORFATTERNE FRI!
LES OGSÅ: – De frykter konsekvenser fra eget forlag
LES OGSÅ: – Det vitner om en usikkerhet
LES OGSÅ: Heine Bakkeid: – En mafiakontrakt
LES OGSÅ: Fôr til døde fisker
LES OGSÅ: ANNE SCHIØTZ: HVOR MYE SELGER EGENTLIG EN BOK?
LES OGSÅ: – Risikoviljen forsvinner
LES OGSÅ: DET SYNTETISKE SPØKELSET
LES OGSÅ: Kunstig intelligens: Latteren bør stilne
LES OGSÅ: Vi bør samle oss i én forening
LES OGSÅ: – Kan føre til kompromisser og uklare krav
LES OGSÅ: Mer børs, mindre katedral?
