Planeten i garasjen

Johan Kaos er regissør og manusforfatter, og i tillegg sjonglerer han jobb som forfatter for reklamer, teater og kortfilmer. Det var gjennom sistnevnte at ideen til hans første barnebok dukket opp. Kaos mener «kreativitet avler kreativitet», og at prosjektene har vokst ved siden av hverandre.

Forfatter: Johan Kaos

Aktuell med: Robin og planeten (Cappelen Damm)

– Hvorfor skrev du akkurat denne boken:

– Det var egentlig aldri planen å skrive en barnebok. Til daglig jobber jeg med å skrive og regissere film, og én dag fikk jeg et bilde i hodet av en levende planet i en garasje. For meg var det en innlysende kortfilmidé, så jeg skrev den ut som et kortfilmmanus. Men jeg forstod raskt at denne idéen ville bli både dyr og vanskelig å gjennomføre i praksis, så i frykt for å miste prosjektet i en evig utviklingsfase innså jeg at historien også kunne bli en god bildebok. Den var så visuelt tydelig i utgangspunktet.

– Historien handler konkret om ei jente som finne en ekte planet svevende for seg selv, og som med varierende grad av suksess forsøker å ta vare på den i garasjen sin. Men jeg hadde et sterkt ønske om å bygge inn lag av ulike temaer i historien, som leseren kan dykke ned i og utforske om han eller hun vil. Teksten nevner det nærmest ikke, men illustrasjonene til Bård forteller derfor om bakteppet for Robins behov for en venn og et prosjekt i garasjen: Foreldrene er i ferd med å skille seg, og det er rett og slett ikke særlig hyggelig hjemme i huset. I tillegg er Planeten en spennende inngang til samtaler rundt klima, miljø og livssyn. Jeg håper derfor vi har klart å lage en bildebok som er fin og sår og spennende for de minste, men som også engasjerer oppover i alder (ikke minst de viktige voksne høytleserne).

– Tre barnebok-favoritter:

Det blir tre bildebøker denne gang:

– Til Huttetuenes Land av Maurice Sendak. En klassiker som virkelig holder seg. Proppfull av fantasi, vanskelige følelser og rare vesener. Jeg leste den først etter å ha sett filmatiseringen flere ganger, og ble overrasket over hvor liten den. Har de basert en hel spillefilm på dette? Ja, det har de, for alt er på plass inni her.

– Lights on Cotton Rock av David Litchfield. En kjempefin historie, men først og fremst en visuelt vakker bok. Måten han maler med lys og magi får ufo-scenene i E.T. til å fremstå som besøk fra en gammel tante. Og jeg elsker E.T.!

– Hvordan lager man baby? av Anna Fiske. Helt uvurderlig for oss da gutten vår plutselig skulle bli storebror. Jordnær, informativ og brutalt ærlig. Hvor tidlig kan man egentlig begynne den der praten om blomster og bier? Svaret er tydeligvis i 2-årsalderen.

– Sjekk ut:

– Sjekk ut Rallskanken av Aleksander L. Nordaas og Sandra Steffensen. Den er så vidt jeg vet kun utgitt av Nordaas selv, men det er en fantastisk bildebok med utrolig vakre illustrasjoner. Historien handler om en rallskank (er det et slags troll?) som er på evig vandring hele året, men som trenger et sted å hvile seg én eneste natt om høsten. Men det er ingen som vil slippe ham inn til seg. Den tar for seg egoisme, klasseskille, fremmedfrykt og godhet på en varm og lun måte. Boken minner meg om gamle folkeeventyr, leirbål og oppdagelsesferd i skogen. En animert versjon av boken ligger også i nettspilleren til NRK.

– Hvordan jobber du?

– Jeg planlegger, grubler og kverner på ting hele døgnet. Får ikke fred. Så prøver jeg å skrive effektivt når jeg først får ro til å sette meg skikkelig ned. Men jeg jobber med alt for mange prosjekter samtidig. Jeg skriver spillefilm, reklamefilm, kortfilm, teaterstykker og barnebøker og hopper frem og tilbake mellom dem altfor ofte. Jeg vet at jeg heller bør fokusere strengt på ett prosjekt om gangen, men i praksis får jeg det ikke til. Deler av det handler om trygghet og økonomi. Som frilanser er jeg nødt til å ha for mange baller i lufta. Men deler av det handler også om at jeg har så mye forskjellig jeg har lyst til å gjøre. Så mange historier å fortelle. Og jeg tror på at kreativitet avler kreativitet, så prosjektene vokser jo ved siden av hverandre.

– Din egen favorittillustrasjon?

– Jeg finner nye favoritter hele tiden. Men jeg returnerer stadig til Lisa Aisato. Hun er fantastisk god til å skape interessante mennesker. I «Livet – Illustrert» har hun en illustrasjon som heter «Hjemmekontor» som treffer meg rett i hjerterota for tiden. Pappa kommer busende inn på Mammas hjemmekontor med stekespaden i den ene hånda, skrikende baby i den andre og ei jente i bleie hengende fast på låret. Hunden driter på gulvet, pulten flyter over av papirer, skitne kopper, skittentøy og en fotball. Og i sentrum står et barn med kappe og slår på ei gryte mens hun synger av full hals. Alle detaljene fanger småbarnslivet perfekt og treffer meg enda hardere nå som barnehagen er stengt for tiden. Og det er først etter å ha kikket på bildet en stund man oppdager Mamma, som sitter og gjemmer seg under skrivepulten, stirrer oss rett i øynene og ber om at vi ikke avslører henne. Det er et øyeblikksbilde, men akkurat nå er min egen tittel på dette bildet «Livet – Oppsummert».

– Hvilken barnebok gjorde størst inntrykk på deg som barn?

– Det må nok bli samlebøkene til Asbjørnsen og Moe. Mye av det er ikke eventyr for barn, men jeg elsket å ligge og bla gjennom de rare historiene etter leggetid. I voksen alder har jeg jo sett at historiene spriker mye, i både innhold, temaer og kvalitet, men jeg tror det var noe av det som tiltrakk meg også. Man vet liksom aldri hva man får om man bare blar litt fritt rundt. Men til sammen utgjør de et fantastisk univers, hvor hekser trenger hjelp, prinsesser rir på isbjørner og troll kan lures til å ta selvmord. Morbid, spennende og fantastisk.

– Hvilken barnebokskikkelse ville du helst ha møtt?

– Jeg skulle ønske jeg kunne dra ut i skogen og bli venner med Huttetuene. De er både store og skumle og søte og triste og slemme og snille og myke og deilige. De danser og fester og uler mot månen om natta, og de klatrer i trærne og sover på dagen. Hva mer kan man ønske seg?

– Og hvem ville du helst selv ha vært?

– Aller helst skulle jeg nok ønske at jeg var Snusmumrikken. Da kunne jeg endelig finne ut hva det er han egentlig driver med når han stikker av om høsten. Makan til rolig sjel som har funnet ut av greiene sine skal du lete lenge etter. Fri fra eiendeler, stress og statusjag, men likevel med en umettelig eventyrlyst og glede av sitt eget selskap. Han ligner ikke må meg i det hele tatt, men jeg skulle gjerne hatt en dose Snusmumrikken eller to i blodet.

– Hva må en virkelig god barnebok inneholde?

– En virkelig god barnebok, i hvert fall dem som leses høyt, må være engasjerende og underholdende for barna, men også interessant og gøy for de voksne. Barnas favorittbøker blir jo ofte lest flere ganger daglig i ukevis av gangen og da holder det ikke om det ikke er gøy for den som leser og fremfører dem. Det språklige handler om fine formuleringer, finurlige vendinger og replikker som smaker godt når man leser dem. Personlig elsker jeg å lese med ulike dialekter på forskjellige karakterer, og fremfører replikker med stor innlevelse. På innholdssiden liker jeg best de bøkene som bygger i lag: en enkel historie på overflaten, med gjenkjennelige følelser og alvorlige temaer som ligger under og som kan oppdages og dykkes ned i etterhvert.

– På eventyr med Potter eller over de syv hav med Pippi?

– En reise over de syv hav med Pippi hadde nok vært det beste for både kropp og sjel, men fristelsen til å bli med Harry Potter blir for stor. Det er kanskje mitt største problem: Hodet mitt koker over av usammenhengende tankerekker og rare idéer så snart jeg har det rolig rundt meg. Ute på havet ville jeg gått på veggen de to første dagene, før hodet mitt hadde roet seg ned og jeg kunne begynne å være til stede. Det er nok akkurat det jeg trenger. Jeg har så vidt begynt å meditere, prøver å finne roen, men det er ikke lett. I stedet velger jeg Nimbus 2000 foran Hoppetossa. Hver. Eneste. Gang.