Margaret Atwoods Gilead døtre ble i går ble lansert på Gimle kino, som én av 1400 kinosaler verden over.
– Det er kjempestas å stå med beina planta midt i årets internasjonale litterær happening. Gimle er én av 1400 kinosaler som er en del av dette, og det er fantastisk at vi i lille Oslo er en del av noe så gigantisk, sa utviklingsredaktør i Aschehoug Vidar Strøm Fallrø, og la til at han aldri har vært med på lignende i sine 10 år i Aschehoug.
Det er en begivenhet at Margaret Atwood, etter 34 år, utgir oppfølgeren til Tjenerinnens beretning. Og gårsdagens lanseringsfest er få forfattere forunt. Verdenslanseringen av Gileads døtre (Aschehoug) foregikk i en direktesendt forestilling fra National Theatre i London – hvor Atwood ble intervjuet av BBCs Samira Ahmed.
Her fikk tilhørerne, og publikum i de øvrige 1400 kinosalene, være de første som fikk høre utdrag fra den nye boken og Atwoods tanker om oppfølgeren. Det ble opplesning fra skuespillerne Ann Dowd (som spiller tante Lydia i HBO-serien Handmaid’s Tale), Sally Hawkins og Lily James. Og det var Atwood som klappet mest entusiastisk etter hver opplesning.
Kunne ikke gjenskape Offred
– Jeg begynte å tenkte litt frem og tilbake på en oppfølger, men det ville bare blitt en fortsettelse på Offreds historie, og jeg kan ikke gjenskape den stemmen, fortalte Atwood, og la til:
– Jeg innså at det var andre måter å fortsette historien, og jeg var dessuten interessert i hvordan slike regimer som Gilead til slutt faller.
Gileads døtre følger tre fortellerstemmer, som forteller om tiden i den kristne fundamentalistiske staten Gilead. Det er tante Lydia, og to yngre jenter, Agnes og Daisy. Historien finner sted femten år etter Tjenerinnens beretning.
– Det er en aldersforskjell mellom de tre kvinnene. En av jentene har vokst opp i Gilead, et skjermet liv, mens den andre har levd livet utenfor. Gilead er noe hun bare har lært om på skolen. Men det er en forbindelse mellom dem. No spoiler, la Atwood til med et smil.
– Disse jentene husker ikke en tid uten Gilead. Forskjellen på Offred og disse kvinnene var at Offred ikke fikk vite noe om hva som foregikk. I denne boken får vi vite mer, blant annet gjennom tante Lydia.
Ingen drage, ingen helt
– Så fantasifull du er, sier folk. Nei, jeg er ikke det. Jeg skriver utelukkende om ting som har skjedd løpet av de siste 4000 årene i menneskets historie, sa den kanadiske forfatteren fra scenen i London.
Og det er særlig historiske figurer, og deres handlinger, som inspirerer henne – særlig i tante Lydias tilfelle.
– Her var Thomas Cromwell og hans klassereise en innflytelse til hva som formet tante Lydia og hvordan hun kom til makten. Han gjorde som Henrik den åttende sa, samtidig som han hadde egne tanker og skriverier.
Ikke overraskende er det totalitære regimer som har gitt største historisk innflytelse til Atwood.
– Hvis du ser på bakmennene i totalitære regimer, så finner man mange motiver. Noen er overbevist om ideologien, mens andre er opportunistiske. Det er derimot slik at alles historier er komplekse: Ikke i sort/hvitt – de er oftest grå.
Atwood begynte å skrive Tjenerinnens beretning i Berlin, i den tiden byen var delt av en mur.
– Dette hadde stor innflytelse på boken. Jeg var ikke like heldig med miljø og innflytelse da jeg skrev Gileads døtre, smilte hun.
Arbeidet med bøkene har ledet henne til samtaler med polske og franske borgere som var del av motstandsbevegelsen i landet sitt under andre verdenskrig.
– En av dem sa til meg: «Be om at du aldri får anledningen til å være helt». For man blir jo ingen dragedreper, med mindre det eksisterer en drage.
Den røde kjolen og den hvite kysen
Men dessverre finnes det drager. Og nå har Atwoods tjenerinner blitt et kvast sverd i kampen mot dem. Den ikoniske røde kjolen og den hvite kysen er blitt et kjent protest-ikon over hele verden. Dette syns Atwood er fantastisk:
– Det er briljant, fordi det er en lydløs demonstrasjon. De er beskjedent kledd, faktisk totalt tildekket. Selv ankelen, den utrolig erogene sonen, er tildekket, sa hun, til latter fra salen.
– Men alle vet hva de mener, hva de prøver å si og hva det betyr. Det er briljant.
Aschehoug er klar over Atwoods status i dagens samfunnsdebatt:
– Atwoods bøker viser hva litteratur kan bety. Vi skal nå mange lesere med denne boken, det føler vi er vår plikt. Det er gøy med bøker som selger, men det er ekstra gøy når budskapet er så viktig, sa Vidar Strøm Fallrø.
Anmelderne har allerede tatt godt i mot oppfølgeren. Cathrine Krøger i Dagbladet gir boken terningkast fem, og konkluderer med at den er «en god og svært underholdende fortelling.» VGs Gabriel Moro triller en tilsvarende terning, og skriver at Atwood har «levert en verdig oppfølger til en av vår tids store klassikere». Ellen Sofie Lauritzen i Dagens Næringsliv tar det hakket lengre: «Gi henne en nobelpris! Gileads døtre er en litterær triumf som en gang for alle beviser at boken er bedre enn tv-serien.»
– Det er veldig fint med slike anmeldelser. Ikke bare får vi en ny Atwood-bok, men vi får en veldig god Atwood-bok. Og Booker-nominasjonen boken allerede har mottatt er nok et stempel på at den er knallgod, kommenterer Vidar Strøm Fallrø.
