Tom og Huck lever og har det ganske bra

Mark Twains fortellinger om rampeguttene ved Mississippi fascinerer stadig.

Tom Sawyer og Huckleberry Finn. To rampegutter fra en svunnen tid. I stadig aktivitet, men med litt færre «følgere».

 

Da vi var veldig unge var det Tom Sawyer som var helten. Ja, og Huckleberry Finn da, selv om vi syntes han var litt vel skakkjørt. Huck slet med en slem og full far og hadde det ikke så bra, mens foreldreløse Tom i hvert fall hadde en omsorgsfull tante. Og Tom Sawyer ble min helt første gang jeg leste boken om ham. Tom gjorde nemlig alt det vi ikke gjorde selv, veloppdragne som vi var. Det var liksom som om Tom var gærn for oss alle sammen. Men selvfølgelig god på bunnen.

Tom Sawyer levde et fritt og dramatisk liv, alt etter sin forfatter Mark Twains innfall. Tom skulket skolen, han rømte hjemmefra, han fikk damene til å slåss om seg. Og så var han kamerat med verdens desidert gærneste gutt, Huckleberry Finn. Storøyd lå vi på sengen og leste om Tom og Huck, som med en død katt, eller ei dau katte som det het på Mississippi‑slang, i sekken, oppsøkte kirkegården ved midnatt for å fjerne vorter. Grøss og gru. Og det var bare begynnelsen.

???????????????????????????????

Tom var altså foreldreløs og bodde sammen med den egentlig snille Tante Polly og sin halvbror, den veloppdragne pluppen Sid. Tom var på ingen måte noe skolelys, men han var kvikk i toppen likevel, Kapittelet der han får guttene til å male gjerdet for seg er en klassiker. Vil man ha noen interessert i noe gjelder det bare å sørge for at det er vanskelig å slippe til,  resonnerer Tom, som soper inn klinkekuler og rumpetroll mot å la kompisene male gjerdet.

 

Indianer Joe

Tom og Huck bodde i den lille byen St. Petersburg, ikke i Russland, men ved Mississippi, og dagene gikk med til bading, fisking, sjørøvervirksomhet, samt beiling til dommer Thatchers vakre datter, Becky. Tom var et forbilde for gutter også i fremmede land nær Nordpolen, som selv aldri var i nærheten av å oppleve halvparten av det han gjorde. Men det var akkurat som om vi levde litt gjennom Tom Sawyer vi også. Han var vår mann på Mississippi for hundreogfemti  år siden, og gjennom ham opplevde også vi dramatiske saker. Vi kjente også den iskalde redselen for Indianer Joe på kroppen. Først på kirkegården, der Tom og Huck er vitne til at han dreper doktor Robinson og lurer fylliken Muff Potter til å tro at det er han som har gjort det. Senere i grottene. Når Tom og Becky har gått seg vill og plutselig ser Indianer Joe der inne. Det er sterke saker, akkurat så sterke at vi slukte boken igjen og igjen.

Tom var vår mann, og til tross for avanserte skøyerstreker og sterke opplevelser tvilte vi aldri på at det ville gå Tom Sawyer vel her i livet. Det var annerledes med Huck. Det var litt sårt å lese om Huck Finn. Gutten med den slemme, fordrukne faren, som måtte klare seg selv og som opplevde forferdelige ting. Det var liksom ikke synd på Tom, selv om også han var foreldreløs. Men det var synd på Huck. Og selv om han blir adoptert av enkefru Douglas mot slutten av den første boken om rampeguttene, er vi likevel ikke helt trygge. Nei, det var langt fra sikkert at det ville gå Huckleberry Finn vel her i livet. Og da vi leste bok nummer to, den som heter Huckleberry Finns opplevelser, skjønner vi at våre bange anelser var vel begrunnet. Stakkars Huck, som må rømme nedover Mississippi på en flåte, sammen med den rømte slaven Jim. Det var sterk, og egentlig litt vond lesning. Jeg likte boken der Tom var hovedperson best.

 

Lever videre

I dag ser vi naturligvis annerledes på mye av det som var naturlig den gangen. Er hetsen mot Indianer-Joe (Injun Joe på originalspråket) rasistisk? Og hva med beskrivelsen av slaven Jim? Mark Twain kom selv fra en sørstatsfamilie med slaver, men tok klart avstand fra slaveriet. Selv om holdningene til Jim er preget av tiden boken foregår i (midt på 1800-tallet) er boken Hucleberry Finns opplevelser fra 1879 av mange regnet som en av verdens første antirasistiske bøker.

Huck-and-jim-on-raftDet er laget en rekke filmer og tv-serier om Tom Sawyer og Huckleberry Finn, men en liten runde i bokhandlene avslører at barneklassikere av denne typen selger litt mindre enn før. Tom og Huck i bokform har med andre ord vanskelig for å matche de nye barneheltene, som Harry Potter og co. Litt trist er det, for vi snakker om ekte klassikere her. Jeg leste dem for mine jenter og koste meg med dem. Og jeg tror fortellingene om de to rampeguttene vil leve videre så lenge det fins jenter og gutter til i verden, Uansett hvor mange superhelter, World of Warcraft og nye avanserte leker som dukker opp og forsvinner i årene som kommer, så vil Tom og Huck fortsette å seile nedover Mississippi på jakt etter en sjørøverøy de kan erobre. Med noen fiskekroker de har fått tak i og et skattekart i neven og gjerne med en dau katte  i sekken. Tom og Huck er med oss så lenge gutter er gutter.

 

 

 

.

-- annonse --