Mesterdetektiven Hercule Poirot er kanskje den eneste litterære karakteren som har fått en nekrolog. Hvorfor akkurat han?
6. august 1975 var det flere som sperret opp morgentrøtte øyne da de så New York Times. Store deler av forsiden denne sensommerdagen var nemlig viet til en svært forunderlig nekrolog: Over Agatha Christies mesterdetektiv Hercule Poirot.
Nekrologer finnes det mange av, men meg bekjent har det aldri før og aldri siden blitt skrevet om en litterær karakter, tilsynelatende som om han var et ekte menneske av kjøtt og blod.
Den forunderlige nekrologen
Den belgiskfødte mesterdetektiven Hercule Poirot er en av Agatha Christies mest berømte karakterer. Det kortvokste, arrogante geniet dukket for første gang opp i novellen The Mysterious Affair at Styles(1920), og skulle senere spille hovedrollen i mer enn 30 krimromaner og rundt 50 noveller. Med sine «små grå» løste han mysterier som alltid, forunderlig nok, oppstod i en nær omkrets av der han befant seg.
Poirots ansikt: Skuespiller David Suchet.
55 år lang bokrekke
I 1975 møtte detektiven sin skjebne i Curtain, og avsluttet dermed den 55 år lange bokrekken. Samme år stod hans nekrolog på trykk i New York Times. Ikke bare fikk Poirot, en fullstendig oppdiktet person, en nekrolog i en av verdens største aviser: Hans død ble også fremstilt som en faktisk hendelse. Thomas Lask, forfatteren bak Poirots nekrolog og The Times ledende kulturskribent, skrev nekrologen som om Poirot var en mann av kjøtt og blod, og ikke bundet til papir.
«Offended his vanity»
Dette kommer særlig til syne i nekrologens første avsnitt, hvor Lask vektlegger Poirots utseende så vel som hans mange bragder»
«Hercule Poirot, a Belgian detective who became internationally famous, has died in England. His age was unknown. Mr. Poirot achieved fame as a private investigator after he retired as a member of the Belgian police force in 1904… At the end of his life, he was arthritic and had a bad heart. He was in a wheelchair often, and was carried from his bedroom to the public lounge at Styles Court, a nursing home in Essex, wearing a wig and false mustaches to mask the sings of age that offended his vanity. In his active days, he was always impeccably dressed. […] The news of his death, given by dame Agatha, was not unexpected. His death was confirmed by Dodd, Mead, Dame Agatha’s publishers, who will put out “Curtain”, the novel that chronicles his last days, on Oct. 15.»
Hvorfor Poirot?
Poirot var uten tvil en høyt elsket karakter, særlig i Storbritannia. England hadde, som et resultat av hendelsene under første verdenskrig, en stor forkjærlighet for alt som var belgisk – de hadde tross alt gått til krig for å beskytte landet. Mesterdetektiven ble også godt mottatt i USA, hvor historiene om hans bedrifter ble omfavnet fra første stund. Men det er fremdeles forunderlig at døden til en oppdiktet belgisk detektiv, skapt av en britisk krimforfatter i årene etter første verdenskrig, skulle bli forsidenyheter i USAs største avis. Det finnes dusinvis av store litterære karakterer, og mange vil nok spørre seg om hvorfor det ble akkurat Poirot, men ingen av de andre?
(Aschehoug Forlag)
Hvorfor ikke Sherlock Holmes?
Først og fremst skyldes dette kanskje at Agatha Christies bøker blant de mest leste i verden, med over to milliarder solgte bøker – kun slått av Shakespeare og bibelen. Poirot er dermed en av verdens mest kjente karakterer, i godt selskap med bibelske skikkelser, danske prinser og ulykkelige forelskede.
Men allerede på fjerdeplassen på listen dukker Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes opp. Hvorfor fikk aldri den britiske mesterdetektiven en nekrolog? Det er viden kjent at Conan Doyles tilhengere var særs ivrige. De var faktisk så engasjerte at de gjorde opprør da Doyle drepte sin karakter i Reichenbach Falls. Doyle hadde ikke noe annet valg enn å bringe ham til live igjen, og forsøkte deretter aldri å ta ham av dage.
Krim-agurk
Agatha Christies tilhengere fikk derimot aldri sjansen til å kreve Poirots tilbakekomst, etter som hun døde i 1976 – kun et år etter sin romanhelt. Poirot hadde dessuten en relativt «tilfredsstillende» død, sammenliknet med Sherlock Holmes som brått og brutalt ble revet vekk.
Tidene skifter, også på desken i avisredaksjonene, og påvirker sjansene for hvorvidt en litterær karakters dødsfall kan bli forsidenyheter. Det var mest sannsynlig utenkelig i Conan Doyles dager, da avisene presenterte nyheter og skydde «agurk-stoff» som pesten. Dette hadde forandret seg da vi kom til 1970-årene. Poirots nekrolog ble publisert midt i sommerferien, høysesongen for agurknyheter. Så man kan regne med at det var større fleksibilitet i redaksjonen enn vanlig, at det var åpning for et slikt annerledes stunt, mulig var redaktøren var på ferie og tøylene slakket.
Ut av boksidene
Det som er så fantastisk med denne forunderlige hendelsen, om den lille mannen med sine «små grå» som mottar en nekrolog, er at det viser hvor levende enkelte forfattere kan få sine karakterer til å virke. Selv om de er bygget opp av bokstaver og livene deres hviler skjørt i forfatterens hender, kan litterære skikkelser ta steget ut av boksidene og få et liv i hodene våre. Vi fascineres og inspireres av dem, identifiserer oss med dem og knytter oss til dem. Da er det også lov til å sørge over deres død.
