Ti harde pakker under treet

HARDE PAKKER: Bøker er fortsatt en vinner under juletreet. Våg å gå utenfor bestselgerlistene. Her er noen tips fra 2019. Foto: Ylanite Koppens/ Pixabay

Fysiske bøker er fortsatt en vinner som julegave og kanskje våger du å gå utenom bestselgerlistene for skjønnlitteratur på jakt etter en gave som garantert blir husket og satt pris på?

Den neste måneden er avgjørende for den norske bokbransjen. Alle vil ha din oppmerksomhet og mange julegavekjøpere ser til bestselgerlistene. Disse bøkene pleier også å havne på byttetoppen i romjula. Men det er mye god skjønnlitteratur fra 2019 som ikke er blant de bestselgende.

Selv har jeg pleid å gi bort Edvard Hoems bøker om familien fra Moldelia de siste årene. Kombinasjonen av vestlandsfamilie og det faktum at Hoem alltid blir utgitt sent i bokhøsten og at alle derfor ikke har rukket å kjøpe ham, har vært avgjørende. I år rakk ikke den nybakte mottakeren av Brages hederspris bokhøsten. Han trengte mer tid. Så i år kan alt skje.

 

Her er mine nominerte til det litterære julegaverushet: 

Mari Andreassen har levert årets kanskje sterkeste novellesamling. Hvor lenge varer vi er nominert til flere priser, både Brageprisen og Ungdommens kritikerpris, og det er sterkt av en debutant. Andreassen virker ikke å slekte på så mange. Hun er sin egen, med en forbløffende dyktig utført fortellerteknikk som hun perfeksjonerer spesielt i novellene Game mode: Survival og Forstyrrelser. Mari Andreassen er født i 1983 og har gått på Forfatterstudiet i Tromsø og jobbet med dramatikk og scenekunst, opplyser forlaget. Hun leverer en bok som er den hvasseste debut jeg kan huske siden Lars Ove Seljestads roman Blind i 2005.

 

Å lese Jan Wagners dikt er som å ha et ekstra øye i verden. Dette er første oversettelse av en på flere måter fabelaktig poet. Selvportrett med bisverm er et utvalg dikt fra fem samlinger. Asbjørn Stenmark har oversatt.  At dikt er tilgjengelige, er ikke nødvendigvis en kompliment. Metervis av knekkpoesi, årstidsmetaforikk og heggens svulm mot pikebryst har fortalt oss det. Jan Wagner er tilgjengelig fordi han dikter så presist. Wagner prater ikke, men har selvtillit nok til å ikke underspille. Diktet der det er akkurat passe av alt, der balansen er i orden, der det er nok informasjon til at bilder stiger opp fra boksidene – en stemme, en gysning, en innsikt i noe vi i ettertid tror vi kan ha opplevd selv: Det er Jan Wagner.

 

Mikael Niemi forbindes oftest med Populærmusikk fra Vittula og var god i Fallvann, men Koke bjørn er kanskje hans mest helstøpte hittil. Det er en slags botanisk kriminalhistorie, bygget på hendelser i livet til Lars Levi Læstadius (1800-1861) som også ble vekkelsesbevegelsen læstadianismen. Her er det vitenskapsmannen som løser de mange drapsgåtene, godt hjulpet av omstreifergutten Jussi, som han har tatt til seg og lært opp. Det er en spennende, overraskende og ikke minst sympatisk historie om ærlighet, dyder og rettferdighetssans. Romanen fikk svært god mottagelse på vårparten og kan leses av alle.

 

«Barselbølgen i norsk litteratur: En tsunami av brystmelk treffer bokmarkedet denne høsten», skrev poet Endre Ruset i Dagbladet i fjor. Bøker om foreldreskap, barn eller ikke-barn, fortsatte å utkomme i år. Linn Strømsborgs roman Aldri, Aldri, Aldri er en av de beste på feltet.

Kjærestene i boka ønsker ikke barn og Strømsborg har skrevet en inderlig, sår, vesentlig og velkomponert bok som går fra en monolog til at andre mennesker er med å gjøre handlingen levende, og slutten er vakker, for ikke å si styggvakker.

 

Det finnes en dus, felles forestilling om at nobelprisvinnere er et ork, at bøkene er uinntagelige, en bestemt type fortelling så full av referanser og litterære hemmeligheter at de er et ork for «vanlige» lesere som liker en lineær fortelling med en kvass start, et drama som utvikler seg og en slutt som ender godt eller dårlig, ikke bare fisler ut og er et megetsigende nikk til håndverket av bustehoder med for mange titler innafor skjorta og kun har nedslag i deres uforståelige referanseverden. Olga Tokarczuk er Nobelprisvinneren for deg. Krim, kratt, astrologi og dyrenes hevn. En frodig, lesverdig roman.

 

Anders Totland har skrive ein gripande og smart roman som held tilbake, som held og held – slik hovudpersonen Isak har gjort heile livet.

Isak innser at han ikkje hugsar alt frå åra på garden, men han har mor sine dagbøker å halde seg til. Ting som står der blir meir openberre for han under det første besøket heime. Faren er sjuk, men det skal ikkje snakkast om. Ikkje det heller. Foreldreportretta er sterke. Isak vaklar litt i kor tydeleg han teiknar dei, han hugsar jo ikkje så mykje. Korleis kan eit barn gløyme så mykje? Berre tanken er hjarteskjerande.

 

Ketil Bjørnstad holder frem med sin årlige bok fra hvert av sine tiår. Tyvetallet er ikke det beste tiåret i romanserien Verden som var min, men verket skinner ennå. Akkurat som hos Knausgård hadde man sine favorittbøker i Min kamp-serien, utpekninger som kan forandre seg med årene og gjenlesing. Dette bindet forsterker Sekstitallet som romanverk og jeg tror totalinntrykket av serien blir stående som en bauta i Bjrnstads forfatterskap – og i vår tid. Mange mennesker følger Bjørnstads serie og hvis disse menneskene klarer å vente til jul, er det naturlig å ta mes seg Tyvetallet også.

 

I skrivande stund er eg halvveis i Ocean Vuongs roman På jorda er vi glimtvis vakre, men nølar ikkje med å anbefale denne amerikanaren med vietnamesisk opphav. Boka er omsett av Rune F. Hjemås og har også fått ei søsterbok av Ocean Vuong i år, ei diktsamling frå Samlaget og gjendikta av Mathias R. Samuelsen. Tittelen er Natthimmel med kulehòl.

Bøkene grip inn i kvarandre både språklig og tematisk. Romanen er ein eksplosjon av godt språk og presise observasjoaer og dreier rundt erfaringane til fortellarens mor, en krig som enno sit i og framandgjering, vald og heimland / nytt land.

 

Gunnhild Øyehaugs Stol og ekstase. Essay og noveller, kom først ut i 2006, men blei gitt ut som pocket i 2019, med nokre bonusspor. Eg skal vakta meg for å tilrå ei slik bok på grunn av bruksverdi, men det er ein måte å lese boka på. Gunnhild Øyehaugs skjønnlitterære forfattarskap finn vi andre stadar. Dette er hennar artiklar, korte og lange, om litteratur. Dette er måten ho les på, staden ho ser verda frå, og det verkar morosamt der.

Dette er julegåva til den litterære lesar som er interessert i korleis litteratur blir til og korleis ein dreven forfattar tenkjer.

 

De tegnede romanene begynner å komme også i Norge. Martin Ernstsen har gått i dialog med Knut Hamsun, og jeg er spent på denne. Kanskje det blir «Til Vidar / fra Nissen»?

Ernstsen og vesle Minuskel Forlag vant åpen klasse i Brageprisen, bildebøker for barn og voksne, 130 år etter at Sult kom ut for første gang.

Vesle Orkana Forlag har også den interessante Hamsuns verden. Oppprør, skapelse og sirkulasjon i år, skrevet av Even Arntzen. Hamsun lever!

-- annonse --