Inderlig, sårt og vesentlig 

TRENDY: Linn Strømsborg skriver om temaet som "alle" skriver om denne høsten og kommer godt ut av det. Foto: Heidi Furre

Linn Strømsborgs fjerde roman er annerledes i sin tilnærming til Den nye barnelitteraturen.

Skal dere ikke ha barn snart?

Det er ikke bare kvinner som får høre dette av mødre, tanter og frekke fremmede. Forventningene ligger også på menn i en viss alder, men jo, premisset for både denne romanen og en del av de andre mammapappabarn-bøkene som kommer mot oss denne høsten, er at kvinner i tredveårene får det meste. Klokkene tikker,


Linn Strømsborg:
Aldri, aldri,aldri

Skjønnlitteratur
Flamme Forlag
221 sider

eggene svinner, man mister de fleste venner inn i Libero-limbo og det føles som alt er i spill dette tiåret.

Ensomhet i spill

For denne romanens jeg-person er det ekstra ille. Hun har bestemt seg for lengst, inngått pakter med forskjellige folk og trodde alt var avklart med kjæresten gjennom åtte år, Philip: Aldri, aldri, aldri (få barn). Hun kan alle argumentene for og mot, hun kjenner risikoen:

Og du er like ensom som meg når du ligger og ikke får sove om natta. Det er bare ikke stille hele natta. 

Fra motmening til roman

Linn Strømsborgs fjerde roman er annerledes i sin tilnærming til Den nye barnelitteraturen. Hvis man av forskjellige årsaker ikke vil ha barn, bryter man med normen og livskontrakten, så og si. Å klare å gjøre dette til mer enn en kronikks motmening, en irritasjon, en privat kløe, er dyktig gjort.

Jeg-personen har besteforeldre i Spania som ikke er særlig opptatt av sine barn eller barnebarn, og en tur til en 75-årsdag, krasjer selvsagt. Hvem skal et ungt, barnløst par feire jul hos? Det er også en problemstilling som testes ut. Paret gjør sitt beste, men det krasjer. Hva skjer når bestevenninnen og venneparet får barn? Noe interessant. Jeg-personen og Philip involveres og romanfortellingen begynner å leve: Hvem blir forandret i babyens nærvær? Det uunngåelige spørsmålet virvles opp på nytt. Ferdig snakka, men likevel må det snakkes mer.

Trykkoker og oppgjør

Denne boka blir mer og mer roman jo lenger man leser. Den går fra en monolog til at andre mennesker er med å gjøre handlingen levende, og slutten er vakker, for ikke å si styggvakker. Strømsborg har klart å gi henne refleksjoner som går ut over det at hun velger å ikke få barn fordi det er så mange barer å besøke, festivaler å delta på og andre interessante ting i stedet. Hele tiden dirrer bestemorens milde avvisninger under romanpersonens beslutning, men det endelige oppgjøret med eldre generasjoner kommer ikke. Det er en fin trykkoker å ha i en bok.

Ikke minst er dette en bok om kjærligheten mellom jeg-personen og Philip. Vi kommer inne i handlingen på et tidspunkt alt er avklart, og begge gjør sitt beste for å gå rundt elefanten som bare vokser og vokser i rommet. Aldri, aldri, aldri er også en bok om nære venners betydning og aksepten for deres valg – og å ikke alltid få den samme aksepten tilbake fra storsamfunnet. Det hele er inderlig, sårt og vesentlig.

Det går an å trekke litt for fraser som at man ikke kan tvinge noen til å elske seg og Hvis jorda går under i morgen, så er jeg glad jeg var her med deg. 

Eller man kan la være og heller tilskrive dem jeg-personens små og store kriser gjennom de store omveltningene denne romanen forteller om.

 

VIDAR KVALSHAUG

 

 

-- annonse --