Å lese Jan Wagners dikt er som å ha et ekstra øye i verden. Dette er første oversettelse av en på flere måter fabelaktig poet.
Nylig deltok Jan Wagner (f. 1971) på tysk-norsk litteraturfestival i Oslo. Han var i samtale med sin gjendikter/oversetter Asbjørn Stenmark og på et lyrikkarrangement med Nora Gorminger, Michelle Steinbeck, Arild Vange og Jan Erik Vold. Jeg skulle ønske jeg var i salen og kunne sitte med denne boka i fanget og stave meg gjennom mens jeg fikk hørt hvordan lyrikeren la vekten i ordene, fange hans leselynne og tone. Det gjorde jeg med Jan Erik Vold da Mor Godhjertas glade versjon. Ja hadde femtiårsjubileum og la oss dvele litt ved noen få bindinger mellom Wagner og Vold. Begge synes inspirert av William Carlos Williams. Begge har gjendiktet ham. Også Wagner er vanskelig å båsbestemme.
Støtt på egne bein
Jan Wagner er ingen avantgardist. «I enkelte litterære kretser i Tyskland snakkes det til og med noe foraktfullt om en biedermeiersk konservatisme i Wagners formspråk (…) for Wagner dikter like gjerne i bunden form som i frie vers», anfører Asbjørn Stenmark, og denne vanskeligheten med å
Jan Wagner:
Selvportrett med bisverm
Solum Bokvennen
101 sider
Asbjørn Stenmark
plassere forfatteren langs kjente linjer ble også Jan Erik Vold til del. Begge diktet om ting og også Vold sto i en sterk kontrast til de konservative da hans «glade modernisme» ble introdusert. Det er ingen grunn til å dra likheter lenger enn dette. Wagner står så himla støtt på egne bein, og marken under dem har han diktet selv.
Priset og verdsatt hjemme
I Tyskland har han mottatt en haug med priser, og slik kan jo på sikt også føre til kritikerskepsis. Selvportrett med bisverm er et utvalg dikt fra fem samlinger, et utvalg gjort av forfatteren selv. Mange norske redaksjoner og kritikere har frasagt seg muligheten til å kunne bedømme kvaliteten på oversettelsen ved å ikke beherske tysk godt nok. For å snakke for meg sjøl: Det skyldes vel både latskap, en tretthet etter skoletyskpugging og samtidig en mangel på tysk fokus i norsk litterær offentlighet de siste tiårene. Likevel: Vi takker for tyske bidrag inn i den norske bokheimen og håper de ikke tar slutt etter Frankfurt 2019.
At dikt er tilgjengelige, er ikke nødvendigvis en kompliment. Metervis av knekkpoesi, årstidsmetaforikk og heggens svulm mot pikebryst har fortalt oss det. Jan Wagner er tilgjengelig fordi han dikter så presist. Bildene hans er som dråpene på gras en morgen like etter at rådyrene har gått over tunet … æh: Bildene hans er klare.
Flyt og balanse
Wagner prater ikke, men har selvtillit nok til å ikke underspille. Diktet der det er akkurat passe av alt, der balansen er i orden, der det er nok informasjon til at bilder stiger opp fra boksidene – en stemme, en gysning, en innsikt i noe vi i ettertid tror vi kan ha opplevd selv: Det er Jan Wagner.
Jan Wagner er tysk, men det er få særtyske kulturmarkører i hans temakrets. Verden er hans lerret og en blindsmaking på visse dikt kunne få meg til å tro at han var amerikaner, andre ganger russer eller ire. Forfatteren har kjempet seg til både en form og fortellermåter der alt er mulig, der verdens og dens geografi kan dras ned og benyttes når han behøver det. For en norsk leser, er fraværet av rene relasjonsdikt og kjærlighet som makt og driver, synlig. Diktene henvender seg ikke, de er i stedet beskrivende og et ekstra øye ut i og over verden.
Ett dikt åpner med:
sauer er skyer som har lagt sin elsk på jorden
gjeteren elsker sin marie. strør nøtter
i skråningen, eter hvit skrift på tavlegrønn bunn
Jeg tenker: Hvordan skal han få landet dette kristuseriet på beina? Det går på ett vis. Såpass kan en trygg poet unne seg, nevne de tre ordene og lempe inn alle slags fargekontraster når han vet han kommer til en riktig avslutning, og mange wagnerdikt ender ofte i et oss, ettnysgjerrighetsoppdrag utført, two more to go, i en tro på at det han ser og skriver om er viktig for flere.
Wagner er konsekvent i stilen gjennom alle fem samlingene, som om han har øvd og øvd for å finne sitt eget. Ingen store bokstaver, men tegnsetting. Ingen morsomme linjeinnrykk, pauselinjer eller andre visuelle grep. Ingenting skal stå i veien for tekstene, det kan virke som en tekstblokk som er skrevet ned i en notisbok i all travelhet, beholdt slik, men knadd og knadd til alt blir riktig.
Tingenes dikter
Da han debuterte som 30-åring i 2001, hadde han lite av den unge dikterens imitasjon av stiler og mestere i debutboka, men et uttrykk som var hans eget og er sånn ennå. Ikke i betydning satt, men fast.
Diktene «minne om las vegas» og «coney island» i de to første samlingene er forbundet med hverandre idet de virker beatinspirerte, og når oversetteren skriver i etterordet at Wagner er tingenes dikter, vil jeg også anføre sanselighetenes dikter, paienes dikter, de hengte skrotters dikter, etterkrigstidens innbilte kruttluktdikter. Fiskenes dikter, dacshundens, skogbunnens oppdager, stuntmannens, lysets. Noe glemt? Ja, heldigvis.
Du skal unne deg å bli kjent med denne forfatteren i både små doser og i store slukeøkter. Forlaget har valgt å prise denne til vennlige 199 kr og det gjør forhåpentligvis at noen ekstra lesere våger seg ut i Wagners verden.
Jeg for min del skal få tak i diktene på tysk for å oppleve klangen i dem, slå opp der det er nødvendig og forsøke samlingen Die Live Butterfly Show (2018) som ikke er med i denne første, norske oversettelsen. La det bli mer !
Her er en smakebit, det flotte eklog fra eberhardzell selv om man kan innvende at bildene skal være så presise at ord som «liksom» skal slippe å være med i diktet. Wagner er ikke perfekt han heller, men han har løftet på noen steiner for oss. Og han holder steinen for at vi skal få titte under.
kveldshimmelen med farger
av salmesang og slåpetornsprit. åsene
myke, liksom visket ut med mesterhånd
bindingsverkshus som gresser i skyggen.
i skapene venter hvite nystrøkne skjorter
på den døde som skal passe inn i dem
en hund som bjeffer lar
stillheten vokse, og stillheten vokser frem.
