Ikke den beste, men verket skinner ennå

Foto: Frøydis Urbye

Akkurat som hos Knausgård, vil trofaste lesere peke ut sterke og svakere bind hos Bjørnstad.

Ketil Bjørnstad er nå på femte og nest siste bind av sitt biografiske romanverk, og helheten så langt står ikke noe tilbake for et annet stort seksbindsverk som ble startet i årene Bjørnstad nå skriver om, årene 2000-2010, Tyvetallet. 

Akkurat som hos Knausgård, vil trofaste lesere peke ut sterke og svakere bind hos Bjørnstad, ikke ut fra interessefellesskap, men kanskje ut fra når de selv er født og hva de husker.

Sekstitallet vokser ennå

Sekstitallet er sterkere fra skrivetidspunktet enn det virket ved gjennomlesing i 2015. Romanen hadde sin del av leksikalsk og historisk oppramsing, men


Ketil Bjørnstad:
Verden som var min. Tyvetallet

Skjønnlitteratur
Aschehoug
827 sider

det skulle bare mangle. Bjørnstadgutten forsøkte å forstå alt rundt seg fra sitt åttende til attende år og styrken i bindet er også styrken i bøkene fremover, også Tyvetallet: Den hudløse selvutleveringen. Unge Bjørnstad var fet og det hemmet ham, førte ham gjennom uvettige slankekurer, joggebølger og sykelig opptatthet av kropp og utseende samt all kompenseringen, skammen og selvforakten slik fører med seg. Gutten er nytelsessyk, bløtaktig, opplever han.

Underdog fra Frogner

I Bjørnstads tilfelle er det lav selvfølelse også i kunsten. Han kan aldri bli bra nok i eget bilde. Selv ikke en gråsprengt Bjørnstad på 2000-tallet er det og han klarer ikke te seg rundt autoriteter, kongelige, forbilder eller andre som han strengt tatt er på nivå med. Bjørnstad vet det kommer dumheter fra hans munn, men klarer ikke å være i situasjonen. Han blir en annen, han blir en fet, usikker gutt igjen, uten imponerende kunstnerisk cv eller pondus. Vektleggingen av dette allerede i bind 1, vitner om en god planlegging og ikke minst innsikt i sitt eget mørke.

Redd for å si noe galt

Syttitallet hadde et annet fokus, fortellingen om et frodig kulturliv i Norge, vennskapet med Ole Paus, og et kunstnerskap i sin første, store periode. Åttitallet ga oss Treholtsaken, Bjørnstads private jappetid, Sandøya. Neste tiår kom med brudd, oppbrudd og ny kjærlighet, fortsatt mye Treholt. I Nittitallet refset han sine litterære kritikere. Ikke samtidig, men etterpå, i vår tid, hvor slikt er blitt legitimt. I Tyvetallet fortsetter han å skrive om hvordan forfatterskapet blir elsket i deler av utlandet og blant agenter og lesere, men furter mer enn han gløder når han beskriver mer lunkte mottagelser i Norge. Her kunne utestemme vært på sin plass – om han har den.

Virkelighet og en nøkkel

I denne boka prøver han å ettergå virkelighetslitteraturen, men det blir mest med pliktløpet. Det er som han er redd for å si noe galt. Romanen er innom 2018-debatten om Alf Larsens tvilsomme holdninger. Larsen var Bjørnstads dikteriske helt på Steinerskolen og boka refererer debatten, men Bjørnstad selv glir elegant unna å mene. Så insistér, da mann, på at det går an å lese Alf Larsens poesi uten å måtte ta hensyn til hans antisemittiske meninger, slik vi har klart med Knut Hamsun!

Ketil Bjørnstad er nøye med å ikke utlevere andre enn seg selv. Det kan man saktens si fordi han ikke har fått noen Onkel Gunnar-sak på nakken eller motromaner, men hans elegante vennlighet går gjennom hele verket. I noen passasjer i boka spør han seg selv hvorfor han ofte skriver om trasige menn i litteraturen sin. Svaret han begynner på, kunne vært med på om omdefinere synet på deler av hans forfatterskap, men det antydes såvidt i boka at han pisker seg selv, sin egen mannlighet og mangler gjennom romanfigurene. Dette vil jeg gjerne lese mye mer om.

Godt komponert

Ketil Bjørnstads stil er komponistens. Noen ganger rett frem til det forventede (skalaen), andre ganger pausen eller flashbacks som kan stå sårt og fint på uventede steder. Romanpersonen Ketil Bjørnstad er ennå nær sykelig opptatt av flyulykker, bilulykker og hva annet som kan gå galt og engstelsen leder opp mot foreldrenes tiltagende sykeperioder og hans eget hjerteflimmer. I tillegg blir han far i moden alder og får nye hus- og pengesorger.

I Norge og verden får vi kariakturtegninger og terror inn i vårt språk. Dette tiår endrer så mangt, og Bjørnstad lanserer vagt en teori om at vennen Arne Treholt ble forgiftet under et måltid på Kypros av bakterier som kun er fremstilt i visse lands forsvarslaboratorier. I sosiale medier, som han ikke forstår noe av, kalles dette for at «Jeg bare legger dette her, jeg, så kan dere konkludere».

Jeg ønsker at Ketil Bjørnstad hadde tråkket litt hardere til i dette bindet, at han våget å mene, krangle mer, dra ting enda lenger. Og gå inn i ubehageligheter som ikke angår egen personlighet eller nærmeste krets. Bjørnstad var da en ung mann som beundret Georg Brandes!

Debatten som mangler i boka

Han skriver fortsatt mye om Ole Paus og ikke minst Erik Bye i dette bindet. Da kulturredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten skrev kronikken om Karen Kristine Frieles samtaler med Alf Prøysen om dikterens bi- eller homoseksualitet, var det nettopp disse to vennene som viste seg konservative og/eller fordomsfulle og avviste hele problemstillingen. Dette ble sommerens store kulturdebatt i 2004 og Bjørnstad nevner den ikke med ett ord. Man skal ikke instruere ham i hva som skal skrives i hans livs krønike, men mangelen er godt synlig.

Det er mange måter å lese et slik verk på, men undertittelen Verden som var min med vekt på var, begynner å endre betydning. Romanpersonen Bjørnstad er godt voksen i denne boka, han viser en viss resignasjon overfor nye tider og nye fenomener, uten å retrospektivt gå helt inn i hvorfor. Bikkjene jager i kroppen. Mellom linjene er det en uro, alltid. En annen lesemåte, den enkleste, er å bruke den som et oppslagsverk over hvem som var hot og not i vår levetid. Pesende som bikkjer i bokhandelen, kan man bla frem og tilbake: Blir man husket? Hva står det om den og den? Er jeg nevnt?

Men blir man nevnt?

Jeg har selv slaktet en av hans romaner i Aftenposten, De udødelige fra 2011, men regner med han har refset seg ferdig i neste års bind. Og at han trår til, som oppfordringen i denne anmeldelsen er. Derimot kan vår samling rundt en Steinway på scenen i Odda, vertskapets middag med alkohol etterpå og de fem påfølgende flaskene vin for to mann i den tomme baren i Hardanger Hotel komme til å bli nevnt. Med Bjørnstads vinkel, noe han har full rett til. Eller hans utelatelse av hele kvelden, noe han har enda fullere rett til.

Jeg gleder meg til det sjette, avsluttende bindet og å kunne overskue denne kraftprestasjonen. Det er ingen liten gjennomføring i livet til en mann som kan la seg sette helt ut av ett skjevt ord, en tolkning av noe som ble sagt og skrevet eller gi seg hen til innbilninger om egen verdi det ikke er grunnlag for. Noen kaller det nevroser, jeg kaller det kunstnersinn, den følsomheten som gjør at han treffer nerver og sin tid i musikken, men også noen gode nedslag i litteraturen. Som hvert år de siste fem årene, for eksempel.

VIDAR KVALSHAUG

 

 

-- annonse --