KOMMENTAR: Gyldendals overtakelse av kontrollen i Press, Spartacus, Pax og Dreyers fortoner seg som et klokt trekk. Spesielt kostbart har det neppe vært.
Den berømte Gyldendal forleggeren Harald Grieg (1894-1972) var den som karakteriserte forleggeriet som en balansegang mellom børs og katedral, mener jeg å huske. Dagens børsmelding om at Gyldendal overtar aksjemajoriteten i fire av landets mellomstore forlag vil neppe påvirke børskursen i vesentlig grad, katedralbygget vil det imidlertid forsterke.
Harald Grieg satt som forlegger i Gyldendal fra det store hjemkjøpet av aksjer og rettigheter fra danskene i 1925 og helt fram til 1970. Han var en balansekunstner av rang. Under hans ledelse utga Gyldendal alt fra ledende norske forfattere, smal oversatt litteratur (Den gule serie), til konversasjonsleksika – og glansede ukeblad.
Millionene har rullet
De siste tre årene har vi bevitnet historiske endringer i den norske forlagsbransjen. Alt startet med at Petter Stordalen bestemte seg for å gå tungt inn i den nordiske forlagsbransjen. Her hjemme fikk han Jørn Lier Horst med seg på laget. Dermed var det tid for omkalfatringer til den store gullmedaljen.
Forfattere byttet forlag, redaksjonsansatte skiftet beite og samtidig kom revolusjonen med strømmetjenestenes inntog. Da pandemien kom og truet Stordalens hotellimperium, måtte han konsolidere virksomheten. Snipp, snapp – så hadde den svenske forlagskjempen Bonnier overtatt Stordalen-forlagene i Strawberry Publishing, Norge inkludert. Like etter solgte Bonnier halvparten av Norges største forlagshus, Cappelen Damm, til danske Egmont for en milliard blanke kroner.
Bonnier som nylig hadde solgt seg helt ut av TV-bransjen mot et oppgjør på mer enn 10 milliarder kroner i kontanter, hadde således muskler til å betale Stordalen betydelige summer også for Strawberry Publishings norske virksomhet. Antagelig ble Stordalen og hans to kumpaner Magnus Rønningen og Jonas Forsang sittende igjen med over 400 millioner kroner.
Kulturell kapital og arvesølv
Før Stordalen forsvant hadde han imidlertid strødd godt om seg med penger. Pengemaskinen Bastion Forlag ble antagelig handlet inn for rundt 50 millioner. Arve Juritzen og Juritzen Forlagene ble også rundhåndet betalt for forlag og rettigheter. Senere kom Panta, Goliat og Pitch Forlag inn i forlagskonsernet.
Kort tid etter var det duket for nok en bombe i den norske forlagsbransjen: Erling Kagge solgte majoriteten av hjertebarnet Kagge Forlag til danske JP Politiken. Salgssummen er konfidensiell, men antagelig har den ligget i overkant av 200 millioner kroner.
Gyldendal har under hele denne urolige perioden forholdt seg passive på sidelinjen. Riktignok kjøpte man ut Aschehoug fra Forlagssentralen for nærmere 150 millioner kroner, men det siste eksterne forlagsoppkjøpet til Gyldendal var så langt tilbake som i 1991 da forlaget kjøpte kontrollen over Tiden Norsk Forlag fra fagbevegelsen.
Men nå rører altså forlagskjempen på seg igjen. Det på en svært markant måte. I dag hentet Gyldendal hjem ytterligere kulturell kapital og arvesølv, antagelig til en behagelig pengesum.
150 års forlagshistorie
Når Gyldendal nå tar føringen i de fire forlagene får konsernet adgang til en konfekteske av en back-log, 150 år summerer de fire forlagenes historie seg til.
Pax Forlag er det historisk viktigste av de fire. Forlaget som har vært trygt forankret på venstresiden i det politiske landskapet, ble startet i 1964. Siden da har forlaget vært et fyrtårn for nye tanker og ideer. I løpet av de første ti årene utga Pax omkring fem hundre titler i et samlet opplag på nesten to millioner bøker av både norske og utenlandske akademikere, intellektuelle, lyrikere og andre skjønnlitterære forfattere. Forlegger Bjørn Smith-Simonsen (f.1946) er blant dem med lengst fartstid i den norske forlagsbransjen. Via holdingsselskapet Mater eier han både Pax og Dreyer, men har også innehatt eierposter i en rekke andre litterære institusjoner.
Pax forlag, som utgir både sakprosa og oversatt skjønnlitteratur, omsatte i fjor for 19 millioner kroner, med et driftsresultat på 2,7 millioner.
Høy kvalitet
Søsterforlaget Dreyer (Dreyers) har en lang, dog ikke helt kontinuerlig historie. Dagens utgave er formelt fra 2010. Forlaget utgir sakprosa. I fjor omsatte forlaget for 15 millioner, men driftsresultatet viste et underskudd på 2,6 millioner kroner.
Sakprosaforlaget Spartacus Forlag ble startet i 1989 og gir ut rundt 40 titler årlig. Også her har Bjørn Smith-Simonsen en stor eierpost (50 prosent av aksjene). Spartacus omsatte i fjor for 17 millioner kroner og viste et driftsoverskudd på litt under en million kroner.
Forlaget Press så dagens lys i 1997. Press utgir i likhet med Spartacus rundt 40 titler om året, men utgir i tillegg til sakprosa også oversatt skjønnlitteratur – og har fått atskillig ros for gjennomgående høy kvalitet på sine utgivelser. Regnskapet fra i fjor viser en omsetning på 26 millioner og et driftsoverskudd på 1,2 millioner kroner.
Rimelig inntog?
Summerer vi de fire forlagene får vi i det nye forlagshuset Forente forlag en samlet omsetning på nesten 80 millioner kroner, et driftsoverskudd på et par millioner, og nesten 30 ansatte.
Forlagsomsetningen blir med dette rundt halvparten av Bonnier Norsk Forlag og tre fjerdedeler av omsetningen i Kagge. Bunnlinjen er ikke mye å vise til, men her kan penge- og markedsstøtten fra Gyldendal vise seg som en viktig innsatsfaktor.
Ingen av partene vil oppgi hvor mye kontanter Gyldendal har måttet legge på bordet for å sikre seg flertall av aksjene (50,1 prosent) i Forente forlag, men det er blitt understreket at det ikke er snakk om et utkjøp av tidligere eiere. Gyldendals bidrag blir med dette i stedet til å oppkapitalisere de fire mindre forlagene.
Hvor mye Gyldendal nå bidrar med vites ikke, men beløpet er etter det Bok365 erfarer kun en brøkdel av hva Bonnier og JP Politiken har brukt på sine profilerte norske forlagssatsinger.
Hovedtyngde på sakprosa
I dagens pressemelding understreker Gyldendal at oppkjøpet vil bli forlagt Konkurransetilsynet for godkjenning. Undersøker vi i likhet med hva Konkurransetilsynet vil gjøre, markedsandelene som nå vil tilflyte Gyldendal, er det imidlertid lite som skulle indikere at Tilsynet vil ha innsigelser. Forleggerforeningens bransjestatistikk for i fjor viser at de fire forlagene til sammen hadde en markedsandel på noe over 4 prosent av allmennmarkedet. Det er neppe nok til å alarmere Tilsynet.
Regner vi imidlertid at brorparten av omsetningen i Forente Forlag er sakprosa, blir markedsandel større. De samlede forlagsinntektene fra sakprosa utgjorde i fjor for medlemsforlagene i Forleggerforeningen 430 millioner kroner. Av dette stod norsk sakprosa for 310 millioner kroner. Forente forlags markedsandel var her 11 prosent, mens Gyldendal alene hadde 16 prosent. Til sammen blir dette 27 prosent, godt over Cappelen Damm som i 2021 var det største forlaget på norsk sakprosa, med en andel på 22 prosent.
En samlet markedsandel på en drøy fjerdedel av sakprosa-segmentet burde likevel ikke være nok til at Konkurransetilsynet tar affære.
Det virker all grunn til å gratulere de fire forlagene, og Gyldendal, med en bransjemessig solid og velfundert nyskapning, som det skal bli svært spennende å følge videre.
ANDERS NERAAL
