Om bibliotekvederlagssaken

Den 26. mai avsa voldgiftsretten dom om fordeling av bibliotekvederlaget i tvist mellom saksøkerne Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere, Norske Dramatikeres Forbund og Norsk Oversetterforening og de saksøkte Den norske Forfatterforening (DnF) og Forfatterforbundet.

Saksøkerne vant frem med sin påstand om at hver av de tre saksøkere skulle tilkjennes 20 prosent av vederlaget. DnF og Forfatterforbundet ble tilkjent henholdsvis 27 og 13 prosent.

Dommen er enstemmig og ble avsagt etter en omfattende saksforberedelse med mange prosesskrifter og tre dagers muntlig hovedforhandling. Dommerpanelet var sammensatt av særdeles kompetente personer, advokat dr. juris Are Stenvik som rettens leder, høyesterettsdommer Kine Elisabeth Steinsvik og professor dr. juris Ole Andreas Rognestad. Før det kom til sak, pågikk det gjennom lengre tid forhandlinger mellom organisasjonene, og saken ble bragt inn for forhandlingsutvalget i bibliotekvederlagsordningen. 28 kunstnerorganisasjoner er omfattet av ordningen, og forhandlingsutvalget utgår fra disse. I denne langdryge prosessen har alle fått sagt sitt og hver sten er snudd, helt tilbake til bibliotekverdelagets tilbliven på sent 1940-tall.

«Uro etter tapt stipendstrid,» slår Klassekampen opp 2. juni. «Voldgiftsdom uten kulturpolitisk forankring,» slår DnF opp på sin hjemmeside.

Det er grunn til å minne om hva bibliotekvederlaget egentlig er. Ordningen er regulert i egen lov, bibliotekvederlagsloven, og skal sikre opphavere – her forfattere – kompensasjon for utlån i bibliotek. I lovens § 1 heter det: Opphavere til verk som disponeres til utlån i offentlige bibliotek, skal ytes vederlag gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet. Vederlaget ytes kollektivt. Det dreier seg altså om en vederlagsordning – kollektiv sådan, ikke om en skjønnsmessig støtteordning. Vederlaget er et regnestykke, antall bøker i bokstammen i bibliotek multiplisert med et kronebeløp. Alle opphavere med bøker til disposisjon for utlån i bibliotek er med på å opparbeide det årlige vederlaget. Er det da urimelig at et stort antall opphavere som tidligere ikke har fått være med forvaltningen av midler de er med på å opparbeide, fordi de ikke kan organisere seg, nettopp organiserer seg for å få forvalte en andel av pengene de selv rettelig har vært med på å utvirke fra Staten?

Det er altså dette saken gjelder: Hvorvidt en representativ organisasjon skal få være med på kollektivt å forvalte midler medlemmene er med på å opparbeide. Kulturdepartementet meddelte Forfatterforbundet forhandlingsrett, og således deltagelse i bibliotekvederlaget, i brev datert 4. februar 2019. Vedtaket ble ikke påklaget. Senere kom forhandlingsutvalget utgått av de 28 kunstnerorganisasjonene til at Forfatterforbundet hadde krav på sin rettvise andel.

Nå foreligger altså den endelige dommen som sier det samme, om enn med en noe større prosentandel. Og det er faktisk en menneskerett for opphavere – kunstnere – å forvalte slike midler. Det er forståelig at DnF reagerer negativt  på at foreningen må avgi en andel av sine vederlagsmidler til en organisasjon av opphavere som tidligere ikke har hatt anledning til eller ønsket å organisere seg. Men fordi man selv får mindre, er det ikke grunnlag for å hevde at dommen er uten kulturpolitisk forankring. Det kan være grunn til å tro at så vel Kulturdepartementet, forhandlingsutvalget utgått fra 28 kunstnerorganisasjoner, og den særdeles kompetente voldgiftsretten har fått med seg alle partenes anførsler, også de kulturpolitiske. Disse er gjennom saken fremført med stor kraft. Ei heller er det grunn til å tro at «en unik ordning er truet», eller at omfordelingen av midler kommer til å gå ut over kvaliteten på norsk litteratur. Det er ikke gitt at «vi alene forvalte» er det som tjener litteraturen.

Forfatterforbundet er seg sitt ansvar bevisst. Vi vil bidra til kvaliteten på norsk litteratur og at nye, litterære stemmer slipper til.

TROND VERNEGG
Cand. jur.