DEBATT: Marie Lexow ønsker avklaring fra Konkurransetilsynet.
Jeg registrerer at Heidi Austlid, direktør for Forleggerforeningen, går god for «tilleggstitlene» og måten Mammutsalget praktiseres på i dag – og har blitt praktisert på gjennom mange år.
Det ser ut til at de to direktørene i henholdsvis Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen, Heidi Austlid og Anne Schiøtz, lever i den villfarelsen at når de først har fått et unntak fra konkurranseloven, kan de gjøre akkurat som de vil. Slik er det jo ikke, bokforskriften må tolkes slik at den bare autoriserer samarbeid om å få til en fellesnedsettelse, og det er det.
Ville blitt ramaskrik i dag
Jeg holder fast ved at praksisen med «tilleggstitler», eller «tilleggsmammuter» som de også kalles internt i Forleggerforeningen, er konkurranserettslig svært problematisk:
Hvis Mammutsalget hadde blitt innført i dag, bredt profilert og tungt markedsført som årets største boksalg, og de to foreningene hadde nektet forlag som står utenfor Forleggerforeningen å være med, ville det blitt ramaskrik. Men ettersom Mammutsalget bygger på en tradisjon som går 130 år tilbake i tid, har det gått under radaren at de begrensningene de to foreningene gir klar beskjed om til alle, går utover det som er godtatt i § 5 om fellesnedsettelser i bokforskriften. Med begrensninger mener jeg både antall titler som kan settes ned, ettersom medlemsforlagene får utdelt et spesifikt antall titler hver, som de må betale deltakeravgift for – og at andre forlag, som ikke er medlemmer, ikke får lov til å delta i det hele tatt.
Praksisen knyttet til «tilleggstitlene» kan ikke uten videre forankres i unntaket for fellesnedsettelser. Likefullt markedsføres disse titlene under Mammutsalgets logo og paraply. Når samarbeidet faller utenfor unntaket, er vi tilbake i konkurranseloven § 10. Da må det vurderes om samarbeidet er i strid med bestemmelsens forbud mot konkurransebegrensende samarbeid.
Legg kortene på bordet!
Jeg mener at § 4.2 i bokavtalen mellom de to foreningene «tiltar seg en kompetanse» – og går lenger enn det bokforskriften autoriserer. At Forleggerforeningen og Bokhandlerforeningen gjennom mange år åpent har nektet andre forlag – som ikke er medlemmer – å delta i Mammutsalget, samtidig som de to foreningene i det stille har akseptert at en håndfull medlemsforlag (i første rekke de største medlemsforlagene som har full markedsdominans og vertikale eierskap) opererer med «tilleggstitler» innenfor det samme salget, og som selges eksklusivt i de store bokhandelkjedene, er trolig i strid med konkurranseloven og forskriften om vertikale samarbeid.
Som om ikke det jeg har beskrevet ovenfor er ille nok, har jeg også nylig fått kjennskap til at det betales ikke engang deltakeravgift for «tilleggstitlene». På denne måten har Mammutsalget, årets største boksalg, i år etter år vært rigget for å ivareta de økonomiske interessene til storforlagene. Det har skjedd på bekostning av de små medlemsforlagene i Forleggerforeningen, som gjennom sin deltakeravgift (uvitende) har subsidiert de store forlagenes «tilleggstitler». Flere av de små medlemsforlagene i foreningen er, som i Memos tilfelle, små forlag med 1-2 ansatte.
Mitt beste råd til ledelsen og styret i Forleggerforeningen er at de selv kontakter Konkurransetilsynet, legger kortene på bordet og redegjør for sin praksis, så får tilsynet gjøre sine vurderinger.
Selv ønsker jeg nå at Konkurransetilsynet ser på saken, fordi en avklaring er viktig for hele den norske bokbransjen.
MARIE LEXOW, forlagssjef i Memo forlag
