"Om tyve nye år vil muligens bokbransjen ikke lenger heter bokbransjen, men noe annet", skriver Håvard Rem.
Det feier en live-bølge over litteraturlivet. ”På tolv år har vi firedoblet vår omsetning og forfatterhonorering,” heter det i årsmeldingen til Norsk Forfattersentrum, de skjønnlitterære forfatternes formidlingsforening som i siste kulturbudsjett fikk økt sine bevilgninger der andre litteraturtiltak opplevde kutt (i tråd med kulturstatssekretær Knut Olav Åmås’ tanke om at formidling av litteratur er viktigere enn magasinering av litteratur).
De tyve forfatteroppdragene som NFS formidler hver eneste dag hele året gjennom utgjør bare ett av flere felt i litteraturens live-bølge. Flere og flere forfattere har nærmet seg et mer tradisjonelt konsertkonsept i egenskap av og/eller i samarbeid med musikere. Sakprosaforfatterne (som på NFS-årsmøtet i april sannsynligvis blir ønsket velkommen i foreningen) deltar i det NFFO- og Fritt Ord-støttede prosjektet Faglitterær Forfatterformidling.
Litteraturens live-bølge har fått noen av mine romanskrivende kollegaer til å rynke på nesen. De kan innvende at det sterkt økende antall litterære eventer 1) er et utidig forsøk på å konvertere skrivende mennesker til sirkusartister, 2) tar oppmerksomheten bort fra boken som det ensomme møtet mellom hin enkelte som skriver og hin enkelte som leser, 3) primært har som oppgave å oppfylle ambisjonene til organisasjonsledere for litteraturhus og -festivaler, og 4) utgjør en lett fordøyelig lett-variant av litteraturen for lesere som ikke orker å lese, men foretrekker å bli lest for. Kort sagt: Live truer Boken.
For meg – som i snart førti år har levd som lyriker – ser bildet annerledes ut, og det har det gjort i de samme førti år. Da jeg bokdebuterte med dikt i 1977, mottok boken førti anmeldelser, blant annet i alle riksavisene, og solgte greit, men debutanten visste at boken på godt og vondt kun var et oppbevaringssted for poesien – selv om den fysiske papirboken i seg selv hadde en gullalder og ikke kjentes ”truet”. For en poet var boken i 1977 – som i 2014 – kun én av flere mulige iscenesettinger av diktet.
I årenes løp har diktene fått andre scener, i tillegg til boken: Dikt har hengt som en plakat på t-banen (det er vanskelig å få plass til en hel roman på en plakat), blitt tonesatt og utgitt på plate (det er vanskelig å tonesette og lydfeste en hel roman), blitt fremført med musikere på konserter (det er vanskelig å synge en hel roman), blitt resitert på festivaler og i radio. I fjor fylte et dikt hele førstesiden i Aftenpostens kulturdel, og det samme diktet ble på få dager delt to tusen ganger på sosiale medier. Et dikt (”Hustavle”) henger som et broderi på en stuevegg et sted i Nordland (det er vanskelig å brodere en hel roman). Et dikt dukket opp i en kriminalroman, som en replikk, lagt i munnen på Harry Hole. Kortdikt er blitt lastet ned og videresendt som sms-er i regi av dagbladet.no og Telenor (fra diktboken Tekstmeldinger, 2000). En annen kortform er twitter: I vinter har jeg skrevet etterord til et utvalg kjærlighetsdikt, Skal me leggja ein vedstabel saman, av poeten Helge Torvund, som nærmest daglig forsyner sine 12.000 twitter-følgere med dikt og haiku.
Men viktigst har opplesningen/resitasjonen vært – på litterære arrangementer, i tiår etter tiår, før live-bølgen, på bokdager og biblioteker, kafeer og diskoteker, for tyve tusen i Spikersuppa, for tyve sjeler på Eydehavn.
For rundt hundre år siden, før platebransjen etablerte seg, var papirnoteark og –hefter det viktigste fysiske formatet for dem som skrev sangtekster og melodier. At åndsverkene dessuten ble fremført live, er vanskelig å se på som en digresjon eller et utidig avvik.
Selv var jeg så heldig å få være med på cd-formatets gullalder på 1990-tallet, som sangtekstpoet og gjendikter på ti album med salgstall som i dag fremstår som uvirkelige. De bransjeaktørene som overlevde det fysiske formatets sammenbrudd i den platebransjen som ikke lenger kalles platebransjen, men musikkbransjen, var de samme aktørene som forsto at deres viktigste produkt ikke var cd-albumet, men kunstneren.
Om tyve nye år vil muligens bokbransjen ikke lenger heter bokbransjen, men noe annet. Og de overlevende vil blant andre være dem som forstår at deres hovedprodukt ikke er papirboken eller lydboken, men forfatteren.
Felles for musikk og litteratur er dagens live-bølge. Hva folk vil ha, og betale for, er ikke primært et nytt fysisk, masseprodusert produkt til en allerede overfylt bolig, men en ikke-nedlastbar, ikke-digitaliserbar opplevelse. Tilbake til der fortellingen og sangen oppsto, rundt leirbålet.
Heldigvis er mye ikke felles for musikk og litteratur. Boken ser ut til å bli det fysiske formatet som kommer seg mest helskinnet gjennom digitaliseringshelvetet. Det inngår i et mønster: Papirboken har gjennom femtenhundre år tilpasset seg nye teknologi: løse typer, sylinderpresse, rotasjonspresse, offset.
Men eldre enn boken er opptredenen. Leirbålet er ikke en meteor som har forvillet seg inn i et litterært system med papirboken som sol i sentrum. Ved leirbålet er papirbøker den nye merchen.
HÅVARD REM
Les også Håvard Rem: Mellom Knausgård og Koranen
Vebjørn Rogne: Årets pinligste bortforklaring?
Jørn Lier Horst: På sporet av seriemorderen
Atle Nielsen: Da Frank Hardy var liten
Tom Egeland: Dansen på Stieg Larssons grav
