Jørn Lier Horst: På sporet av seriemorderen

Foto: Jesper Magerøy / Gyldendal

«Forarbeidet til Hulemannen ble en fascinerende reise inn i noen av de sykeste menneskesinn verden har sett.»

Det er én person som har herjet mer enn andre gjennom kriminallitteraturen de siste 30 årene. Seriemorderen. Men sporene etter ham går mye lenger tilbake enn man skulle tro.

Selv tilhører jeg dem som helst styrer unna disse psykopatene, både som leser og forfatter, og det måtte ti romaner til før jeg satte William Wisting inn i jakten på en seriemorder. Forarbeidet til Hulemannen ble en fascinerende reise inn i noen av de sykeste menneskesinn verden har sett.

 

Selve begrepet seriedrap ble første gang brukt i amerikanske politirapporter på 60-tallet. På begynnelsen av 70-tallet innførte FBI det som begrep i saker der en gjerningsmann sto bak mer enn to drap begått på ulike steder til ulik tid.

 

Fiksjon

Sporene etter seriemorderen leder oss imidlertid flere hundre år tilbake i litteraturhistorien. Antakelig var William Shakespeare en av de første forfatterne som portretterte en seriedrapsmann da han skrev Macbeth i 1606. Etter først å ha stukket den skotske kongen i hjel med kniv, ser Macbeth seg også nødt til å drepe flere av vaktene hans før han selv kan innta tronen. For å beholde makten blir også hærføreren Banquo, Lady Macduff og hennes sønn i tur og orden offer for Macbeths blodtørst.

Gjennom hele 17- og 1800-tallet dukker seriemorderne opp i enkelte gotiske romaner om død, forfall, galskap, arvelige forbannelser, onde krefter og mørke makter. Den mest kjente er historien om Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street, fra 1847 – sist sett i Tim Burtons filmatisering fra 2007 med Johnny Depp som den hevngjerrige Benjamin Barker.

the lodgerRomanen The Lodger fra 1913 regnes som den første virkelige kriminalromanen om en seriemorder. Historien er skrevet av Marie Belloc Lowndes, men de fleste kjenner den nok fra Hitchcocks dramatisering fra 1927.

I 1936 skrev selveste Agatha Christie om en seriemorder som arbeider seg gjennom alfabetet (The A. B. C. Murders), og i 1929 kom Thomas Burkes The Hands of Mr. Ottermole, som i 1950 ble kåret til verdens beste kriminalfortelling av Ellery Queen’s Mystery Magazine.

Den som antakelig var den første norske litterære seriemorderen, dukket opp i Stein Ståles (alias Trygve Hirsch) roman Dødstonene fra 1942, der gjerningsmannen dreper unge kvinner og etterpå spiller Schumanns Träumerei på piano.

Paradoksalt nok var det skaperne av den sosialrealistiske kriminalromanen, forfatterparet Sjöwall & Wahlöö som for alvor bragte seriemorderen inn i den skandinaviske krimlitteraturen. Han dukker opp allerede i Roseanna, den første boken om Martin Beck fra 1965. Siden har Henning Mankell befestet seriemorderens posisjon gjennom flere av sine romaner om Kurt Wallander.

NatsvermerenSeriemorderen over alle seriemordere er likevel Hannibal Lecter. Den briljante psykiateren, som fra fengselscellen både bistår politiet i jakten på nye seriemordere samtidig som han kommuniserer med sine disipler, har blitt et av populærkulturens største ikoner. Han dukker første gang opp i Thomas Harris’ roman Red Dragon (Den røde drage) fra 1981. Mest kjent er han imidlertid fra The Silence of the Lambs (Nattsvermeren) som ble filmatisert med Jodie Foster i rollen som fersk FBI-agent og selvsagt Anthony Hopkins som den kannibalistiske seriemorderen.

 

 

 

Fascinasjon

Det er nok likevel slik at den som for alvor satte seriemorderen på kartet er en uidentifisert skikkelse fra virkeligheten med tilnavnet Jack the Ripper, som mellom august og november 1888 angivelig tok livet av minst fem prostituerte kvinner ved East End i London.

Jack_the_Ripper_lopeseddel 1888
Løpeseddel fra 1888

Jack the Ripper har dukket opp i utallige bøker og filmer siden den gang. Det er ikke vanskelig å se hvor Marie Belloc Lowndes hentet inspirasjonen til tidligere nevnte The Lodger fra, der en knivmorder herjer i et tåkefylt London.

Ripper var den første seriemorderen i historien som fikk internasjonal mediedekning, men grunnen til at saken fortsatt gir gjenklang i populærkulturen, handler sannsynligvis om at han aldri ble tatt, til tross for veldig mange teorier og hypoteser.

Historien om Jack the Ripper kaster så lange skygger at han inspirerer forfattere også i dag. Den amerikanske krimforfatteren Patricia Cornwell ga i 2002 ut en bok der hun lanserte teorien om at maleren Walter Sickert var seriemorderen. Siden den gang har hun etterforsket saken sammen med en tidligere detektiv fra Scotland Yard og brukt én million dollar i et forsøk på å løse mysteriet. Neste år kommer boken som visstnok skal bevise at Jack the Rippers identitet ble holdt skjult gjennom en politisk konspirasjon.

Ed_Gein_Foto_Wikimedia
Ed Gein. Inspirasjonen til Hannibal Lecter? Foto: Wikimedia

Også andre virkelige seriemordere har inspirert forfattere. Både Norman Bates i Robert Blochs roman Psycho og Hannibal Lecter skal være inspirert av Ed Gein som på 50-tallet drepte seks mennesker. I tillegg stjal han lik fra graver og brukte delene til å lage masker, klær og møbler. Han lagde også belter av brystvorter og brukte hodeskaller som suppetallerkener. I huset hans fant politiet blant annet fire neser, ni masker laget av menneskelig hud, en lampeskjerm av ansiktshud og ni kjønnslepper i en skoboks.

Det er enkelt å forstå at det er lettere for en forfatter å bruke ingredienser fra virkelige hendelser enn å konstruere dem selv. Faktiske hendelser og karakter gir troverdighet til handlingen og romanen legitimitet. Svenske Sture Bergwall, bedre kjent som Thomas Quick, klarte gjennom sine konstruerte tilståelser å lure politi, presse og publikum til å tro at han hadde begått 17 drap. En slik uklar skillelinje mellom hva som faktisk har skjedd og hva som kunne ha skjedd, der forfatterne beveger seg i spenningspunktet mellom erkjent fiksjon og antatt virkelighet, gjør det mulig for forfattere å konstruere historier som leserne kan tro på.

 

Fakta

Geniale seriemordere har alltid lekt katt og mus med politiet, men de siste 30 årene har de i litteraturen blitt både galere og mer brutale. Nyere kriminallitteratur synes å gå i to ulike retninger. På den ene siden finner vi lystmorderen som begår de mest pinefulle og bestialske drap og samler trofeer fra sine ofre. En mesterhjerne som etterlater seg en klar signatur og kommuniserer med politiet gjennom kodete beskjeder. Den andre retningen kan sies å være mer nøktern. Det drepes ikke av ren vellyst, men det foreligger som regel en eller flere ytre hendelser som mer eller mindre tvinger gjerningsmannen til å begå nye drap.

Seriemorderne opptrer heldigvis hyppigere i litteraturen enn i virkeligheten. Ved Radford University har noen forskere forsøkt å systematisere kunnskapen om virkelighetens seriemordere. Tallmaterialet er ganske talende: Siden 1960 er det domfelt 1982 seriemordere i USA. Antall ofre er 8653. Med det står seriemordere bak om lag 2 % av de 17 000 årlige drapene i USA. Av det samme tallmaterialet fremgår det at i verden for øvrig har det bare operert 736 seriemordere i samme periode. Tatt i betraktning at USA bare utgjør 5 % av verdens populasjon, kan denne typen forbrytelse altså sees på som et amerikansk fenomen.

Forskningen gir imidlertid ikke noe entydig svar på hva slags menneske en seriemorder er. Innpå 60 % av dem var riktignok sengevætere inntil de var tolv år, men det er en myte at de har svært høy intelligens. Det finnes imidlertid fellestrekk. De fleste er ugifte, hvite menn som har vokst opp med enslige mødre og har hatt liten eller ingen kontakt med sine fedre. Motivet er gjerne følelsesrelatert, og de fleste seriemord er seksuelt orienterte. Mange defineres av rettspsykiatrien som psykopater, og lider altså av personlighetsforstyrrelser snarere enn å være psykotiske. Seriemorderne kan utad virke helt normale, og de kan gjerne også ha sjarmerende og sympatiske trekk.

Det er vanligvis ingen relasjon mellom gjerningsmann og offer, likevel blir ikke ofrene tilfeldig valgt. Seriemordere velger gjerne ut ofre med ytre likhetstrekk. Tiden som går mellom hvert mord, kan variere mellom timer, dager, uker, måneder eller år. Framgangsmåten er gjerne den samme hver gang, og det er ofte det som setter etterforskerne på sporet av dem.

abc-mord

Forundring

Seriemordere lokker fram en forunderlig fascinasjon hos de fleste av oss. Disse morbide historiene om mennesker som føler seg levende kun når de dreper, vekker vår nysgjerrighet. Mange av oss har en dragning mot det som er uforklarlig, og for de fleste mennesker er seriemorderen bortimot umulig å forstå. Mangelen på empati, fraværet av dårlig samvittighet, at noen kan føle begjær og tilfredsstillelse ved å bortføre, torturere, voldta, lemleste, drepe, ja, i noen tilfeller til og med spise et annet menneske. Som få andre personifiserer seriedrapsmannen det vi anser som den rene ondskap. De fleste av oss er heldigvis forskånet fra den i livene våre, men vi kan forholde oss til den på trygg avstand, i romanform, på kinolerretet, i en tv-serie.

Vår menneskelige nysgjerrighet er sammensatt og kompleks. Vi er både sensasjonslystne og empatiske på samme tid, vi senker farten og glaner når det har vært en trafikkulykke, og de færreste av oss blir sittende i sofaen hvis en politibil stopper utenfor naboens hus. Vi sitter i timevis foran Nyhetskanalen når store ulykker og naturkatastrofer inntreffer. Og selv som tilskuere kan vi kjenne adrenalinet som jobber i kroppen. Vi kan få dårlig samvittighet for den upassende tilfredsstillelsen det gir oss, men kan nok ikke klandres. Adrenalin har en kraftig, euforisk og til og med vanedannende virkning på oss. Bare tenk på et barn som gjerne kjører karusell helt til det kaster opp.

Som underholdning har altså disse historiene et eget mørke og en egen kraft i seg som drar leseren med og lar ham eller henne glemme virkeligheten for en stund. Eller kanskje ikke. For i leserens bakhode ligger den pirrende vissheten om at seriemordere kan være tilsynelatende helt vanlige mennesker, uten ytre tegn som sier noe om ondskapen de bærer på. Uavhengig av hvor mange ofre de har på samvittigheten eller hvor bestialsk de begår sine drap, våkner de opp hver morgen til vante rutiner. De er monstre skjult i det dagligdagse, mordere som triller handlekurver, går på kaffebar, lufter en hund i parken eller befinner seg inne bak naboen dør.

 

TRE AV DE VERSTE

1. Ed Gein

Formelt sett er Gein kun dømt for to drap, men mellom 1954 og 1957 tok han livet av og flådde seks kvinner.

gein-gravHan var besatt av tanken på å være kvinne og begynte som gravrøver. Han stjal ferske lik, flådde dem og sydde hudstykker sammen til en tettsittende drakt han kunne ha på seg. Blant gravene han åpnet var graven til sin egen mor.

Ed Gein døde av hjertesvikt på et mentalsykehus i 1984. Graven hans finnes på Plainfield Cemetery og har jevnlig blitt vandalisert. Mange har slått løs biter av gravsteinen hans og tatt dem med hjem som suvenirer. I 2000 ble hele gravsteinen stjålet, men den ble senere funnet og befinner seg nå på et museum.

 

2. Ted Bundy

Ted Bundy var aktiv over hele USA mellom 1974 og 1978. Etter å ha nektet for alle anklager i mer enn ti år, tilsto han i 1987 å ha begått 28 drap og et tilsvarende antall voldtekter. Det faktiske antallet varierer, og enkelte etterforskere mener han har minst 36 drap på samvittigheten. I dommen inngår nekrofili og likskjending.

ted bundy

Bundy var intelligent, veltalende og hadde et sjarmerende ytre. Innvendig bar han på ville fantasier om voldelig sex, tvang og menneskejakt. På det mest aktive bortførte, voldtok og drepte han én kvinne i måneden.

Allerede i 1975 ble han mistenkt for drapet på en skolejente, men rømte fra rettssaken. Han ble innhentet etter en uke, men før han ble stilt for retten på nytt, klarte han å rømme fra fengselet. Han levde under navnet Chris Hagen til han endelig ble arrestert i februar 1978.

Den 24. januar 1989 ble han henrettet i den elektriske stolen i Florida State Prison.

 

3. Robert Pickton

Robert_Pickton_Foto_Wikimedia
Foret griser: Robert Picton ble dømt for seks drap. Foto: Wikimedia

Grisebonden Robert Pickton fra Vancouver ble i 2007 dømt for drapet på seks kvinner. Til en politispaner som infiltrerte fengselet som innsatt, fortalte han at han over en tjueårsperiode fra 1982 hadde tatt livet av til sammen 49 kvinner og hadde som mål å drepe 50. I samtalene på cella fortalte han også hvordan han kvalte ofrene før han tok dem med seg ut i grisehuset. Der hengte ham dem opp på kjøttkroker, tappet dem for blod og fjernet innvollene. Deretter matet han grisene med resten av likene. I etterkant av avsløringene gikk helsemyndighetene ut med en advarsel til naboer som hadde kjøpt grisekjøtt fra Picktons gård, om at kjøttet kunne være infisert på grunn av menneskerester.

Politiet brukte over 70 millioner dollar på undersøkelsen av grisehuset og resten av gården, men fant bare tekniske bevis som gjorde det mulig å knytte Pickton til seks drap.

 

 

 

 

TRE AV DE BESTE

1. Nattsvermeren av Thomas Harris

En psykopat er løs. Han har allerede drept fem kvinner og pressen har gitt ham det grusomme navnet «Buffalo Bill». FBI-aspirant Clarice blir sendt for å intervjue den glimrende psykiateren dr. Hannibal Lecter, som har den beste forutsetningen for å hjelpe henne; han sitter nemlig bak lås og slå for selv å ha begått flere bestialske mord. Men Clarice må betale en høy pris for opplysningene. For hver ledetråd dr. Lecter gir Clarice, må hun gi ham sine innerste tanker og dypeste frykt.

Dette er den andre boka om Hannibal Lecter, og både den og forgjengeren Den røde drage er filmatisert – men Nattsvermeren hører hjemme i ethvert krimbibliotek.

 

2. Morderen i meg av Jim Thompson

Lou Ford er sheriff i en småby i Texas. Han har et vennlig ord til alle, og regnes, kort sagt, som en kjernekar. Men når som helst kan alt rakne for ham. Innerst inne er han en hjerteløs mann som føler lyst og trang til å drepe. En dag møter han en sexy, ung prostituert, og snart tar drapslysten overhånd. Morderen i meg er en nifs reise i et mørkt land, med en vanvittig sheriff som reisefører.

 

3. Knokkelsamleren av Jeffery Deaver

KnokkelsamlerenLincoln Rhyme er tidligere sjef for New York-politiets kriminaltekniske avdeling. Etter en skyteskade har han i noen år vært lam, og vier nå dagene til en omstendelig planlegging av sin egen død. Men så dukker det opp et makabert likfunn. De tekniske sporene er få og merkverdige, og den eneste som kan tyde morderens ledetråder er Rhyme. Han overtales motvillig og midlertidig til å oppgi sine planer om å dø, og bistår sine tidligere kolleger i etterforskningen.

 

TRE NORSKE

 

1. Brynhild Paulsdatter

Brynhild Paulsdatter Størset fra Selbu er uten tvil den mest kjente norske seriemorderen. Hun kom fra Selbu, men i 1881 dro hun til Amerika og tok etter hvert navnet Belle Gunness. Det antas at hun tok livet av i alt 70 personer og fôret grisene sine med likene.

BelleGunnes_Foto_Wikimedia
Norsk seriemorder: Belle Gunnes kan ha drept så mange som 70 personer.

Det først offeret var ektemannen hennes, Mads Sørensen fra Drammen, som ble drept med gift, trolig for å innkassere forsikringspengene. Hun giftet seg på nytt med Peder Gunness fra Kongsberg. Han fikk hodet knust med en kjøttkvern.

Senere annonserte hun i en norskspråklig avis etter friere. Postmannen besøkte henne regelmessig, og mange menn dro ut til gården hennes i håp om et lykkelig liv med Mrs. Gunnes. Hun vartet dem opp før hun tilbød dem å kjøpe seg inn i gården. Så snart andelen var betalt, forsvant mennene og jakten på nye ofre ble satt i gang.

Belle Gunnes var drevet av pengebegjær og hat mot menn, og hun regnes i dag som en av Amerikas mest kjente kvinnelige seriemordere. Hun har til og med fått oppkalt et ølmerke etter seg.

 

2. Edgar Antonsen

MøreNytt Rettsak 1975
Norsk tragedie: Antonsen-brødrene. Storebror Edgar ble dømt for tre drap og fem voldtekter. Faksimile MøreNytt.

På 1970-tallet var Antonsen-brødrene et begrep som skapte frykt i Norge. Storebror Edgar Antonsen ble dømt for fem voldtekter og tre drap, og tok sitt eget liv i 1993 etter at han hadde forgrepet seg på den ti år gamle datteren til sin egen tilsynsfører.

Det første offeret var en 81 år gammel nabokvinne i Horten. Hun ble kvalt for å dekke over at Antonsen hadde stjålet penger fra henne. Sommeren 1974 plukket han og den yngre broren opp en 31 år gammel kvinne som haiket hjem fra jazzfestivalen i Molde. Under turen tvang de henne med seg inn i en tunnel hvor hun ble voldtatt og drept. Brødrene var også sammen om det siste drapsofferet, en 12 år gammel jente som ble voldtatt og kvalt på ei hytte i Ørsta. I dommen mot Edgar Antonsen inngår også ytterligere tre voldtekter.

 

 

3. Roger Haglund

Tistedalsdrapene har blitt et begrep i norsk kriminalhistorie. Totalt fire mennesker ble drept i løpet av drøyt ett år.

I 1991 ble et søskenpar brutalt knivstukket, drept og ranet i sitt hjem i Tistedal. Ett år seinere ble en pensjonist drept og dumpet i en komposthaug i sin egen hage. Saken hadde lenge status som forsvinningssak. Nesten ett år seinere fant noen naboer liket, og plutselig hadde politiet tre uoppklarte rovmord i en bygd med 2000 innbyggere.

På lille julaften 1992 skjedde det igjen. Den lokale handelsmannen på Quickly matsenter ble funnet skutt og drept i sin egen bil, og det lille tettstedet nær Halden ble plutselig sentrum for en av etterkrigstidens største politietterforskninger. Etterforskerne klarte etter hvert å sette drapene i sammenheng med hverandre. Roger Haglund ble pågrepet og tilsto drapene, samt å ha ranet den lokale sparebanken. Under etterforskningen ble Haglund også satt i sammenheng med et uoppklart dobbeltdrap i Sverige, begått noen år tidligere, men noen tiltale mot ham ble aldri tatt ut.

Haglund ble dømt til 21 års fengsel og 5 års sikring. Han ble løslatt i 2006 og døde 73 år gammel i 2011.

 

… og TRE SOM SLAPP UNNA

 

1. Zodiac-morderen

Kode_fra_Zodiacmorderen_Foto_Wikimedia
Slapp unna: Zodiacmorderens koder drev politiet til vanvidd.

Zodiac-morderen opererte i California på slutten av 60-tallet og starten av 70-tallet. Gjennom en rekke ertende og kodete brev som han sendte til forskjellige avisredaksjoner i San Francisco-området, hevdet han å ha drept så mange som 37 personer, selv om politiet bare har klart å knytte ham til fem drap og to drapsforsøk. Brevene var undertegnet Zodiac. Flere av dem inneholdt kryptogrammer. Bare ett av dem er dekryptert, og ifølge morderen selv er hans virkelige identitet gjemt i brevene.

 

2. The Doodler

The Doodler sjekket opp ofrene sine på nattklubber og barer for homofile menn i San Francisco på 70-tallet. Han fikk navnet sitt fordi han ofte satt med papir og penn og drodlet under møtet med sine ofre.

Doodler_slapp_unna
Slapp unna: Drodleren drepte 14 homofile menn, men ble aldri tatt.

I alt 14 menn ble drept av Drodleren, mens tre ofre overlevde. Det å være homofil i USA på 70-tallet var fremdeles skambelagt, og ingen av de overlevende ville komme ut av skapet for en åpen rettssal. En av dem skal ha vært en kjent person i underholdningsbransjen, mens en annen hadde diplomatisk status. Politiet avhørte en mistenkt, men han innrømmet aldri å stå bak de mange mordene. Navnet til den mistenkte har aldri blitt offentliggjort og saken er ennå ikke oppklart.

 

3. Clevelands gale slakter

The mad Butcher of Kingsbury Run var en seriemorder som drepte og parterte minst 12 mennesker på 30-tallet. Han gikk etter hjemløse og fattige, og enkelte etterforskere mener at det kan inngå mer enn 40 ofre i serien av drap. Ofrene var av begge kjønn, og dødsårsaken var i mange tilfeller selve parteringen. Mennene ble som regel i tillegg kastrert. Ikke alle ofrene ble identifisert, ettersom hodene deres ikke ble funnet.

dødsmasker cleveland
Slapp unna: Politiet fikk laget ofrenes dødsmasker, men morderen ble aldri tatt.

I et forsøk på å finne noen forbindelse mellom ofrene og drapsmannen fikk etterforskerne laget gipsavstøpninger av flere av ofrene. Dødsmaskene ble stilt ut, noen med det virkelige håret fra ofrene, og tusenvis av mennesker gikk for å se dem. To av ofrene ble identifisert, men de fleste er fortsatt uidentifisert – det samme er selve drapsmannen.