Mellom Knausgård og Koranen

"En bok om veien fra en voldelig barndom, via en kriminell ungdom, til starten på en litterær manndom". Les Håvard Rems anmeldelse av Yahya Hassan.

Yahya Hassan

YAHYA HASSAN

Digte

169 s.

Gyldendal, 2013

 

Mens nitten norske tenåringer, de fleste av utenlandsk opprinnelse, står tiltalt i Oslo tingrett for ran og overfall, i mange tilfeller av barn, leser jeg den selvtitulerte diktdebuten til 18 år gamle palestinsk-danske Yahya Hassan. Han kunne ikke bare ha vært en av de tiltalte ungdomsranerne. Han var en av dem. Inntil nokså nylig. Slik lyder Bekendelser:

JEG KNEPPEDE DIN KONE

JEG RIBBEDE DIT HJEM FOR VÆRDIER

JEG PAKKEDE FJERNSYNET IND I JERES SØNS DYNE

JEG KUNNE IKKE ARGUMENTERE FOR

AT MIN FÆTTER

SKULLE LÆGGE JERES SØNS COMPUTER TILBAGE

EN LAPTOP ER EN LAPTOP SAGDE HAN

DET ER 500 MERE TIL HVER

DINE GUITARER ENDTE HOS HÆLERHASSAN

 

På knappe 200 diktsider beskriver han en oppvekst som andregenerasjonsinnvandrer i Danmark, som sønn av palestinske flyktningeforeldre, en bok om veien fra en voldelig barndom, via en kriminell ungdom, til starten på en litterær manndom.

Åpningen på debutboken og oppvekstavdelingen, de første linjene i Barndom, er allerede godt kjent og flittig sitert:

 

FEM BØRN PÅ RÆKKE OG EN FAR MED KØLLE

FLERGRÆDERI OG EN PØL AF PIS

VI STIKKER SKIFTEVIS EN HÅND FREM

FOR FORUDSIGELIGHEDENS SKYLD

DEN DER LYD NÅR SLAGENE RAMMER

SØSTER DER HOPPER SÅ HURTIGT

FRA DEN ENE FOD TIL DEN ANDEN

PISSET ER ET VANDFALD NED AD HENDES BEN

FØRST DEN ENE HÅND FREM SÅ DEN ANDEN

GÅR DER FOR LANG TID RAMMER SLAGENE VILKÅRLIGT

ET SLAG ET SKRIG ET TAL 30 ELLER 40 TIL TIDER 50

OG ET SIDSTE SLAG I RØVEN PÅ VEJ DU AD DØREN

HAN TAGER BROR I SKULDRENE RETTER HAM OP

FORTSÆTTER MED AT SLÅ OG TÆLLE

JEG KIGGER NED OG VENTER PÅ DET BLIVER MIN TUR

MOR SMADRER TALLERKENER I OPGANGEN

SAMTIDIG MED AT AL JAZEERA TV-TRANSMITTERER

HYPERAKTIVE BULLDOZERE OG FORTØRNEDE KROPSDELE

GAZASTRIBEN I SOLSKIN

FLAG BLIVER BRÆNDT

HVIS EN ZIONIST IKKE ANERKENDER VORES EKSISTENS

HVIS VI OVERHOVEDET EKSISTERER

NÅR VI HIKSTER ANGSTEN OG SMERTEN

NÅR VI SNAPPER EFTER VEJRET ELLER MENINGEN

I SKOLEN MÅ VI IKKE TALE ARABISK

DERHJEMME MÅ VI IKKE TALE DANSK

ET SLAG ET SKRIG ET TAL

 

Oppvekstavdelingen beskriver i en direkte, ujålete, situasjonsfiksert stil en barndom i en innvandrerbefolket, islamdominert  dansk drabantby, med henging utenfor og handling (eller stjeling) i varehuskjeden Fakta, med en voldelig far, en etter hvert fraværende, skilt mor, moskébesøk, ferieturer til Midtøsten, farens nye, tunisiske kone, stesøsken.

Ungdomsavdelingen utgjør bokens hoveddel. Den beskriver tenår preget av en stadig mer ytterliggående pendling mellom kriminelt utenforskap og institusjonsopphold, med religionen og flerkulturaliteten som både rotasjonssentrum og sentrifugalkraft i denne runddansen. Ungdomsavdelingen er holdt i det samme direkte språket som oppvekstavdelingen. I begge avdelingene er tematisk beslektede dikt (fengselsopphold, midtøstenferier) gruppert sammen.

Siste avdeling omhandler veien inn i litteraturen, med tiltagende lesing og skriving, og en eksplisitt konflikt mellom identitet som kriminell og intellektuell. I denne avdelingen bruker Hassen et større register av poetiske virkemidler. I enkelte dikt blir stilen mer litterær og metaforisk, i andre dikt tar han forsiktig i bruk rim og rytme (bl. a. Piet Hein-rimet glorie/historie; Hassan er for øvrig ikke ukjent med rap), og i det lange sistediktet, bokens lengste, benytter han ”perkerdansk”, et sosiolektisk innvandrerspråk, effektfullt av en innvandrergutt som i følge ham selv ”taler manipulerende godt dansk”.

 

«Det behøver ikke å være fiksjon»

Et utgangspunkt for å beskrive Hassans poetiske metode og stil, er debutbokens litterære referanser. I tillegg til referanser til de danske poetene Johannes V. Jensen, Piet Hein og Michael Strunge, nevner Hassan flere steder i boken tekster av den norske forfatteren Karl Ove Knausgård (bl. a. gjemmes kontanter i tykke Min kamp når politiet leter etter tyvegods og narkotika i leiligheten, s. 72). Hva Hassan og Knausgård har til felles, i tillegg til å beskrive en ødelagt far-sønn-relasjon, er det selvbiografiske uttrykket, ”at slik kan litteratur også se ut, at det ikke behøver å være fiksjon,” som Hassan sier til Politiken (politiken.dk, 08.01.14). Omtrent like tett på Hassans direkte non-fiction-stil ligger de poetene og forfatterne som var Knausgårds forbilder da han selv var på Hassans alder, 18 år gammel: Jack Kerouacs On the Road, Charles Bukowskis Postkontoret, Axel Jensens Ikaros, Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, Ulf Lundells Jack og Ingvar Ambjørnsens Hvite niggere (Min kamp 4).

Å lese Hassan i en slik B-tradisjon (bohemene, beatforfatterne, Bjørneboe og Bukowski),  er relevant på mange nivåer. Det kommuniserende språket, det autentiske eller uproblematiserte jeget, den motkulturelle posisjonen, de sosiale tapene som vendes til kunstnerisk (og gjerne sosial) seier.

Hassans Min Kamp-referanser inviterer til å plassere Yahya Hassan i denne tradisjonen, en tradisjon denne anmelderen for snart tredve år siden forsøkte å innsirkle i sin anmeldelse av Ambjørnsens Hvite niggere: ”Hvite niggere tilhører en utbredt genre. Det er kunstnerens utviklingshistorie og forfatterens nøkkelroman, sjeldnere dessuten en generasjons- og opprørsroman, med høydepunkter eller bestselgere som Sult og Ikaros, On the Road og Jack. Det er sosiale outsidere som samler sine tap i en kunstnerisk seier, og det, samt eventuell sosial seier, kan være et slags metaaspekt ved romaner som ellers går selvbiografisk til verks og rett på sak.” (Aftenposten 09.12.86, s. 18).

Roman? Noen vil kanskje reagere på stikkord som ”roman” og ”motkultur” og savne en overføringsverdi til Hassan. Yahya Hassan er da ikke en roman? Nei, den er lyrikk, men har en rekke av romanens kjennetegn. Den har i store deler et prosaisk språk, den insisterer ikke på undertekst, den følger et kronologisk forløp, den har tekster som fortsetter fortellingen fra de(n) foregående teksten(e), og den består av bolker som tematiserer visse livssituasjoner, knyttet til religion, kriminalitet, behandling. Dessuten tar den like lang tid å lese som en roman. Det er en interessant observasjon under lesningen: Selv om boken mangler mye av den moderne lyrikkens tradisjonelle undertekst, og selv om den mangler mye på en tradisjonell roman i tekstmengde, er den tidkrevende å lese, antagelig fordi den direkte, ujålete, hardkokte stilen fører til at en diktside inneholder like mye informasjon som et romankapittel.

 

Motkultur og flerkultur

Og med stikkordet ”motkultur” kan man spørre: Men skrives det motkulturelle bøker i 2013? Vestlig motkultur, også litterær, vil for mange være knyttet til 50-, 60- og 70-tallet (en periode de fleste av de ovennevnte verkene tilhører); i påfølgende tiår har ”konsensus” i stor grad avløst kulturell og sivilisatorisk ”sjølkritikk”. Men går man etterkrigstidens motkultur etter i sømmene, oppdager man at ”motkulturalitet” i stor grad er uttrykk for ”flerkulturalitet”: I USA ved at mange av de motkulturelle stemmene hadde en flerkulturell bakgrunn, som amerikanskjødiske; i Nordeuropa ved at mange av de motkulturelle stemmene var flerkulturelle i kraft av å ha gjennomlevd (og til dels gjennomført) en kulturrevolusjon, med oppvekst før kulturrevolusjonen, med sitt kunstneriske virke under og etter kulturrevolusjonen. Og i den grad disse flerkulturelle motkulturistene var mer kunstneriske enn ideologiske, formidlet de verdier fra begge kulturene de bar i seg, som litterære kulturkollisjoner, ved at de var for eksempel både radikale og verdikonservative.

Formulert slik ser man at også Yahya Hassan er en fler- eller motkulturell stemme. I likhet med mange av de motkulturelle stemmen fra 60-tallet har han både en semittisk og vestlig bakgrunn. At han ikke er vokst opp i en vestlig synagoge, men i en vestlig moské, gjør ikke spenningsnivået lavere. Som jeg skrev i essayet ”Den verdikonservative (og flerkulturelle) Bob Dylan” (Bob Dylan. Mannen, myten og musikken, Dreyer, 2011): “Hvordan man enn snur og vender på det, har Dylan vært en viktig motkulturell skikkelse. Det flerkulturelle har vært en undervurdert og underkommunisert bit av motkulturen i Vesten på 60- og 70-tallet. Hvis også vårt samfunn og vår tid er så heldig å få oppleve en motkultur, skal vi ikke se bort fra at også den vil ha flerkulturelle innslag og flerkulturelle ansikter. Og da vil vi kanskje også se at en motkultur ikke alltid blir slik man ønsker den.”

 

Koranpåvirkning

I tilknytning til Hassans mot- eller flerkulturalitet er det naturlig å trekke inn hans muslimske opprinnelse. Ved siden av Min kamp er det et annet bokverk som har påvirket Yahya Hassan: Koranen. At det gjelder fremføringen av tekstene, er kommentert av både kritikere og forfatteren selv. ”For mig at høre har du en fremførelsesform, der lyder som en mellemting mellem Koranen og rap. Hvorfra stammer den måde, du har valgt at læse op på?” spør Politikens litteraturanmelder Thomas Bredsdorff (politiken.dk, 08.01.14) “Der er mange ting, der inspirerer mig, og Koranen er også for mig et stykke kunst og en fremførelseskunst,” svarer Yahya Hassan. “Så det er ikke forkert at sige, at det er en inspirationskilde for fremførelsen?” fortsetter Bredsdorff. “Det kan man ikke nægte, nej,” svarer Hassan.

Påvirkningen gjelder ikke kun det muntlige, men også det skriftlige – bokstavelig talt. I likhet med Koranen (og Toraen) er Yahya Hassan skrevet utelukkende i versaler, uten å veksle mellom små og store bokstaver, og i likhet med Koranen (og Toraen) er tekstene skrevet uten bruk av tegnsetting.

Hva som grafisk sett skiller Yahya Hussan fra Koranen er kuriøst nok at i førstnevnte bok er de lengste tekstene plassert sist mens de i sistnevnte er plassert først. Dessuten har Hassan innført linjedeling i sine tekster (i nyere oversettelser av de hellige skrifter fra Midtøsten er linjedeling innført i poetiske avsnitt, en linjedeling som ikke forekommer i kildeskriftene).

 

“Knækprosa”

Linjedeling i tilsynelatende prosaiske tekster har fått den nedsettende betegnelsen “knækprosa”, her bokstavert på dansk fordi betegnelsen ble lansert i Danmark, knyttet til blant andre Vita Andersen og hennes oppsiktsvekkende og bestselgende diktdebut Tryghedsnarkomaner (1977). Nedsettende – fordi “knækprosa”-dikt har linjedelingen som sitt fremste, og gjerne eneste, litterære virkemiddel, samt har “innhold” og “budskap”, fremmedelementer i dikt som verdsettes av poesi pure-feinschmeckere. Praksis her hjemme i senere år kan tyde på at Yahya Hassan ville ha blitt avvist av Norsk Kulturråds lyrikkutvalg som har hatt en tendens til å “nulle” diktbøker preget av kommuniserende “knækprosa” og budskap.

Hassans linjedeling blir interessant nok et meget effektivt virkemiddel, nettopp i mangel av andre, tradisjonelle grafiske virkemidler, som tegnsetting og veksling mellom små og store bokstaver. Fordi linjedelingen i stor grad følger meningsinnholdet, oppstår en leserytme der man pauserer ved linjeslutt; denne leserytmen overrumples hver gang Hassan uventet bryter opp setningen med linjeskift, eller lar en linje bli både avslutning på forrige og begynnelse på neste, som en dobbelteksponering – et velkjent virkemiddel hos mange moderne poeter, men hos Hassan helt uten forvarsler i form av tegnsetting og versaler, og dermed enda mer effektivt.

 

Bokhistorie

Diktdebuten er allerede blitt bokhistorie. Den psykologen som “verstingen” Hassan får som kontaktperson, og etterhvert som kjæreste, i diktene som i virkeligheten, og som introduserer ham for poeten Michael Strunge, Louise Østergaard, er “konen” i det allerede siterte diktet Bekendelser, tilegnet hennes eksmann. Louise Østergaard bokdebuterer selv i år, med romanen Ord, om det turbulente forholdet.

Bekendelser er forøvrig et godt eksempel på hvordan en diktbok kan bli mer dynamisk enn mange romaner. I den diktsekvensen som omhandler forholdet til “kontaktpersonen”, endres plutselig retorikk og stil i boken ved at et “du” innføres.

Mellom sangteksten, som den mest utbredte litterære sjanger, og skriftlyrikken, som den minst utbredte, er det oppstått et gap som Hassans debutsamling fyller, med et sekssifret opplagstall i hjemlandet, med utenlandssalg til en rekke språkområder (en norsk utgave kommer senere i år i Pedro Carmona-Alvareaz’ gjendiktning), og riksdebatt i hele Skandinavia. Boken representerer litterært og poetisk mangfold.

Interessant nok kan skepsisen til boken lokaliseres i leire som nettopp påberoper seg mangfold, litterært og/eller kulturelt. Blant talsmenn for litterær poesi og litterært mangfold vil diktene kunne oppleves som for lite “poetiske” og “litterære”. Blant talsmenn for kulturelt mangfold har diktene blitt kritisert for å være hatske og minoritetsfiendtlige. I dansk debatt er diktene blitt klassifisert som “voldelige”, og sidestilt med den volden som diktdebutanten selv har blitt utsatt for og blitt truet med.

Både den litterære og kulturelle skepsisen er historieløs og vanskelig å fatte – ikke minst i lys av den danske trykkefrihetstradisjonen og Søren Kierkegaards religionskritiske kirkestorm for 160 år siden, der Nordens antagelig fremste litterære stilist førte kampen med store bokstaver, en mulighet han fikk da Danmark omsider erstattet enevelde med trykkefrihet, førti år etter Norge.

 

HÅVARD REM

 

 

(Foto: Dansk Gyldendal)

 

 

 

 

-- annonse --