Kritiserer blendahvite forlag

DILANI VAMAPAHAN: - Litteraturen er en viktig brobygger (Foto: Anne Marte Hagen)

– Ikke et eneste norsk forlag kan i dag si at de har flerkulturelt mangfold på arbeidsplassen, sier Dilani Vamapahan. Hun mener dette ikke handler om rasisme, men om manglende bevissthet.

«Jeg synes det er vanvittig ukomfortabelt å være den som tar denne debatten. Jeg skulle så inderlig ønske at en av dere som sitter på toppen, med større tyngde, mer pondus og lengre fartstid våget dere ut av komfortsonen og tok et oppgjør med bransjen og egne fordommer», skriver Dilani Vamapahan i sin kronikk Like barn leker best? på BOK365 i dag. Vamapahan har nettopp startet i ny jobb, som daglig leder hos Montgomery AS, etter en årrekke i forskjellige norske forlag – sist i Vigmostad & Bjørke, og før dette i Pilar, Schibsted og Bazar.

Hun sier at bevisstheten rundt en svært homogen, hvit bokbransje har vokst seg stadig sterkere gjennom disse årene:

– De første årene i bransjen var jeg bare superivrig og uendelig takknemlig for å få jobbe med noe jeg elsket. Men etter hvert som jeg steg i gradene, bygde nettverket mitt, og stod stødigere i bransjen, innså jeg at jeg personlig hadde aldri møtt en farget ansatt i forlagsbransjen, sier Dilani Vamapahan. – De tre andre jeg referer til i kronikken min har jeg blitt fortalt av andre at eksisterer, eller lest om på BOK365. Jeg har vært på flere bransjearrangementer hvor jeg har vært den eneste «fargepletten» i et hav av hvitt.

Ikke rasisme

Vamapahan har blitt mer var på dette, etter at hun selv fikk barn:

– Jeg ser på døtrene mine og blir opprørt av at sånne som dem, den de en dag blir, ikke slipper inn der litteraturen skapes. Jeg blir opprørt av at ingen av bøkene jeg presenterer for jentene er antatt av en som likner på dem.

Hva er de viktigste årsakene til at forholdene er som de er?

– Den viktigste årsaken må jo være at bransjen for det meste består av en relativt homogen, hvit øvre middelklasse, som stort sett ansetter folk som på et eller annet nivå likner på dem eller hører til deres «gruppe». At beslutningstagerne ikke ser at deres atferd i ansettelsesprosesser er dreid i en bestemt retning. Hadde norske forleggere hatt en bevissthet rundt dette, hadde de allerede hatt flerkulturelle ansatte, sier Vamapahan, og legger til: – Jeg tror jo ikke at lederne aktivt unngår minoriteter og jeg mener ikke at dette er rasisme – det har jeg nesten aldri opplevd i bransjen. Men jeg tror at tanken om å ansette en med minoritetsbakgrunn ikke faller dem inn.

Mangfold er en styrke

Dilani Vamapahan har selv en bachelorgrad i kultur og kommunikasjon fra UiO, og har i tillegg til sin fartstid i forlag også jobbet i bokhandel. Hun tror ikke forlagene er de eneste i bokbransjen som synder på dette feltet:

– Tar du en titt på Deichmans nettsider, vil du se at det er kun én filial som har en leder med ikke-vestlig navn. Hvor mange kategorisjefer med minoritetsbakgrunn har det vært i bokhandelkjedene opp gjennom tidene? Jeg vet jo at det er mange flerkulturelle som jobber i bokhandel, og jeg vet at både kjedene og forlag henter folk fra bokhandel. Og jeg vet at forlagene plukker folk fra for eksempel journalistikken. Men hvem velger man?

– Ikke et eneste norsk forlag kan i dag si at de har flerkulturelt mangfold på arbeidsplassen. De som sitter i lederposisjoner i dag, gjør jo det samme som sine «eldre» bransjekolleger. Nye forlag med nye folk er ikke mer mangfoldige enn de tradisjonelle forlagene. Tendensen til å se etter folk i de miljøene man kjenner til og ansette folk som passer innenfor ens eksisterende rammeverket vil bare fortsette med mindre man gjør seg selv mer opplyst om disse dreiningene. Jeg anbefaler ledere å lese seg opp på «hiring bias». Og når man er bevisst på dette må man aktivt gå inn for å skape balanse på arbeidsplassen, det være seg kjønn, alder eller etnisitet. Mangfold på arbeidsplassen en styrke!

Halvt fremmed, halvt hjemme

Problemstillingen er slett ikke ny. I 2018 dekket vi et seminar med Penguin i kjelleren på Litteraturhuset om samme tema. Samme år gjorde Morgenbladet en opptelling i bransjen, med nedslående resultat. Temaet tas også opp i siste nummer av Bok & samfunn og behandles bredt i det ferske nummeret av Vinduet, under tittelen «Et system så hvitt at man blendes? Om mangfaldsspørsmålet i norsk bokbransje». Torsdag denne uka arrangerer samme tidsskrift panelsamtale om temaet, i samarbeid med Deichman Bjørvika.

Les også:

Like barn leker best?

– Ikke bekjent av blendahvit bransje

Mangfoldsdebatten: – Hun treffer blink

I siste nummer av Bok og samfunn skriver Dilani Vamapahan om mangfoldet, eller rettere sagt mangelen på det, i litteraturen vi tilbyr unge norske lesere. Hun understreker der at dette er viktigere enn noen gang før, at litteraturen spiller en viktig rolle for å bygge broer, øke kunnskap og nysgjerrighet. At det er plass til alle – og at bøkene blir en motgift mot fordommer, rotløshet, parallellsamfunn og usunne miljøer:

«Jeg har to døtre. De er som meg, mørke i huden. Men jeg vil ikke at de skal bli som meg. Jeg vil ikke at de skal tenke som meg. Jeg vil ikke at de skal føle seg halvt fremmed, halvt hjemme. Den politiske diskursen som har preget Norge og resten av verden de senere årene har vært tøft å bevitne. Jeg kjenner en isnende frykt når jeg leser mange av kommentarene folk skriver. Hva jeg frykter? Jo, jeg frykter at disse menneskene lærer sine barn å hate mine barn. Og at jeg en dag skal motta den telefonen moren til Benjamin mottok for snart tjue år siden.», skriver Vamapahan i sin kronikk i Bok og samfunn.

Fryktens tid

– Vi lever i fryktens tid – med karakterer som Trump, Listhaug og Helgheim, som maler frem sitt verdensbilde, en ganske mørk visjon som trigger frykten i befolkningen. Jeg blir rystet av det jeg leser i kommentarfeltene. Det er ubehagelig og provoserende for mange av dere. Det er regelrett fryktinngytende og brutalt for sånne som meg. Fordi det er sånne som meg disse menneskene skriver om, sier Vamapahan, og legger til: – Og si ikke at det er nettroll, for det er det ikke. Det er våre naboer. Det er våre kolleger. Det er våre – vel, kanskje ikke mine – slektninger. Jeg opplever intense øyeblikk av frykt for hva som kommer til å møte mine barn, når de vokser opp i et slikt politisk klima. Og når jeg da ser på bokbransjen, en bransje jeg elsker og som jeg brenner for – innser jeg med en synkende følelse i magen, at heller ikke her er vi en likeverdig del av realiteten. Heller ikke de beleste og opplyste ser oss.

Evig optimist

Dilani Vamapahan understreker at hun slett ikke har gitt opp på vegne av bokbransjen:

– Jeg er evig optimist! Jeg ser tindrende lyspunkter i de samme menneskene jeg kritiserer. Jeg vet at menneskene i denne bransjen jobber med hjerter som banker for litteraturen, folk er genuint opptatt av å skape leseglede og tar samfunnsansvaret på alvor. Hvis alle nå kan åpne øynene, titte rundt seg og innse den enorme skjevheten de er med på å videreføre, og aktivt gå inn for å endre dette, er jeg sikker på at dette kan endre seg. På utgivelsesfronten har det skjedd mye bra de senere årene. Selv om bransjen fortsatt har en vei å gå, er det helt tydelig at det er større bevissthet rundt mangfold i bokporteføljen.

 

 

-- annonse --