Like barn leker best?

IKKE SÅ ÅPNE LIKEVEL?: Bransjefolk snakker fagre ord om kunsten, åpenhet, mangfold og likeverd. Hva skjer når idealene møter realiteten? spør Dilani Vamapahan. (Foto: Anne Marte Hagen)

Når jeg nå forlater forlagsbransjen, betyr det en nedgang på 25 prosent i folk med flerkulturell bakgrunn, skriver Dilani Vamapahan.

Vi må ta en prat, bokvenner. La oss snakke om hvem står bak bøkene våre. Hvem velger manus? Hvem bearbeider tekstene?

Vi kan gjøre dette med et ørlite forbehold: Det kan jo være at det er noen med innvandrerbakgrunn som er godt bortgjemt et sted i bransjen, men så vidt meg bekjent er det, inkludert meg selv, fire ansatte med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn i det norske allmennforleggeriet. Da inkluderer jeg både redaksjon, informasjon, salgs- og markedsavdelinger. Når jeg nå forlater bransjen, betyr det altså en nedgang på 25 prosent i folk med flerkulturell bakgrunn.

Hva gjør det med litteraturen når den nesten utelukkende velges og bearbeides av den hvite øvre middelklassen?

Liten bransje, mye makt

Denne bransjen bestemmer hva slags litteratur den norske befolkningen har tilgjengelig i sin bokhandel. Denne bransjen bestemmer hvilket forfattere som blir representert i media. Denne bransjen bestemmer hvilke bøker bibliotekene kan kjøpe inn til sine hyller. Og denne bransjen er vernet – gjennom momsfritak og diverse støtteordninger. Fordi vi har et viktig samfunnsoppdrag. Vi bidrar til å forme det norske språket, virkelighetsoppfatningen og den norske kulturen. Og alt dette gjøres nesten utelukkende av hvite mennesker. Er det ingen som syns det er problematisk at det omtrent ikke finnes flerkulturelle redaktører i bransjen? At alle lederne og beslutningstagerne i den norske bokbransjen er stort sett etnisk norske?

Om å skrive om det flerkulturelle

Her om dagen leste jeg en roman. Med en farget hovedkarakter. Skrevet av en etnisk norsk forfatter. Bearbeidet av en etnisk norsk redaktør. Anmeldt av etnisk norske anmeldere. Jeg snakket med flere forlagsfolk som hadde lest boka.

«Syns du ikke den er litt urealistisk i fremstillingen?» undret jeg.

«Nei, det har ikke engang slått meg», var svaret jeg fikk.

I akkurat denne boka er det en farget hovedperson som går gjennom verden som om hen var hvit. Det er positivt med litteratur som ikke problematiserer og ikke gjør et poeng ut av fargede karakterer. Men for meg som leser var det en urealistisk fremstilling. Jeg kan ikke komme på en eneste farget person jeg kjenner som ter seg som denne karakteren. Dette er nok litt generaliserende, men vi som er brune i huden går stort sett ikke gjennom verden som om vi er hvite. Her er det viktig at dere henger med i svingen. For: Dette betyr for all del ikke at vi møter rasisme rundt hvert hjørne. Men fra tid til annen kommer det situasjoner, kommentarer eller samtaler, gjerne også positivt ladet (dere skulle visst hvor ofte jeg har blitt kalt eksotisk), som viser at vi faktisk har andre etniske røtter. Det i seg selv er ikke et problem. Poenget er at det ligger en viss «annerledeshet» i å ha en annen hudfarge og en annen kulturell bakgrunn. Og når ingen av leddene i bokas liv klarer å fange opp mangelen på dette i beskrivelsen av det flerkulturelle – fordi dette ikke eksisterer i deres univers – mener jeg at det svekker troverdigheten i litteraturen.

Denne problemstillingen handler ikke om denne ene boka. Og det handler heller ikke om at etnisk norske forfattere ikke skal skrive om flerkulturelle karakterer. For kunsten skal aldri begrenses. Det jeg oppfatter som den reelle utfordringen her, er at når alle ledd i prosessen er hvite er det viktig å være bevisst sitt eget blikk på verden. Har man gjort god nok research? Er man var på maktperspektivet i fortellingen? Fremstillingen trenger ikke å være problematiserende, men er den realistisk?

Hvem ansettes i bransjen?

Jeg bladde meg kjapt gjennom de siste bransjeansettelsene som har blitt omtalt på BOK365. Det er ganske talende. Og lettere ubehagelig. Bransjefolk snakker fagre ord om kunsten, åpenhet, mangfold og likeverd. Hva skjer når idealene møter realiteten? Og la meg få sagt én ting med en gang; nei, jeg sitter ikke her og anklager en hel bransje for å være rasistisk. Men jeg tror man blir blind sin egen bias som de så fint kaller det på engelsk; en internalisert dreining eller en fordom man ikke er bevisst. Forskning viser at ledere tenderer til å ansette folk som likner på seg selv. Det er viktig at vi snakker om dette – fordi det er fort gjort å tenke at dette er tilfeldig. Det er det ikke. Når noe skjer gang på gang, er det systematisk.

Som Guro Jabulisile Sibeko sa det på Black lives Matters-demonstrasjon i Oslo i juni i år:

Og er det ingen av oss på arbeidsplassen din

Så fortell sjefen din at dere har et problem

For det er aldri tilfeldig

det er alltid system

De typiske motargumentene

Jeg har hørt ulike argumenter for hvorfor det er vanskelig å ansette minoriteter: Språklig kompetanse. Manglende kjennskap til referanser. Minoriteter søker ikke på utlyste stillinger.

Så, la oss starte med språket. For 30 år siden kunne dette vært en valid grunn. Men i dag finnes det andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere som utmerker seg i andre bransjer. Både film, TV og journalistikken kan for eksempel skilte med mange dyktige folk med flerkulturell bakgrunn. Hvorfor ikke bokbransjen?

Hvem bestemmer hva slags referanser som er de rette? Hva så om jeg ikke kjenner til Bobbysocks? Hvor mange av dere kjenner til A. R. Rahman? Jeg tipper mange av dere fikk med dere kontroversen rundt Jan Bøhlers bokutgivelse og kommentarer rundt innvandrere. Men hvor mange fikk med seg alle de engasjerte, unge røstene på sosiale medier som reiste seg i forsvar for Groruddalen?

Jeg har jobbet i fire ulike forlag. Alle stedene har man på vanlig vis aktivt hentet inn folk, eller oppfordret folk til å søke på utlyste stillinger. Her må bransjeledere utfordre seg selv og ansettelsesprosessene. De må gå inn for å skape en endring. Her må ledere våge å stille seg selv noen spørsmål. Hvorfor har jeg aldri/sjeldent vurdert å hente inn en som er mørk i huden? Hva er det jeg normalt ser etter når jeg skal ansette noen? Hvordan kan jeg bryte mine egne biases og se etter noe annet? For faktum er at hadde bransjelederne ønsket å ha en mangfoldig arbeidsplass, hadde de allerede hatt det.

Mister skaperkraft og markedsforståelse

Mangfold på arbeidsplassen er også lønnsomt. Forskning viser at det ligger en enorm skaperkraft i ulikhetene mellom menneskene i en bedrift, i dette tilfellet er mangfold forstått i bred forstand – som alder, kjønn, etnisitet, politisk ståsted etc. Det kan eksempelvis gi økt kreativitet, bedre problemløsning og bedre markedsforståelse.

Tenk på alle de gode bokprosjektene og forfatterstemmene der ute, som vi ikke ser, som ligger der uoppdaget. Tenk på det spennende mangfoldet vi går glipp av.

Det er altså mange gode grunner til at bokbransjen bør utfordre seg selv på dette området.

Avslutningsvis: Jeg synes det er vanvittig ukomfortabelt å være den som tar denne debatten. Jeg skulle så inderlig ønske at en av dere som sitter på toppen, med større tyngde, mer pondus og lengre fartstid våget dere ut av komfortsonen og tok et oppgjør med bransjen og egne fordommer. Hvem av dere tar utfordringen?

DILANI VAMAPAHAN

 

Les også:

Kritiserer blendahvite forlag

– Ikke bekjent av blendahvit bransje

Mangfoldsdebatten: – Hun treffer blink

 

 

-- annonse --