Den svenske korrektheten

KOMMENTAR: «Svenskene er lite glade for å bli kritisert på områder hvor de kjenner seg uovertrufne», skriver vår kommentator og mener Knausgård frontkolliderer med den svenske korrektheten.

Debatten etter Karl Ove Knausgårds angrep på Sverige vil ingen ende ta. Siste ute var Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg, som mener at Knausgårds angrep på den svenske politiske korrektheten egentlig er et feigt og fordekt angrep på feminismen.

Linderborg hevder i samme artikkel at Sverige er verdens mest progressive land.

I likhet med Knausgård har jeg bodd mange år i Sverige. Her er det ikke spesielt høyt under taket, for å si det slik. Knausgårds bruk av kykloper minner om Milan Kunderas agélaster i «Romankunsten». «Agélaste» er også hentet fra gresk og betyr: den som ikke ler, den som ikke har humoristisk sans. I følge Kundera finnes det ingen mulig fred mellom romanforfatteren og agelasten. «Fordi agelasten aldri har hørt Guds latter, er de overbevist om at sannheten er klar, at alle mennesker må tenke det samme, og at de selv er nøyaktig det de tror de er.»

 

«Svenskene vil være sykepleiere»

I Henrik Berggrens betagende biografi om Olof Palme refereres den greske forfatteren Theodor Kallifatides som allerede i 1964 merket seg ved svensk egenhet. Svenskene, hevdet Kallifatides, har et sterkt behov for å kjenne seg moralsk overlegen. De vil være sykepleiere og til det kreves pasienter.

Jyllands-Postens Mikael Jalving skrev i 2011 Absolut Sverige. En reise i taushetens rike. I boken karakteriserte han svensk offentlig debatt som ensrettet med innslag av manipulativ mobbing. Ingen tør gi uttrykk for hva de egentlig mener. I alle fall ikke hva gjelder bekymring over innvandringen og de økonomiske utsiktene for Skandinavias storebror. Boken ble behørig slaktet i Sverige da Jalving, etter mye om og men, endelig fant et svensk forlag som våget å utgi den.

 

Overraskende hyllest

Da Karl Ove Knausgård utga Min Kamp – bind 2, ble jeg overrasket over den til dels beske og syrlige kritikken av den svenske politiske korrektheten, ikke minst sparkene i retning av feminismen. Svenskene er lite glade over å bli kritisert på områder hvor de kjenner seg uovertrufne. Genus er ett av slike. Jeg gledet meg til boken ville komme i svensk oversettelse og reaksjonene som ville følge. Stor ble overraskelsen da et nær samlet svensk kritikerkorps hyllet ikke bare bind II, men hele verket. En av nestorene blant de svenske litteraturkritikerne, Nils Schwartz i Expressen, skrev eksempelvis slik etter Bind 6: «Jag vet inget annat litterärt verk på många år som har engagerat mig mer än Knausgårds 3600-sidiga epos. I allt har jag känt igen mig, mot allt har jag värjt mig. Större händelser än så inträffar sällan i mitt läsande liv.”

 

Hvetebrødsdagene tar slutt

Men hvetebrødsdager tar også slutt. Sakte, men sikkert, synes jeg å ha merket hvordan parnasset har sirklet Knausgård inn. Ikke direkte og hardtslående, men med små stikk. Her og der. Karakteristikker og beskyldninger som Knausgård må ha merket seg, men som det har vært vanskelig å ta direkte motmæle til, før den siste dråpen som nå fikk det til å bikke over.  Knausgårds bredt anlagte svar til Ebba Witt-Brattström må forstås på denne bakgrunnen. Kanskje kan vi også legge til irritasjonen som har ulmet i Knausgård helt siden høstens Handke-debatt i Norge.

 

Kulturens kongepar

For norske lesere bør jeg kanskje også legge til at Ebba Witt-Brattström, som Knausgård legger seg ut med, ikke er noen hvem som helst i det svenske parnasset. Helt siden 1970-tallet har hun vært blant landets ledende feminister. Hun er professor i nordisk litteratur ved universitetet i Helsingfors og regnes blant Sveriges mest innflytelsesrike kritikere. Legg til at hun nylig avsluttet et 25-årig ekteskap med Horace Engdahl, som i en tiårs periode fram til 2009 var sekretær for Svenske Akademien (mannen som kommer ut av døren for å lese opp forfatternavnet som akademiet tildeler Nobelprisen i litteratur). Engdahl er fortsatt innflytelsesrikt medlem av Svenska Akademien. Han er også professor i nordisk litteratur, ved universitetet i Århus. I Sverige var ekteparet kjent som «kulturens kungapar». Etter en vanskelig skilsmisse er de likevel fortsatt konge og dronning, i alle fall holder Ebba Witt-Brattström fast ved sin posisjon.

 

«Ikke et fascistisk parti»

Men i Norge virker Knausgård å få sympati. En av angrepsvinklene til Knausgård var at de enøyde kyklopene (svenskene) med statsminister Löfven i spissen, kaller Sverigedemokratene for nyfascister. «Alle vet at dette ikke stemmer, men det spiller ingen rolle, for om de har et annet syn i et følelsesmessig ømtålig spørsmål, så er de fascister. I hvilket som helst annet land hadde dette blitt ansett for å være en skandale. Men ikke hos kyklopene, der er det en rimelig påstand», skriver Knausgård. Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skriver at han støtter Knausgård: Sverigedemokratene er ikke et fascistisk parti.

Siste ord er ikke sagt.

 

 

Les også:

–Bruker kvinner som hetero-alibi

«Et land fullt av kykloper»

 

(Foto: André Løyning / Forlaget Oktober)

 

Trykk her for å se høstkatalogene