Hva med melk og brød, Skei Grande?

VELFERDSDEBATT: Trine Skei Grande svarte på Unni Lindells spørsmål. Nå får hun flere spørsmål av Tore Aune. Foto: Mona Lindseth

Næringsinntekt kvalifiserer ikke som inntekt for beregning av dagpenger. Hva vil kulturministeren gjøre med dette åpenbare hullet i velferdsnettet? spør forfatter Tore Aune.

Trine Skei Grande benytter den 30. juli i år anledningen til å svare på forfatter Unni Lindells etterlysning av et bedre økonomisk rettighetsapparat for forfattere.

Les kulturministerens svar her

Bakgrunnen er at det særlig er forfattere som i ligningsmessig forstand defineres som selvstendig næringsdrivende. Den eneste egentlige utveien fra denne eksklusivt klingende, men nokså misvisende yrkesutøverstatusen, er å være ansatt. I praksis – i denne sammenheng – betyr det at man må ha et eget selskap som er stort nok til å bære den ikke ubetydelige administrative og økonomiske byrden det medfører å eie en ansattstruktur. Det mest nærliggende er i så måte eget AS (eller tilsvarende), hvor man så kan tegne seg selv som sin egen arbeidstager i AA-registeret. Dette er for de færreste et urealistisk forehavende, ikke bare fordi det medfører enormt mye arbeid knyttet til blant annet offentlig rapportering, regnskap og 14,1 prosent arbeidsgiveravgift av egen lønn, rett til staten, men også fordi all inntekt under ca 800 000,- gjør det (jeg støtter meg her til egne intervjuer med regnskapsførere og revisorer) direkte ulønnsomt i tillegg.

Upopulær driftsform

Ligningsstatus som “selvstendig næringsdrivende” er altså den eneste realistiske og for alle praktiske hensyn tilgjengelige driftsformen for de fleste kunstnere, og av ulike grunner som nevnt særlig for forfattere, og den er tilsvarede upopulær. Det finnes ingen alternativer å lene seg på. Statusen utløser blant annet en del skjema- og rapporteringsplikter som alminnelige lønnsmottagere knapt vet eksisterer, og følgelig aldri heller behøver forholde seg til.

Skei Grande skal selvfølgelig ha ros for å være opptatt av åpenbart urettferdige og problematiske sider ved denne selvstendige næringsdrivertilværelsen, som at man ikke har samme rettigheter til sykepenger som andre etc. Det er likevel ganske forunderlig at en så erfaren politisk aktør hopper over det kanskje alvorligste aspektet, nemlig at næringsinntekt (det vil si all inntekt den selvstendige har av sitt virke) ikke kvalifiserer som inntekt for beregning av dagpenger. En (i dette tilfellet) forfatter, som av ulike årsaker står uten oppdrag eller konkret inntektsgivende prosjekt, er henvist til sosialkontoret. Det er en “trygghet” de færreste av oss ønsker å bygge livet på.

Urimelig signal

Det er dermed slik at h*n har de samme skattebyrder som vanlige arbeidstagere, men doble skjemaplikter, og så godt som ingen av de sosiale rettighetene. Det i seg selv er rimelig bare i den grad det står i forhold til medhørende rettigheter, hvilket det med all tydelighet ikke gjør.

Beskjeden er kort og godt at man egentlig ikke har hatt inntekt når man er selvstendig, i hvert fall ikke av den sorten som teller – annet enn når det skal skattes av den. Det er et grovt urimelig signal å sende en i utgangspunktet lite forsvarsdyktig yrkesgruppe.

Ingen persilleblader

Er dette rettferdig, Skei Grande? Hvorfor er ikke dette åpenbare hullet i velferdsnettet et tema? Er du villig til å ta saken?

Fra NAVs nettsider: 
Disse inntektene tas med i beregningen av dagpenger: lønnsinntekt som arbeidstaker, sykepenger, omsorgspenger, pleiepenger, opplæringspenger, svangerskapspenger, foreldrepenger ved fødsel og adopsjon og dagpenger.

Disse inntektene tas ikke med i beregningen av dagpenger: næringsinntekt, arbeidsavklaringspenger, pensjon og engangsstønad ved fødsel.

I og med at jeg snakker av besk erfaring, er det på sin plass å presisere at forfattere normalt gjør mye annet enn å skrive bøker. Hvis vi klarer å se litt til siden for den svært lille adelen av best- eller høytselgende superforfattere, som neppe sliter med å få endene til å møtes uansett lignings- og ytelseslovverk, finner vi en stor underskog av hardarbeidende tekstleverandører som skriver ofte sterk underprisede artikler, kommersielle salgstekster og oversettelser for et marked som vet å utnytte dem til beinet. Dette er forlengelsen av den selvstendige næringsvirksomheten som kommer predefinert i forfatterstatusen. Den folkelige populærmodellen er nettopp populær, men både uopplyst og usann; en gjeng sarte forfatterpersilleblader som sitter sukkende i godstolen med drømmende blikk og tom rødvinsflaske mens de beklager seg over at samfunnet ikke bekoster deres faser med inspirasjonsbygging. I virkeligheten er det snakk om en hardtarbeidende og som regel ubemidlet gruppe profesjonelle yrkesutøvere og skattebetalere – som OGSÅ skriver bøker. 

Egen kunstnerklasse?

Kan man virkelig ikke i 2019 tenke seg at det ble opprettet en ligningsteknisk “kunstnerklasse” som i det minste kan tilkjennes det minstemål av rettigheter alle andre tar for gitt? Det er sannelig ikke innsatsen det står på.

Mvh
Tore Aune
Fattig forfatter

 

(Innlegget er oppdatert språklig 2/8 og med de siste tre linjer lagt til etter artikkelforfatters ønske)

 

-- annonse --