Tour de Jæger

– Jeg reiser jo rundt først og fremst fordi jeg har en ny bok ute, men jeg syns jo det generelt er veldig hyggelig å besøke bokhandlere. Jeg skulle ønske jeg kunne bli kjent med alle Norges bokhandlere, jeg, sier Jæger, og legger til:

– Det er hyggelige mennesker, som er veldig dedikerte til jobben sin.  Jeg tror ikke jeg har møtt en eneste sur bokhandler.

Jæger startet sommeren med en Grand Tour. Første besøkene fant selvsagt sted i Bergen, før turen gikk over fjellet til Voss, Oslo og Buskerud. Han kjører dessuten en sponset bil, en Audi som er fullstendig foliert med omslaget til den nye boken.

– Bilen går som en kule, sier Jæger, som nå har kjøpt den folierte bilen, og planlegger å bruke den i høst når turneen til landets bokhandlere fortsetter.

10 måneder alene

– Når det kommer en ny bok, merker jeg at bokhandlerne syns det er fint og hyggelig å få informasjon om den boken direkte fra forfatteren, sier Jæger.

Han syns også det veldig hyggelig å bli personlig kjent med bokhandlerne, og gjør gjerne stas på dem:

– Da vi besøkte Geilo var det hyggelig å få muligheten til å ta med fire bokhandlere ut på middag. Det er ikke ofte man får anledning til det, og det var kjempekoselig.

Han bekrefter myten om at forfatterlivet er ensomt, og etter flere måneder i selvpålagt isolat er det godt å være sosial.

– Du lever i din egen boble på et kontor i 9-10 måneder, inne på et kontor 11 timer i døgnet. Så når manuset er levert, er det deilig å komme ut å snakke med folk. Det er rett og slett mental medisin. Det er sunt, og jeg elsker det.

Ny bok i 2020

– Det er veldig lysbetont, og ikke anstrengende i det hele tatt. Tvert i mot er det veldig inspirerende, sier Jæger om den ambisiøse turneen.

For ham er bokturneen en god kombinasjon av «business» og «pleasure»

– Det er virkelig bare inspirerende. Forrige gang jeg var på bokturne var i 2017 med Guden. Da var jeg på 100 steder og holdt foredrag om boka. Etter ett slikt foredrag kom det en dame bort til meg og spurte om jeg hadde lyst til å høre hennes historie. Det sa jeg selvfølgelig ja til, og hun fortalte om livet med en narkoman sønn og hvordan dette hadde påvirket familien. Jeg tenkte at dette var et interessant tema, som det er skrevet lite om. Dette ble inspirasjonen til Judasskuddet.

Jæger forteller at alle hans bøker er sentrert rundt viktige samfunnstema:

– Når man når ut til så mange har jeg jo en enestående mulighet til å løfte frem tema som jeg syns er viktige. Jeg tar ikke stilling til temaene, men lar leserne vurdere selv.

– Er det noe tema du ikke har tatt opp som du vil?

– Jada, jeg har noe på gang og har begynt på den neste boken, for å si det sånn. Jeg har bare ikke helt funnet formen enda.

– Snakker vi 2020?

– Ja, høsten 2020, sier Jæger – og vil ikke røpe mer om den kommende boken.

«Du rører ikke Ole Vik»

– Det er ikke dager hvor du er litt lei av Ole Vik?

– Nei, ikke i det hele tatt. Han er en kjernekar. Han er ikke forfyllet eller nevrotisk. Han er bare en alminnelig mann, som ser litt skummel ut, men som er veldig varm og utradisjonell i tenkemåten.

At Ole Vik er en «vanlig mann» er kanskje også grunnen til at krimhelten er populær hos leserne. Jæger har nemlig fått streng beskjed: «Du rører ikke Ole Vik».

– Ja, det er mange som sier det, at han er kompisen deres. Jeg syns det er hyggelig at leserne oppfatter han sånn.

Jæger tror det er tre elementer som utgjør appellen til bøkene om Ole Vik:

– Det ene er at jeg ønsker å bringe leseren inn i universet mitt med en gang, så det skjer alltid noe fra første side. Der er jeg ganske prinsippfast: Det skal skje noe som gjør at leserne har lyst til å bla over til side to. Og så skal det være noenlunde intelligent og uforutsigbart plot, med noen overraskende elementer underveis. Det er veldig gøy skjønner du, når saken blir snudd på hodet og leserne må tenke helt nytt, smiler Jæger, og legger til:

– Og så er det selvsagt viktig med det menneskelige. Karakterene må være levende mennesker, som leserne blir glad i eller hater.

Glad for at Arve valgte Strawberry

Jæger gikk nylig over til nytt forlag, da Arve Juritzen valgte å selge forlagsdriften til Stordalens Strawberry Publishing. Jæger er godt fornøyd med mottakelsen:

– Det var overraskende, for jeg var veldig fornøyd med Arve Juritzen – han har gjort en veldig god jobb med mitt forfatterskap. Men når han først skulle selge er jeg veldig glad for at han valgte Strawberry. De har virkelig tatt opp stafettpinnen, og har jobbet hardt med bøkene mine. Det er et godt driv, som lover veldig godt for fortsettelsen.

Judasskuddet kom ut i bokhandel 3. juni, og Jæger sier det er mye leserne kan glede seg til:

– De kan først og fremst glede seg til en veldig spennende historie og et interessant tema vi hører veldig lite fra. Å ha en narkoman datter eller sønn er gjerne skambelagt, men det er ifølge statistikken rundt 10.000 sprøytenarkomane i Norge, og alle disse har en familie.

Jæger har lagt denne rammen til en kjøpmann som driver landets minste Rema-butikk. Leseren får se fra deres ståsted hvordan den narkomane datteren ødelegger familien:

– Det er også en bok om lojalitet. Hvor langt skal foreldrene strekke seg for å hjelpe barna. Hva gjør man når man vet at barnet deres på 16-18 år må prostituere seg, for å få penger til dop, spør Jæger retorisk.

Kan ikke love nåde

Samtidig sliter også Ole og Cecilie med egne problemer – og Jæger kan ikke love at det blir noe lettere for dem i den nye boken.

– Ole Vik har en samboer som ble skutt i Guden, og det er fremdeles uklart hvordan det vil gå med henne. Cecile sliter fremdeles med kjærligheten, og at hun velger litt merkelige gutter. Det er mange som er opptatt av hvordan det går for henne. Nå er hun jo samen med Jostein, som er veldig spesiell og røff. Det var faktisk en kompis av meg, som fikk beskjed om å videreformidle en beskjed fra en leser, og den var: «Du må si til han Jørgen Jæger at han Jostein han er ikke noe for Cecilie». Det er veldig artig at folk engasjerer seg.

– Hører du på leserne dine da, og er snillere mot Ole og Cecilie i neste bok?

– De må jo tåle å gjennomgå litt. I hver eneste bok gjennomgår Ole og Cecilie jo mer enn en politiansatt gjør gjennom en hel karriere, men det fikser de.