KOMMENTAR: Det er ikke nødvendigvis slik at forfattere og forlag har motstridende interesser i strømmemarkedet, når de nå forhandler på overtid. Har vi noe å lære av Sverige? Anders Neraal ser på strømmetall og strømmekroner.
I disse dager pågår sluttforhandlingene for normalkontrakt mellom forfatterforeningene og forlagene som er medlem av Forleggerforeningen.
Snapshot av Norge
Inntektene fra lydbokstrømming har eksplodert. I fjor omsatte Storytel, eiet av Cappelen Damm og svenske Storytel AB, anslagsvis for rundt 260 millioner kroner, Fabel, eiet av Gyldendal og Aschehoug, for 160 millioner. Til sammen er det snakk om rundt 420 millioner kroner.
Tall fra Forleggerforeningen viser at det i fjor ble lyttet til hele 6,5 millioner lydbøker via de to tjenestene. Dette indikerer at hver bok får en snittpris på 65 kroner (420/6,5). Det er disse 65 kronene som er utgangspunkt for forhandlingene om ny normalkontrakt for strømming.
Vi har tidligere anslått at strømmetjenestene selv beregner seg rundt 40 – 45 prosent av snittprisen (65 kr*0,4) – noe som utgjør 26 kroner. Vi sitter da igjen med 39 kroner til selve åndsverket, et beløp som forleggerne og forfatterne nå forhandler om fordelingen av. Dette på overtid.
I forhandlingen vil det kunne være interesseforskjell mellom forlag som eier strømmetjenester og forlag som ikke sitter på slike eierposter.
Hvordan ser det ut Sverige?
Titter vi over kjølen er situasjonen for honorering av åndsverket langt semre. Nylig offentliggjorte tall fra de svenske bransjeorganisasjonene (Bokförsäljningsstatistiken 2020) tilsier at hver bok lyttet til kun oppnår en snittpris på 35 kroner (ned fra 38 kr i 2019), altså nær halvparten av prisen lydboka oppnår i Norge.
At svenskene får så dramatisk lavere snittpris kan det være flere årsaker til.
I Sverige er det fire store aktører som sloss om markedsandelene. Dermed blir priskonkurransen mellom de fire store strømmetjenestene mer intensiv enn i Norge, noe som kan medføre økt prispress.
Månedsabonnementene ligger typisk i terrenget 139 – 169 kroner, og av dette må svenskene betale 6 prosent i moms. I tillegg tilbyr tjenestene en hel rekke familieabonnement til sterkt rabatterte priser. Incentivet for jevnlig å bytte mellom strømmetjenestene, for å dra nytte av gratis prøveperioder, blir også større med flere tilbydere.
Endelig synes statistikken indikere at svenskene i snitt lytter til et større antall bøker per abonnement, enn hva vi gjør her hjemme.
Krim dominerer strømmingen
Forskjellen i snittpriser mellom Norge og Sverige er dramatisk. Svenskene har ikke det samme velordnede bokmarkedet som vi nyter godt av (fritak for konkurranselovgivning, fastpris, momsfritak og regulerte normalkontrakter mellom forlag og forfatter). Skjermingen av nye utgivelser fra strømmetjenestene er også et viktig bidrag til å sikre både forlags- og forfatterøkonomien.
Skulle vi havne på svenske snittpriser for lydbøker, sier det seg selv at forlagene umulig kan forsvare et minstehonorar til forfatter på rundt 15 kroner.
Det er kostbart å spille inn lydbøker av god kvalitet. Mange forlag vil kanskje kvie seg for å pådra seg denne merkostnaden.
I Sverige er eksempelvis krim mer enn dobbelt så populær i strømmetjenestene som i bokhandel. Smalere litteratur har vanskeligere for å hevde seg i strømme-racet, og det vil kunne gå lang tid før forlagene som har påkostet produksjon av smalere lydbøker, får pengene tilbake.
Mammut hele året
Poenget er likevel at verken forfatter eller forlag er tjent med at strømmetjenestene tilbyr lavere abonnementspriser og dermed billigere bøker. Implikasjonen blir at åndsverket mister verdi for begge parter. Se bare skrekkeksempelet fra musikkbransjen, hvor de eneste vinnerne er oss selv som forbrukere, og ikke minst strømmetjenestene selv.
Et høyere minstehonorar til forfatter vil bidra til at også forlagene blir tvunget til å måtte stille tøffere krav i kontraktsforhandlingene med strømmetjenesten.
Svært rimelige bøker kan lyde forlokkende for oss som konsumenter, men er neppe bra for det litterære mangfoldet.
ANDERS NERAAL
(foto: iStock)
