En fremmed sirkles inn

– Det handlet rett og slett om en vanlig midtlivskrise. Jeg begynte å tenke over hvor livet har blitt av, og ikke minst hvor det var blitt av faren min, forteller Ivo de Figueiredo om sitt selvbiografiske romanverk "En fremmed ved mitt bord"

Ivo de Figueiredo var på «alles» lepper denne bokhøsten. Hans selvbiografiske fortelling om reisen for å forstå sin far høstet kritikerros, og sent november vant han den gjeve Språkprisen. Han var også nominert til Brageprisen i kategorien for sakprosa, men priser bryr han seg ikke all verden om. Det viktigste er å få boken oversatt.

 

– Det er en veldig klassisk kolonihistorie, og jeg har et forferdelig sterkt ønske om å få den oversatt til engelsk. Jeg har agent som jobber med det, og jeg håper på gode nyheter.

 

Som en inder

– Boken er resultatet av et slit av et arbeid. Den omhandler et univers de færreste kjenner til, så leseren måtte bli både lært opp og forført løpet av de første tjue sidene. Det var ganske vanskelig.

Men hovedårsaken til at Ivo de Figueiredo startet på En fremmed ved mitt bord (Aschehoug) sier han er såpass flaut at han plasserte det så langt bak i boka som mulig. Men han gir et «frampek» allerede i bokens innledning:

«Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv», skriver han.

 

 

– Det handlet rett og slett om en vanlig midtlivskrise. Jeg begynte å tenke over hvor livet har blitt av, og ikke minst hvor det var blitt av faren min. Frem til dette punktet hadde jeg ikke tenkt noe særlig på ham. Men jeg visste jo at han ikke kom til å leve bestandig, så jeg måtte ta tak i dette nå.

– En annen ting som var litt rart, var at jeg plutselig syntes jeg så ut som en inder. Jeg er blitt grå, litt tjukkere og følte øreflippene hadde blitt sånne store indiske.

Hadde du ikke reflektert over den indiske delen av deg før?

– Ikke så mye, nei. Jeg vokste opp i et Norge hvor det aldri var et tema. Min lett lysebrune hud har ikke opptatt meg noe særlig utover at jeg slipper å sole meg, liksom. Selvsagt vet jeg at jeg kommer fra et annet sted, men i og med at jeg hadde et dårlig forhold til faren min gikk jeg aldri inn i denne delen av min og hans historie.

Ønsket om å nøste opp i faren og familiens historie, og – for å bruke en klisjé – å konfrontere barndommens demoner, var ikke alene grunnlaget for at denne boken ble til. Også fallende flypriser skal ha en del av skylden.

– At flyprisene har falt de siste årene, gjorde at familien min, som er spredt over hele verden, fikk muligheten til å møte hverandre fysisk. Så mine gamle onkler og tanter begynte å arrangere slektstreff.  Broren min kom tilbake fra ett av disse, og fortalte om alle familiehistoriene han hadde hørt.

– Jeg ville begynne å grave i dem, men jeg var for feig til å reise ned og besøke faren min i Spania. Jeg var redd jeg ikke ville klare å se ham med annet enn barneblikket. Så i stedet begynte jeg å reise til andre familiemedlemmer og samlet brev og bilder. Inntil jeg kom til det punktet hvor jeg skjønte at jeg måtte dra ned og besøke ham likevel. Fra da av tok historien en uventet vending.

 

Imperienes vekst og fall

– For å finne svar på hvorfor det gikk galt med pappa og meg, måtte jeg starte på 1490-tallet da Vasco da Gama kom til India. Man må jo være grundig, jeg er jo tross alt historiker.

En fremmed ved mitt bord er en fortelling som spenner over fire kontinenter, fem århundrer og to imperiers vekst og fall. For historikeren Ivo var det mest fascinerende forholdet mellom aktører og strukturer, og hvordan alle strukturene, altså de historiske omstendighetene, kan møtes i det enkelte mennesket. De unike opplevelsene man da besitter er en fruktbar inngang til fortiden, og ikke minst denne boken.

– Det overordnede målet med boken som historiefortelling er å vise hvordan vi små mennesker blir formet direkte av de store kvernende hjulene i historien. Jeg ville gå fra det helt nære, med meg selv, barndommen min og mine barndomsmareritt i forhold til faren min, og helt ut til det britiske og portugisiske imperiets vekst og fall.

På slutten av 1800-tallet emigrerte farens familie fra den portugisiske kolonien Goa på vestkysten av India til britisk Øst-Afrika. De var indere med europeiske vaner og verdier, koloniherrenes betrodde tjenere. Da koloniveldet brøt sammen, ble de tvunget til å kjempe seg videre vestover.

– Pappa er et imperiemenneske. Det høres kanskje pompøst og voldsomt ut, men det er helt presist. Han har ikke vokst opp i nasjoner, men i en liten gruppe med katolske goanesere på vestkysten av India. De levde i små glassklokker, som jeg poetisk kaller de mange parallelle samfunnene som eksisterte i imperienes tid. For selv om imperiet de levde i strakk seg over hele verden, forholdt familien min seg bare til sin egen gruppe, i sin egen glassklokke. Faren min kunne ha vokst opp hvor som helst i imperiet, det ville vært det samme livet fordi de ikke forholdt seg til nasjonsgrenser eller politikk. Det var et trygt liv, men også skjørt. Når vi kommer til slutten av 50-tallet begynner hele koloniverden å knake.

 

«Just another paki»

– I 1958 reiser pappa til England for å studere, og han blir der i fire år. I løpet av disse årene forsvinner alle hjemlandene hans. Goa blir invadert av India, Zanzibar blir selvstendig og del av Tanzania og Nairobi blir frigjort. Han blir i praksis statsløs. I mellomtiden har han møtt moren min fra Langesund. Da reiser han til Norge. Det er ikke noe annet sted å dra.

Det er her Ivo vokser opp. Med mor og far i Langesund, og besteforeldre i Bamble.

– Jeg hadde en helt vanlig 70-tallsoppvekst i Langesund. Jeg reflekterte ikke over at jeg var brun. Mitt stigma som barn var at jeg het Ivo Bjarne. Det ble jeg mobbet for, ikke hudfargen. Det var på mange måter en uskyldstid. Bortsett fra at det ikke var så hyggelig hjemme på grunn av denne sinna pappaen min, og raseriet hans som av en eller annen grunn ikke ble borte. Den gangen brukte jeg ikke tid på å forstå sinnet hans, jeg var et barn og måtte beskytte meg selv.. Derfor kom det først da jeg var 45 at jeg ikke bare orket, men også var motivert.

Du kunne altså ikke forstått din far uten å gå helt tilbake til 1490?

– Jeg forstår i alle fall mer ved å gjøre det. Ikke dypest sett. Pappas liv er dypt forbundet med de katolske goanserene, som på sett og vis er et  skapt folk. De oppstår gjennom møtet mellom Portugal og India, og får et status et sted mellom herre og tjenere, ”oss” og ”de andre”. Almost the same, but not quite. De føler seg bedre enn de andre koloniundersåttene, men er like fordømt stengt ute fra de hvites verden. Bortsett fra i kirken; katolisismen gjør dem til europeernes like. Da han kom til England, brøt dette selvbildet sammen. Her ble han sett på som just another paki, enda han føler seg mye bedre enn pakistanerne. Og denne frustrasjonen ved å være nesten hvit må jeg tilbake til Vasco da Gama for å forklare.

 

Et kultursjokk

– Min far var, som jeg har lært, en suveren, overskridende, karismatisk, sterk mann, der han levde i dette trygge, beskyttede miljøet. Men når han kommer til vesten får han et klassisk post-kolonialt sjokk. Vestens frihet og grenseløshet blir skremmende, og hva du nå enn var i den glassklokka du kom fra, så er du nå ingenting der du kommer. Han fikk alt i ansiktet da, og det tror jeg knakk ham.

I brevene Ivos far sender til familien forteller han om kultursjokket.

– Jeg kunne kanskje gått mer psykologisk til verks, men jeg har aldri vært noen psykologisk biograf. Å finne kilder til et menneskes innerste vesen, det tror jeg er vanskelig. Jeg vil heller rekonstruere den verdenen som er rundt dem, og se på hvordan de interagerer med denne verdenen og så legge det frem. Leseren kan dermed selv spekulere i hva som var «galt» eller godt med dette mennesket, sier Ivo.

En fremmed ved mitt bord er ikke bare en rendyrket far-sønn-fortelling. Det er flere kvinneskikkelser som gjør seg gjeldende i boken, blant annet Ivos mamma.

Hvilket historisk rom åpnet seg for at en kulturradikal, livslysten jente fra Bamble og en erkekonservativ katolsk goaneser fra Zanzibar skulle føle at de tilhører samme verden?

I boken kaller Ivo Norge for «Landet der ingenting skjer». Dette er riktig i forhold til resten av verden, men det skjer jo noe her også – noe som skulle få konsekvenser for familielivet i Langesund.

– Mamma er født i 1941. Hadde hun vært født ti år før ville hun ikke reist noe sted, og født ti år senere ville hun reist til en høyskole eller universitet. Men akkurat der og da i 1960 ble det aupair jobb i England. Hun tilhører den siste generasjon norske kvinner som er født til å gifte seg, og den første til å bryte ut i flokk. Og hennes vei er helt klassisk. Hun giftet seg, fordi det er det man gjorde. Så begynner feministiske ideer å sive inn, og i 1973 ble hun medlem av kulturrådet i Bamble kommune. I kvinneåret 1975 melder hun seg inn i Arbeiderpartiet, og i 1977 skiller hun seg. Det er klassisk, sier Ivo med et smil, og legger til at det er svært annerledes for en sønn å skulle skrive om sin mor, enn sin far.

 

Virkelighetsdebatten

– Når man skriver historie og romaner så rykker man mennesker ut av deres individualitet og plasserer dem inn i det store kollektivet og gjør dem til gjenstand for å forstå historien og oss selv. Det er akkurat det jeg gjør med meg selv her, og så trekker jeg de andre med meg. Men det har en hensikt, og jeg gjør dette fordi jeg tror det har en verdi.

– Det er et uunngåelig tema i den norske bokverdenen for tiden; virkelighetsdebatten. Kan man skrive om noen i en roman mot deres ønske?

– Det interessante med denne debatten er jo at jeg ikke har fått noe pes. Kanskje fordi jeg ikke later som jeg skriver roman, men det etiske problemet burde jo det samme. Men jeg er glad til jeg, altså.

Selv om han ikke har blitt dratt inn i debatten, har han sine meninger:

– Den etiske debatten er jo nødvendig, men den kan være altoppslukende og drepe de andre sidene ved litteraturen som kan være interessante. Dette gir rom for snusfornuftige, strenge moralister, regelryttere og PFU-tilhengere. Men hva blir konsekvensene dersom vi får en effektiv regulering av forfatteres rett til å skrive om andre? Hva slags litteratur får vi da? Litteraturen er et felt som er overskridende, et eksperimentrom som kan gå på bekostning av andre, men som også kan tjene oss alle. På det punktet forblir vi forfattere fort litt mumlende og kan tape debatter mot professorene i etikk og pressens høye herrer som alltid elsker å være moralister, når de kan kjefte på andre enn journalister, sier De Figueiredo og legger til:

– Jeg tror forfattere ville stå sterkere om de innrømte at de beveger seg i etisk usikkert landskap. Så får man ta det som kommer. Selv måjeg leve med en spenning mellom hva jeg har gjort og kanskje ikke burde ha gjort. Man overskuer aldri riktig konsekvensene av slike bøker, vi får bære ansvaret selv.

Da han skulle skrive om egen familie ble historikeren i ham utfordret:

– Det var ikke vanskelig å historisere min egen familie egentlig. Arbeid med brev og dokumenter har jeg gjort før, men jeg måtte foreta noen små grep; pappa og mamma ble kalt mor og far. Det ble for personlig og intimt å kalle dem mamma og pappa, og jeg trengte å opprette en slags distanse, og så etter en stund ble de karakterer. Og det ble Ivo også. Dette fordi en fortellerstemme ikke er identisk med deg selv. Dermed er vi alle nødvendigvis karakterer.

– Selv om jeg skriver ærlig og fra hjertet, så er jo ikke dette da slik at dette er selvterapeutiske skriblerier. Jeg disiplinerer det, men jeg tenker samtidig karakterer; hvordan ser denne Ivo ut, hva er hans prosjekt og hva er hans problem. Det var ikke så vanskelig.

Boken er en reiseskildring, antropologisk undersøkelse, sakprosa og litterært på samme tid.

 

– Har aldri vært så nervøs

– Jeg reiste med et annet blikk enn jeg har gjort før. Den norske Ivo ville jo reist med store åpne øyne og toleranse og interesse, men nå jaktet jeg på noe spesielt. Jeg gikk inn i den glassklokke-verdenen jeg også, og ble bare opptatt av mine egne. Alle andre stod i veien for det jeg skulle finne.

En fremmed ved mitt bord handler både om den ytre og indre reisen Ivo foretok. Han besøkte familiemedlemmer i alle verdens kriker og kroker, og han innså at for en familie som ikke har noen nasjonalidentitet var det familien i seg selv som ble et slags hjemland.

– I Goa får jeg det merkelige møtet med landsbyen som tar meg i mot som en fortapt sønn, og ønsker meg velkommen hjem, selv om jeg aldri har vært der. Og på kort tid står jeg i et dilemma hvor jeg blir avkrevd en lojalitet til stammen.

Forlaget kaller Ivos bok for en «unik familiehistorie». Selv vil han ikke gå så langt.

– Historien min er egentlig veldig representativ. Det finnes mange folk som faller mellom stoler. Hvis du går ned på Grønland i Oslo vil du finne mange like utrolige historier. Jeg har møtt så mange som kjenner seg igjen, alt fra eldre damer som liksom min mor var au pair i London, eller folk med én norsk og én utenlandsk forelder.

Selv synes Ivo de Figueiredo at det har vært befriende å bli ferdig med boken:

– Det er veldig deilig å ha fått historien ut, og det er deilig at det har blitt godt mottatt. Jeg har aldri vært så nervøs før en utgivelse noensinne. På en måte har jeg vel hatt det som en romanforfatter alltid har det. Da boken ble lansert, fikk den mer oppmerksomhet enn jeg ventet; bildet av pappa i avisene ble voldsomt for meg. Jeg visste at jeg hadde tenkt grundig igjennom bokutgivelsen, men i slippøyeblikket følte jeg at jeg mistet kontrollen. Da ble det skummelt. Men alt hviler på meg; det er jeg som har villet gjøre dette. Selv om går dårlig må man bære det. Det skal være tøft å utgi bøker. Men denne gang gikk det heldigvis bra.

-- annonse --