– En ekstremt mangfoldig poet

– Små poeter imiterer, store poeter stjeler. Og Bob Dylan er jo en kjærlig tyv, da.

De første ordene i ingressen er opprinnelig T.S. Eliots. De siste er av Dylan-gransker Gisle Selnes. Han har skrevet bok om nobelprisvinneren. Og ble like overrasket som resten av verden over tildelingen.

– Nei, jeg hadde nok ikke ventet at dette skulle bli et scenario, sa Selnes til Bok & Samfunn. – Dylan har jo vært i loopen i 20 år, og jeg trodde de hadde parkert ham nå. Men jeg må si at Svenska Akademien hadde en fin og gjennomtenkt begrunnelse for å gi litteraturprisen til Bob Dylan.

Boken til Selnes, Den store sangen – kapitler av en bok om Bob Dylan (Vidarforlaget), skulle etter planen vært ute tidlig i høst. Men så ble den utsatt til november. Etter beskjed om pristildelingen jobbet forlaget på spreng for å få den i bokhandlene så raskt som råd var.

 

 

 

Murstein

Og det er litt av en murstein. Over 700 sider er det blitt. Selnes er glad for å ha fått lov til å bruke den berømte rockefotografen Elliot Landys ikoniske fotoer av Dylan, og flere av poetens egne tekster er med. Ifølge forfatteren selv henvender boken seg til både kjennere og til folk som bare vil lære litt mer om Bob Dylan.

Den store sangen – kapitler av en bok om Bob Dylan består av 15 slike kapitler. – Det skulle egentlig bli en essaysamling, sier forfatteren. – Så begynte essayene å flette seg inn i hverandre og den ble mer kapittelbasert. Jeg jobbet med tekstene hans. Leste dem grundig, lyttet. Forsøkte å tilføre en viss musikalsk analyse, noe som er ganske nytt når det gjelder litteraturvitenskapelig tilnærming. Og så var det blitt en bok, sier Gisle Selnes.

 

HAR SKREVET OM DYLAN: Gisle Selnes

 

 

Litteraturviter

Det er nemlig litteraturviter han er. Professor ved Allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Der studerte Gisle Selnes spansk, nordisk og litteratur, og der jobbet han i flere år med latinamerikanske studier. Doktorgraden sin tok han på diktingen til den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges.

Senere flyttet han fokus over på Nord-Amerika og begynte å skrive om Dylan. Men det tok litt tid før han virkelig oppdaget mannen som skulle få Nobelprisen.

– Jeg var femten år da jeg hørte ham skikkelig første gang. Da var han blitt kristen og jeg spilte i pønkeband. Det var ikke gitt at jeg skulle bli Dylan-ekspert.

 

Fans i alle aldre

Pønkebandet med det poetiske navnet Hemma Vekst kom nok litt i skyggen av Dylan etter hvert, men først for ti år siden omtrent ble det alvor med Dylan for Gisle Selnes.

– Det var faktisk sønnen min som fikk meg til å lytte ordentlig på ham, sier forfatteren. – Og han var bare fem år da han merket seg Dylan for første gang. Så det at dette er en pris presset fem av gamle hippier er bare tull. Dylan når alle, uansett alder.

– Hvorfor er det en fortjent pris?

– Fordi han er en ekstremt variabel og mangfoldig poet. Han definerer seg selv som en syngende poet. Han skriver sanglyrikk i den opprinnelige poetisk lyriske tradisjonen. Det er en tradisjon som strekker seg helt tilbake til den første diktningen. Rytme, klang og mening … samspillet det imellom. Han skriver alt fra rene klangeffekter til avanserte metriske strofeformer.

– Og om bitter kjærlighet og brutte forhold? 

– Det også, det er jo realiteten nå og da. Men Dylan er en poet som er i stand til å gjøre det til stor diktning når du står midt oppi det, uten at det blir Knausgård-utlevering eller sutrepoesi.

 

GISLE SELNES: – Ikke selvutlevering og sutrepoesi.

 

 

Kompleksiteten i forfatterskapet

Gisle Selnes sier han har analysert Dylan både i lys av amerikansk blues-tradisjon og i litterær tradisjon.

– Det går an å lese ham parallelt med T.S. Eliot, Edgar Allan Poe og Walt Whitman, sier han. – Noe av det jeg forsøker å gjøre i boken er å få frem kompleksiteten i forfatterskapet hans.

Hvor bevisst sin poetiske rolle har han vært selv tror du?  

Antagelig lite bevisst på sekstitallet. Sangene bare rant ut da. Ting bare klikket på plass. Han hadde masse materiale det ikke var plass til på platene. Selv sier han at han mistet raptusen i 1966. Jeg mener det var i 1968, sier Selnes.

– Men det kom jo en rekke mesterverk etter det også?

– Jada, men han måtte jobbe mer med stoffet. Og fra «Time Out Of Mind» i 1997 høynes kvaliteten igjen. Hans siste album med egne sanger, «Tempest» fra 2012, er også veldig bra sanglyrisk.

– Beste album?

Den elektriske trilogien fra sekstitallet, «Bringing It All Back Home», «Highway 61 Revisited» og «Blonde on Blonde» er alle utrolig bra. Han briljerer med musikk og poesi på dem. Men om «Highway 61» eller «Blonde on Blonde» er best vet jeg ikke. Kanskje «Blond on Blonde» siden den er dobbel og har flere sanger, smiler Gisle Selnes.

 

 

(Foto: Atle Nielsen)

 

-- annonse --