– Det faller på forfatterne

– Den viktigste begrunnelsen for at dette bør inn i Normalkontrakten er etter min mening at det faller på forfatterne å forsvare litteraturen mot politiske og moralske inngrep og tidsriktige stemningsbølger. Litteraturhistorien viser at vi kan ikke stole på verken omskiftelige, opportunistiske politikere, kyniske forleggere eller rettighetshavere som meler sine egen økonomiske eller moralske kake, sier Morten Jørgensen.

Jørgensen har sammen med Torgrim Eggen har tatt initiativ til et nytt vedtak de ønsker å legge til i Normalkontrakten. Vedtaksforslaget vil legges frem på årsmøtet til Forfatterforeningen (DnF) 18. mars. Det lyder som følger:

«Årsmøtet 2023 i Den norske Forfatterforening ber styret i sitt arbeid med revidert/ny normalkontrakt å innarbeide en paragraf som sikrer at forlag og/eller arvinger ikke kan foreta endringer i verket av tidsriktige eller politiske hensyn. Styret pålegges også å bistå foreningens medlemmer med formuleringer og hjelp i forbindelse med testamentering av rettigheter, da det kan finnes rettigheter som av ulike grunner ikke lenger omfattes av normalkontrakten.»

– Eplet kan falle langt fra stammen

– Vi samlet på forholdsvis kort tid et knippe kolleger som stilte seg bak forslaget. Flere kolleger enn disse sa seg enig, men for sent til å rekke den korte fristen vi hadde før årsmøtepapirene skulle sendes ut fra DnF, forteller Jørgensen.

Forfatterne som stiller seg bak vedtaket er:

Øyvind Berg, Maria Kjos Fonn, Håvard Syvertsen, Olaug Nilssen, Henning H. Bergsvåg, Trude Marstein, Hilde Susan Jægtnes, Henrik H. Langeland, Tom Egeland, Gert Nygårdshaug, Astrid Nordang, Erik Fosnes Hansen, Cornelius Jakhelln, Nikolaj Frobenius, Demian Vitanza, Ingvar Ambjørnsen, Vidar Kvalshaug, Arne Berggren, Selma Lønning Aarø, Erlend O. Nødtvedt, Bror Hagemann, Anne Oterholm, Morten Jørgensen og Torgrim Eggen.

– Hvorfor er det viktig å få et slikt vedtak som dere skisserer inn i normalkontrakten?

– Her bør det være nok å nevne Nietzsches lillesøster Therese Elisabeth Alexandra Förster-Nietzsche. Hennes høyst kreative redigering av sin bror Friedrichs verker er godt dokumenter og sørget for at Nietzsche ble omskapt til nazi-filosof. Det går ikke an å stole på forvalterne av et dødsbo. Eplet kan falle svært så langt fra stammen, og arvinger kan bestikkes, presses eller argumenteres i senk, sier Jørgensen.

Han mener at «å forsvare litteraturens integritet bør samle folk på tverrpolitisk grunnlag.»

– Elon Musks oppkjøp av Twitter illustrerer hvor fort tidene kan skifte. Kina er på vei inn på det internasjonale bokmarkedet, primært gjennom Tencent i Hongkong, og hvem vet hvem som kommer til å styre Amazon, verdens største bokhandel, når Jeff Bezos tid er ute? Amazon driver allerede femten forlag, og en dag eier kanskje en annen oligark også både Penguin og HarperCollins.

«Replace all problematic words?»

– Forlagsbransjen er ikke lenger en kulturbransje med ideelle målsettinger, men en masseproduserende pengemaskin som drives etter nøyaktig samme bedriftsøkonomiske prinsipper som REMA og Kiwi. Det er naivt å tro at den internasjonale forlagsbransjen vil forsvare litteraturens integritet, i stigende grad ei heller den norske, sier Jørgensen.

Ordet «sensivitetslesere» har preget den siste tidens debatt, som blusset opp da Roald Dahls bøker ble annonsert gjenutgitt i reviderte versjoner, etter nettopp britiske sensivitetslesere hadde gjennomgått verkene og fjernet «krenkende innhold». Dette mener Jørgensen gir innblikk i et skremmende framtidsscenario:

– Kunstig intelligens (AI) er på vei inn på alle områder av samfunnet, garantert også inn i den kostnadsbevisste forlagsbransjen. «Sensitivitetslesere» vil derfor være et overgangsfenomen. «Sensitivitetslesere» koster penger. Derfor vil «sensitivitetsleserne» og eksterne «sensitivitetskonsulentfirmaer» før eller siden bli erstattet av AI. Det vil bli utviklet programvare med kunstig intelligens som gjennomgår bøker. Masseproduksjonen har allerede ført til at en gjennomsnittlig norsk forlagsredaktør sitter med ansvaret for langt flere titler enn før. AI vil bli rutine i bokbransjen, også den norske, særlig i forlag med flernasjonalt eierskap, sier Jørgensen, og tegner følgende bilde:

«SensitiveHeart has found 29 problematic words in this manuscript.

Replace manually?

Replace all?»

Jørgensen mener at slik programvare ikke bare vil kunne brukes på avdøde forfatteres verk, ei heller bare på barnelitteraturen – men på alle forfattere og også på faglitteratur, inkludert historiebøker og kanskje særlig skolebøker.

– Og ikke bare i Norge og England, men over hele kloden, inkludert i autoritære og totalitære stater. Den usikre debutant vil få høre at forlaget vil gjerne utgi romanen, men da må de 29 «problematiske» ordene endres, og SensitiveHeart har standardrettelser klare i sin database. Forlagene vil verken ha tid til eller være villige til å bruke penger på en manuell gjennomgang. Dette er verken et skremmebilde eller scifi. Vi står midt oppe i en slik utvikling.

Fra Naade til Nåde

– Vi snakker altså både om «frisering» av innholdet i tekstene, og om «sensitivitetslesere» som leker forfattere uten å inneha tilstrekkelig litterær og poetisk kompetanse. Det er hærverk, kort og godt, sier Jørgensen.

Han mener at det selvsagt finnes unntak, hvor rene filologiske endringer, modernisering av språket, fremdeles bør kunne gjennomføres:

– Det er selvsagt helt kurant å endre «naade» til «nåde», justere kommaregler, eller å erstatte utgåtte ord og uttrykk med eksakte synonymer, sier Jørgensen, og trekker frem følgende eksempler:

Adstadig (kjedelig, satt), assurere (forsikre), duks (skolelys), kardong (kondom), obsternasig (kranglete), passabel (akseptabel), preservativer (prevensjonsmidler) eller vederkvegelse (forfriskning, oppmuntring).

– Men der arkaiske ord er viktige for sammenhengen, kan det framfor å endre være langt mer fornuftig – i enkelte tilfeller til og med påkrevet – å utstyre teksten med fotnoter eller å inkludere en ordliste bak i boka. Ellers oppstår det fare for banalisering eller forflating av teksten, og ikke minst for en projisering av samtiden på fortiden, sier Jørgensen.

Han henviser til bruken av ordet «visvas»:

– Denne kurven viser dessuten at dette slett ikke er så enkelt som noen tror. Ord forsvinner, men vender ofte tilbake: Ordet visvas, som det er lenge siden jeg har sett i bruk i våre dager, har vandret inn og ut av dagligspråket i snart 200 år.

– Skjending av originalverk

Jørgensen påpeker at endringene i Roald Dahls eller Ian Flemings tekster er av en helt annen karakter enn rene moderniseringer av verkene.

– Flemings skildring av atmosfæren på en strippeklubb, der publikum sies å «pese og grynte som griser ved trauet»», er blitt til «den elektriske stemningen» i salen. Ikke bare forsvinner det «grisete», men Flemings originalformulering er blitt til en utbrukt klisjé, hentet fra samtidens konsertanmeldelser, sier Jørgensen, og fortsetter:

– At Rudyard Kiplings navn rett og slett er fjernet i den nyeste utgaven av Dahls Matilda er også ganske oppsiktsvekkende. Hvordan skal det da gå med referanser til f.eks. Louis-Ferdinand Céline, Georges Bataille, Henry Miller, Charles Bukowsky og Anaïs Nin i framtidige bøker? Eller historiske dokumenter som Dekameronen og The Canterbury Tales?

Jørgensen sier det er skummelt å la dagens trender styre fortidens litteratur:

– Tilpasning til politiske og moralske trender ved å fjerne ord i Dahls tekster som f.eks. «stygg» og «tjukk» ut fra aktuelle troper som «Alle skal med» og «Alle kropper er vakre» er også skjending av originalverk. Det åpner for at tidsriktige aktivister kan styre litteraturen eller at forlag som har en gitt politisk tilknytning kan endre innholdet i et bestemt forfatterskap. Men som Søren Kierkegaard sa det: «Den som gifter seg med tidsånden, ender fort opp som enkemann.»

Forventer vedtak

– Hva hvis foreningen stemmer ned dette forslaget på årsmøtet? Hva blir da neste steg for dere deg?

– Jeg vil respektere prosessen og årsmøtet og ser ingen hensikt i å true med noe som helst. Vil DnF svekke sin egen troverdighet i opinionen ytterligere, så vel bekomme, men jeg tror og forventer at forslaget vil bli vedtatt, sier Jørgensen.

Han er mer bekymret for at endringsforslag skal vanne ut innholdet i vedtakets tekst, som er formulert av Anne Oterholm.

– Knapt noen i DnF har større kontrakt-kompetanse enn Anne, så jeg håper forslaget blir vedtatt i sin nåværende form, og helst enstemmig. Men det blir vel sikkert en eller annen kollega som med patos i stemmen benytter sjansen til å fortelle salen at hen «gir blaffen i hva som skjer etter min død!»

LES OGSÅ: SLIPP FORFATTERNE FRI!

LES OGSÅ: – De frykter konsekvenser fra eget forlag

LES OGSÅ: – Det vitner om en usikkerhet

LES OGSÅ: Heine Bakkeid: – En mafiakontrakt

LES OGSÅ: Fôr til døde fisker

LES OGSÅ: ANNE SCHIØTZ: HVOR MYE SELGER EGENTLIG EN BOK?

LES OGSÅ: – Risikoviljen forsvinner

LES OGSÅ: DET SYNTETISKE SPØKELSET

LES OGSÅ: Kunstig intelligens: Latteren bør stilne

LES OGSÅ: Vi bør samle oss i én forening

LES OGSÅ: – Kan føre til kompromisser og uklare krav