Etter 25 år som sakprosaforfatter debuterer han med roman om Roald Amundsen.
– Jeg så at en slik fiksjonell form ville gi meg sjansen til å komme på innsiden av Amundsen.
Det sier ukens debutant Espen Ytreberg, som har skrevet en roman om vår store polfarer.
Forfatter: Espen Ytreberg (52)
Aktuell med: Amundsen. En roman. Tiden.
Amundsen tar for seg sydpolerobringen i 1911 og tiden etter, hvordan erobringen gjorde Roald Amundsen til en berømthet, begjæret etter en slik berømmelse og hva den kostet.
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Jeg er mediehistorisk forsker av yrke, og skrev vitenskapelige artikler om sydpolerobringen. Fordi jeg visste at materialet hadde potensial til en mer allmenn interesse, begynte jeg på et tidspunkt å bruke stoffet mer litterært, som et eksperiment. Resultatet ble en historisk roman.
Når skjønte du at du skulle bli forfatter?
Sakprosaforfatter har jeg vært i 25 år. Skjønnlitterær forfatter ble jeg for drøye to år siden, da jeg fikk idéen om å gi materialet om Roald Amundsen en fiksjonell form. Jeg så at en slik form ville gi meg sjansen til å komme på innsiden av Amundsen. Slik kunne jeg si noe om hvordan de indre kreftene i ham møtte ytre krefter i samfunnet rett etter forrige århundreskifte. Jeg kunne skrive på en sanselig og konkret måte om noen temaer som hadde opptatt meg på mer abstrakt vis som forsker: berømthet, heltestatus, mediemakt, mannsrolle, tid, minne.
Sist leste bok:
Per Olov Enquist: Livlegens besøk. Etter at jeg er ferdig med min egen historiske roman, tør jeg å lese noen av de aller beste forfatterne i sjangeren uten å frykte ukontrollert påvirkning for mye. Blant dem er Robert Graves, Hilary Mantel – og nå sist Enquist. Vakkert og med et suverent overblikk har han skrevet den usannsynlige historien om livlegen Struensee, som en kort tid på slutten av 1700-tallet overtok makten i Danmark-Norge.
Er du selv i gang med den vanskelige andreboken?
Det surrer alltids litterære bokidéer i hodet, men pr. i dag vet jeg verken om de blir noe av eller hvilken side av skillet mellom fakta og fiksjon jeg lander på. Vanskelig blir det helt sikkert.
Hva frykter du mest? Skrivesperre eller bokanmeldere?
Bokanmeldere, uten tvil, men jeg har sympati også. Jeg har forsøkt å skrive noen få bokanmeldelser, og det eneste som er enda mer vrient enn å være avsender av sånne, er å være mottaker av dem.
En kulturopplevelse som forandret livet ditt?
Kultur er ikke så viktig for meg, det får være måte på. Mennesker forandrer livet mitt, ikke kultur.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
”Stevnemøte” er et litt klamt ord, men kanskje Katinka Stordal i Cora Sandels Kranes konditori? Den kollektive fortellerstemmen, som akker seg over hovedpersonen på borgerlig- fordømmende vis, er stemmen til det sjiktet av mennesker i Tromsø som jeg stammer fra. Det ville helt sikkert blitt minneverdig, men neppe behagelig.
Hvem er den mest lovende forfatterstemmen under 35 i dag – norsk eller utenlandsk?
Jeg er for uvitende til å drive med rangeringer på dette området, men jeg leste nettopp Tiden-kollega Ida Hegazi Høyers Fortellingen om Øde og ble grundig imponert.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera? ….
Som medieforsker kan jeg gi en viss pondus til det opplagte svaret: ingen av delene.
Favoritt-hangout på nettet?
Nasjonalbibliotekets helt fabelaktige nettressurs: bokhylla.no
På bar med Agnes Ravatn eller middag med Lars Petter Sveen?
Det får bli Ravatn, fordi hun er den eneste av dem jeg så vidt vet hvem er fra før. Men jeg burde jo brukt tiden på å sitte hjemme og lese bøkene deres, edru og sultende.
(Foto: Paal Audestad)
