Absolutt ingen tid å miste

KOMMENTAR: La oss ikke lure oss selv. Det haster ikke litt med å fargelegge den kritthvite, norske forlagshverdagen. Det haster veldig.

«Jeg håper alle går hjem med følelsen av at det haster litt», sa Silje Eikemo Sande under mangfoldseminaret på Litteraturhuset i fjor vår.

Over femhundre dager senere kan vi fastslå at det tilsynelatende ikke har vært noen bråhast i forlags-Norge. Akkurat dette er jo seminarenes iboende forbannelse: man kan få både bråvåkne erkjennelser, aha-opplevelser og ny, oppriktig motivasjon – men så griper arbeidshverdagen tak i deg, man havner i den vante tralten, og et glemselens skoddebelte senker seg over landskapet.

Derfor betimelig at vi nå får virkeligheten beskrevet ufiltrert og uten pynt, slik Dilani Vamapahan serverte den i sin BOK365-kronikk og i ledsagende intervju tirsdag denne uka: «Bransjefolk snakker fagre ord om kunsten, åpenhet, mangfold og likeverd. Hva skjer når idealene møter realiteten? Ikke et eneste norsk forlag kan i dag si at de har flerkulturelt mangfold på arbeidsplassen. Norske forlag er blendahvite».

Det er et budskap det er umulig å misforstå.

Banebrytende uimponerende

Amerikanske forlag får årlig juling i bransjemedia og sosiale medier for skjevfordeling av rase og etnisitet. Der var i fjor (ifølge Lee & Low) 76 prosent av de ansatte prosent hvite (ikke latinx), mens latinamerikanere, svarte og ansatte med asiatisk opprinnelse hver lå i terrenget 5 til 7 prosent. Det vil si at hvite hadde en «overscore» i forhold til den generelle befolkningen (hvor de utgjør 64 prosent), mens det er en «underscore» for latinamerikanere og svarte, som utgjør rundt 16 og 13 prosent av normalbefolkningen.

Hvis amerikanerne får pryl for dette, hva er så en passende straff for norske forlag?

Vi har nå rundt 800 000 innvandrere eller førstegenerasjons barn av innvandrere i Norge, hvilket utgjør drøye 18 prosent av befolkningen. Rundt halvparten av disse har ikke-vestlig bakgrunn.

Hvordan er så disse rundt 10 prosentene representert i norske forlag? Dere aner svaret. Mitt tips er at man ikke en gang klarer å skrape sammen til 1 – én – prosent. Det er banebrytende uimponerende.

«Skrikende kritthvit»

Dette er slett ingen ny viten. Flere har hatt tellinger, atter andre har påpekt det manglende mangfoldet i bokstaver og ord.  Samme dag som tidligere nevnte Silje Eikemo Sande i Foreningen for inkluderende kulturliv i Norden sto på podiet under fjorårets mangfoldseminar i mai, viste en opptelling i Klassekampen at det er nokså kritthvitt i norske forlags redaksjoner – og Morgenbladet hadde gjort tilsvarende skanning året før. Fra scenen under seminaret ble det antydet at det kanskje ikke sto så dårlig til. Det fikk Gyldendals Kari Marstein til å protestere: «Jo, bransjen er skrikende kritthvit».

Akkurat det har også vært det krystallklare budskapet både fra Dilani Vamapahan og sentrale forlagsfolk på BOK365, og fra Maria Horvei og flere viktige stemmer i Vinduet, den siste uka. I kveld samler tidsskiftet til en interessant seanse på Deichman Bjørvika: «Den kritthvite bokbransjen». Der leder Horvei et panel bestående av Tine Kjær (Cappelen Damm), Aon Raza Naqvi (Third Culture Kids) og Mari Eeg (Deichman) – i tillegg til Dilani Vamapahan.

Kompetente borgere

Dette handler ikke om ferniss, om å få diplom for politisk korrekthet, om å kunne krysse av i de riktige rutene i en eller annen kommende utredning fra Kulturrådet, eller unngå juling i media. Det handler om hvorvidt litteraturen skal være relevant for alle, og om bøker skal ha en rolle i folks liv og i dette samfunnet – i dag, i morgen, om fem eller femti år.

Selv om mye støy der ute lett kan få oss til å tro noe annet: Litteraturen er viktigere enn noen gang før.

Vi lever i en verden som blir stadig mer polarisert. Fake news og ekkokamre er begreper som stadig oftere dukker opp, og faktorer som påvirker hvordan nyheter spres, kodes og mottas. Akkurat det er slett ikke bare et voksenanliggende. Sverre Henmo, forlagssjef i Aschehoug Barn og ungdom, sa det slik i siste nummer av Bok og samfunn, hvor vi tok for oss sakprosaen for yngre lesergrupper:

«Det er flere grunner til at unge bør lese sakprosa, men den kanskje aller viktigste er at det er grunnleggende for demokratiet. Den gjør barn og ungdom bedre i stand til å orientere seg i verden, ta beslutninger på korrekt grunnlag, bli kildekritiske, og være i stand til å forstå informasjon som er nødvendig for deltakelse i samfunnet». Eller som Ragnfrid Trohaug, forlagssjef i Cappelen Damm Barn og ungdom, uttrykte det: «Det handler om å gjøre småborgere om til kompetente borgere.»

Vi må huske at vi her snakker om en aldersgruppe som har helt andre medievaner enn mange av medarbeiderne som befolker forlagene. En fersk undersøkelse fra Medietilsynet viser at ni av ti 9-18-åringer konsumerer sine nyheter på sosiale medier.

En isnende frykt

Enten det handler om skjønnlitteratur eller sakprosa, er det viktig at leserne finner noen – og noe – å identifisere seg med:

«Jeg stilte aldri spørsmål ved at ingen av karakterene i bøkene liknet på meg. Det var ingen i bøkene som bar mitt navn, det var aldri noen som trodde på elefantguder eller ble kalt brunost av klassekameratene sine», skriver Dilani Vamapahan i det samme nummeret av Bok og samfunn.

Litteraturen åpner for uvurderlige muligheter. Gjennom å lese, å kunne sette seg inn i andres levde liv, se andres ståsted, øke kunnskap og nysgjerrighet – kan man også skape bedre forståelse. Det er viktigere enn noen gang før å vise at det er plass til alle – og at bøkene blir en motgift mot fordommer, rotløshet, parallellsamfunn og usunne miljøer:

«Jeg har to døtre. De er som meg, mørke i huden. Men jeg vil ikke at de skal bli som meg. Jeg vil ikke at de skal tenke som meg. Jeg vil ikke at de skal føle seg halvt fremmed, halvt hjemme. Den politiske diskursen som har preget Norge og resten av verden de senere årene har vært tøft å bevitne. Jeg kjenner en isnende frykt når jeg leser mange av kommentarene folk skriver. Hva jeg frykter? Jo, jeg frykter at disse menneskene lærer sine barn å hate mine barn. Og at jeg en dag skal motta den telefonen moren til Benjamin mottok for snart tjue år siden.», skriver Vamapahan.

Det er ord som gjør inntrykk.

Handler også om utdanning

Og da er vi tilbake til ukas tema: Hvem velger bøkene?

Heidi Austlid og Forleggerforeningen er på ballen og sendte denne uka ut en stor spørreundersøkelse om mangfold til sine medlemsforlag. Det er en øvelse som kan være en kilde til både glede og en sunn porsjon skepsis. Kartlegging og utredninger er gjerne det skrinet man låser trøbbel og gode forsetter ned i, for deretter å krangle om hvem som mistet nøkkelen.

La oss håpe at det fører til noe godt og konstruktivt denne gang. Vi lover i hvert fall å følge med.

Situasjonsbeskrivelsen bør være grei nok. Som forlagstoppene uttrykker det på BOK365: «Dilani Vamapaha treffer blink.» Forlagsvirkeligheten er kritthvit, og vi har et godt stykke igjen å gå.

Vi skal ikke si at det er enkelt, eller gjort i en håndvending, å få denne skjevt lastede skuta til å seile rett. Utfordringene er mange: folk sitter lenge i forlagsjobber, skiftene er få og sjeldne (men tross alt: de skjer fra tid til annen). Og: Innvandrergruppers ferd inn i forlagene starter lenge før ansettelsene. Som Demian Vitanza understreker i det siste nummeret av Vinduet: Dette handler også om klasse, som igjen påvirker valg av utdanning, som igjen påvirker hvem som står igjen som søkere.

Flere innvandrergrupper har tendert til å velge de såkalte ALI-yrkene (advokat, lege eller ingeniør) – yrker som har status i foreldregenerasjonen. Til disse yrkene finner vi en sterk overscore, mens det er atskillig stussligere søkerbunker til de humanistiske fagene. Mens 13 prosent av medisinerstudentene har innvandrerbakgrunn, er tilsvarende andel for lektorutdanning skarve 3-5 prosent (Mariann Stærkebye Leirvik i Dag og Tid). Her er det med andre ord en jobb å gjøre. Ikke bare på Humanistisk Fakultet og universitetsnivå – men like gjerne via folkehøyskoler og ymse skriveskoler.

Tid for handling

Forlagene må på sin side konsentrere seg om hva de faktisk kan gjøre noe med. Bevissthet i ansettelsesprosessene er en viktig faktor. Og selv om man kunne ønske seg en enda bedre flerkulturell søkerbunke, bør det med gode prosesser være mer enn nok talent der ute til å kunne bryte igjennom det kjellergulvet som i dag utgjør taket i bransjen.

På det nevnte mangfoldseminaret i fjor presenterte Siena Parker, med tittelen Head of Corporate Responsibility på visittkortet, hva Penguin hadde gjort. Ikke minst handlet dette om prosjektet #WriteNow, som oppfordret underrepresenterte grupper til å sende inn manus (vi snakker her om mangfold i utvidet betydning, hvorav det flerkulturelle er ett aspekt). «Menneskene vi ville nå manglet både forståelse for forfattervirksomhet – og selvtillit». I løpet av de tre første årene fikk man inn 450 talenter på workshops og 500 innsende manus. Og så langt ni antatt, kunne Siena Parker berette. Dette høres kanskje ikke så mye ut, men ni utgivelser hos en tung forlagsgigant som Penguin Random House UK skal man slett ikke kimse av.

I kveld vil det garantert dukke opp flere gode innspill, når gode hoder samles til paneldebatt i Vinduet-regi i Bjørvika. Så får vi satse på at vi denne gang ikke bare ender opp med gode forsetter. Det er tid for handling.

VEBJØRN ROGNE

 

-- annonse --