– Vi sensurerer ikke litteraturen

– Det er nok av feiloppfatninger rundt sensitivitetslesing og kulturkorrekt lesing. Jeg vil gjerne oppklare noen av dem, sa Hannah Gomez, seniorredaktør og ansvarlig for sensitivitetslesing hos Kevin Anderson & Associates, under et seminar om sensitivitetslesing i London forrige uke.

Dette nyordet har preget den internasjonale bokbransjen de siste månedene, og mange har reagert på at eldre verker blir revidert og gjenutgitt med «mindre krenkende» innhold.

Men hva er egentlig en sensitivitetslesing av et manus?

– Det er å lese et manus for å fange opp forutinntatthet, stereotypier og egentlig alt som kan gjøre leseren vondt. Det er å hjelpe forfatteren til å formidle budskapet sitt – uten at man ubevisst tråkker i salaten mellom linjene, sa Gomez.

Hun understreket at det ikke handler om å luke ut alt som kan krenke.

– Å bli krenket er en personlig opplevelse, og ikke det vi er ute etter å fjerne. Vi ser etter de systematiske stereotypiene. Altså, det som er rettet mot hele grupper, ikke mot enkeltpersoner.

Kritiske røster mot praksisen mener sensitivitetslesing er sensur. Dette avviser Gomez:

– Nei, sensur er et juridisk begrep. Kritikk er ikke sensur. Sensitivitetslesing er redaktørarbeid og gjør bøkene bedre.

– Vet forskjell på en rasistisk bok og en rasistisk karakter

Gomez beskriver sensitivitetslesere som en kombinasjon av «redaktør, lærer, risikovurderer og turguide».

– En sensitivitetsleser er en redaktør, fordi de forstår konseptene med gode plot og flyten i en historie. Samtidig er de også lærere. De vet å stille gode spørsmål og inspirerer forfatteren til å stille spørsmål selv.

Men viktigst av alt vet sensitivitetsleserne om risikohåndtering:

– Sensitivitetsleseren er en risikovurderer, som hjelper forfatteren å ikke bli kansellert. Det kan være gjennom å tipse om å unngå visse ord eller å nevne ulike personer som har hatt problematiske uttalelser. Sensitivitetsleseren vil gjøre sitt ytterste for at forfatteren ubevisst provoserer. Det er ingenting feil med provoserende litteratur, men det skal helst skje bevisst, sier Gomez, og la til:

– Slik er sensitivitetsleseren også en turguide, i den forstand at de er del av et miljø som forfatteren ikke er. De er rett og slett forfatterens øyne inn i en verden som ikke er deres.

– Men viktigste av alt er sensitivitetslesere gode lesere. De vet forskjell på en rasistisk karakter og en rasistisk bok. De er bokelskere og vil ha så mange gode bøker som mulig på markedet. De vil på ingen måte hindre utgivelser.

Ingen kan vite alt

– En sensitivitetsleser vil alltid gå ut fra at forfatteren ikke mener noe vondt. Vi vil aldri si: «Du er en forferdelig person fordi du ikke kan alt om alle kulturer og mennesketyper på denne jorda». Det er det jo ingen som kan, sa Gomez.

Hun forklarer at en tilbakemelding fra en sensitivitetsleser både kan fortone seg som en side for side gjennomgang av manuset, en bredere konsulentuttalelse – så vel som en link til YouTube for å forklare riktig uttalelse av et ord eller kanskje til en komiker som forklarer et fenomen som kan være vanskelig å skjønne for utenforstående.

– Vi hjelper deg med å bli en bedre forfatter. Og å skrive bøker som fremstiller den aktuelle gruppen slik den faktisk er, og ikke stereotypisk.

Gomez trekker frem Jeanine Cummins’ American Dirt som et eksempel på en bok som ville hatt godt av sensitivitetslesing. Utgivelsen fikk mye kritikk da det var en hvit kvinne som skrev om meksikansk-amerikansk traumer, på et svært stereotypisk vis.

– På den andre siden skapte Blood Heir av Amélie Wen Zhao noe oppstand før utgivelse, da utdrag fra boken ble dømt rasistiske. Men da brakte forlaget inn sensitivitetslesere, og manuset ble skrevet om, sier Gomez, og la lattermildt til:

– I motsetning til Cummins, har Zhao fremdeles en karriere som forfatter.

Slipper minoritetsforfatterne unna?

Historisk fiksjon er et typisk område hvor mange frykter sensitivitetslesere vil misforstå fortidens politisk ukorrekthet for forfatterens egne holdninger.

– Det er mange som syns dette er et vanskelig felt å forholde seg til når det gjelder sensitivitetslesere. Men også her kan en sensitivitetsleser forsikre at teksten forstås riktig. At forfatteren virkelig får frem at det er nazistene som hater jødene, og ikke en selv, forklarte Gomez.

En innledning fra forfatteren ofte noe hun anbefaler.

– En såkalt «authors note» er blitt mer vanlig, og noe vi ofte anbefaler. Her kan forfatteren forklare og forsvare valg av ulike ord og skrive litt mer om prosessen sin.

Gomez adresserte også kritikken om at forfattere fra minoriteter ofte «slipper unna» med å mer stereotypisk, og at de som ikke tilhører minoriteten blir holdt til andre standarder.

– Det er noe sannhet i dette, men det betyr ikke at verkene ikke kritiseres. Ofte foregår kritikken utenfor offentligheten, da man er redd for å ødelegge for andre forfattere i sin gruppe. Men bare fordi man ikke er en del av samtalen, betyr ikke at den ikke foregår, sa Gomez, og la til:

– Jeg vet også at det er mange redaktører som er redde for å redigere problematiske tekster fra minoritetsforfattere, fordi de er redde for å trå feil. Til dem vil jeg si at de selvsagt kan redigere den teksten på lik linje med andre tekster – men også at det er nettopp i en slik situasjon det kan være fint å lene seg på sensitivitetslesere.

LES OGSÅ: SLIPP FORFATTERNE FRI!

LES OGSÅ: – De frykter konsekvenser fra eget forlag

LES OGSÅ: – Det vitner om en usikkerhet

LES OGSÅ: Heine Bakkeid: – En mafiakontrakt

LES OGSÅ: Fôr til døde fisker

LES OGSÅ: ANNE SCHIØTZ: HVOR MYE SELGER EGENTLIG EN BOK?

LES OGSÅ: – Risikoviljen forsvinner

LES OGSÅ: DET SYNTETISKE SPØKELSET

LES OGSÅ: Kunstig intelligens: Latteren bør stilne

LES OGSÅ: Vi bør samle oss i én forening

LES OGSÅ: – Kan føre til kompromisser og uklare krav