Sympatiske dikt om alle oss og alle andre

NY BOK: Nils-Øivind Haagensen oppsummerer sine år som serviettdikter, facebookdikter, samfunnsdikter i "Det uregjerlige"

"Jeg har ennå ikke fått det jeg stemte på", skriver Nils-Øivind Haagensen i sin attende bok, så her er en tekst om hans tekst og hans tid.

Uregjerlig. Det er et voksenord, noe man bruker om barn. Gutten er uregjerlig, sier man. River seg løs fra voksne fangarmer, hører ikke etter, er ute for lenge, kjører for fort, stemmer til venstre og håper likevel å ha nok penger til å klare tilværelsen han aldri blir helt voksen i. Umulig å regjere. Og det er her tittelen til gutten Nils-Øivind Haagensen, ti år, tyve år, i slutten av tyveårene, som han forsøker å være i lengst mulig, slår inn. Han forsøker å regjere. Stemmer ved valg, men har ennå ikke fått det han stemte på. Han kritiserer, han er redd «for at han er det neste Arbeiderpartiet»


Nils-Øivind Haagensen:
Det uregjerlige

Lyrikk
Forlaget Oktober
131 sider

fordi de ledende partiene snakker samme språket som sitt tidligere medlem Behring Breivik eller vice versa og dikterstemmen er kritisk til dette, til det han selv er (redd), det er det verste, og det nesteverste: for alt det han gjør. Stemmen mener ikke er nok, samtidig som man blir sliten av det. Når Nils-Øyvind Haagensen blir sliten av det, skriver han om det, og når han har skrevet om politikk i flere år for å la det trykke som diktsamling våren 2020, er han redd for at det ikke holder, at det knapt holder til å få bli værende på en privatfest, at ikke vertskapet blir så lei av oppsynet hans at de ber ham gå som i enhver utenforhistorie dette politicokratiet produsererer, de produserer i det minste noe. Det er slik vi klarer oss, det var slik vi klarte oss gjennom tiår med stygge farger på klærne og Opel som det ledende bilmerket, og kom helt hit. Tenk det, helt hit, som om det var noe. Pyttsann. Forfedrene bygget dette, drakk en murer for mye søndagen, men gikk framover, tok oss opp, de konstruerte noe som er kommet i bruk og til gavn, som holder, som tjener inn, men tjener nå det til noe som helst når generasjoner og sannheter går under? Så han spør Olav H. Hauge om vinden, nei ikke vinden, om fjorden, leia og lyset og styrer etter det og Robert Bly fra Bleie i Hardanger og dette nyenkle fra Briskebyen Vold bygde, og det er fint der, det er aldeles nydelig fortsatt, for Haagensen har bare engstelige møter med mennesker, helst mennesker som heller ikke har skapt et oljefond eller en inkluderende arbeidslivsavtale, men svinset rundt i utkanten av samfunnet, ment og sagt noe om det, men likevel dagsvanset og prøvd å bli voksne med hva det innebærer (nekte sine neste skjerm og sørge for at de får omsorg for en ny bsu-konto som knapt kan kjøpe en dørstokk på Vaterland). Alt dette er bestanddeler i et fellesskap som boka skriker etter, men som ethvert litterært verk ikke skal utsi, det skal ligge mellom linjene, de får man ofte en del av når man leser en diktsamling og det er egentlig pusteøvelser vi får, selvhjelp, hjelp til selvet, men ikke oss selv. Begrepet fellesskap er snart like belastet som en tredje rullebane på Gardermoen og i stedet for folkeaksjoner mot folkeaksjoner mot … trenger vi seeren, diketren. Dikteren er dette oss, samme hvor aleine han føler seg og det er flott på en trøstende måte nå som byvintrene er borte, folk grupperer seg på nett mot klimaforskerne og vinduer fortsatt kan åpnes mot en vår der Jan Erik Vold ringer og spør om Haagen, som han kaller Haagensen, kan høre det gjennom telefonen, om han hører regnet der borte i Stockholm, regnet mot vinduet? Haagen, vi kaller ham det vi også, eller NØH, noe som ligner NHØP, den danske Niels Henning Ørsted Pedersen, som strakk fire kraftledninger over bassen sin, over fjorder og søkk i naturen, over hele Norden og sørger for at vi er gode og snille i en ramme av dikterisk stramhet som gjør at DET ikke synker, at ingen av oss går helt til bunns.

SÅNN

du vet
hvordan du
kopper hendene
når du
hvis du
plutselig
kommer over
og må frakte i sikkerhet
en skadet fugleunge?
som skroget
til en båt, ikke
sant?
det er sånn
vi også må koppe
nærmiljøet
(og storsamfunnet)
(og Norge)
(og verden)
hvis ikke
synker vi
som en stein

12/8/2019

 

 

-- annonse --