André Bjerke på Poesidagen.
I dag skriver vi «Verdens poesidag». FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) innstiftet verdens poesidag i 1999 for å sette søkelys på språklig mangfold og poesi som et sårbart, men viktig kulturuttrykk.
Diktet fanger øyeblikket og øyeblikk blir til dager, uker, år. – Hvert ett dikt er unikt, men samtidig speiler diktet erfaring av det som forener oss; ønsket om å skape uttrykk som krysser grenser og kulturer, tid og rom – i dette bekreftes menneskene som en felles familie, skriver Irina Bokova – generalsekretær i Unesco, i anledning dagen.
Til å markere Poesidagen har vi funnet frem et sårt, men vakkert dikt av André Bjerke (1918-1985). Allsidige Bjerke var og er en språkets mester, en av våre mest folkekjære lyrikere, men også kjent for kriminalromaner, sjakk og for å ha gjendiktet verdenslitteratur til norske scener.
Bjerke var fetter til en annen av våre mest markante diktere, Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976). Som ung brukte Bjørneboe navnet Ingvald, og ble derfor kalt Vallen av familie og venner. Bjørneboe valgte selv å gå bort i mai 1976. Noen uker senere stod ukens dikt å lese i Dagbladet. Minnediktet berører, samtidig deler det med seg noe tidløst viktig. Vi burde alle være litt som Vallen, forstyrre folk, familie og venner rundt oss:
– Her er et dikt du må høre!
Sten mot ruten: dikt i natten
Juni 1976. Jens Bjørneboe in memoriam
Det er en sommernatt engang i tiden
for fire tusen sommernetter siden….
Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill
slår plutselig alarm i hodeputen:
et gutteværelsevindu klirrer til
av sten mot ruten.
Og det er ingenting man heller vil
enn å bli vekket litt i sommernatten,
for vel er klokken 12 – men jeg er 18.
Og attenåringen er lutter øre
for sten mot rutene i måneskinn.
En stemme: “Det er Vallen. Slipp meg inn!
Jeg fant et dikt ikveld som du må høre.”
Så går i natten til det gryr av dag
et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag:
“Den uforbederlige” – lest av ham
som fant ikveld sitt eget livsprogram.
Det er som om det skulle hendt igår;
men ruten klirret gjennom førti år,
og alltid var det Vallen som kom inn
med siste funn av dikt i måneskinn.
Mitt gutteværelsevindu er det samme.
Der står en sommernatt i glass og ramme
som før – og ingen tid er gått imens.
En rute klirrer! Det må være Jens.
Å, uforbederlige natteånd:
det kunne ligne deg å komme sånn!
Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre.
Fant du et dikt i natt som jeg må høre?
André Bjerke
—–
André Bjerke, «Samlede dikt, Annen del, med Moro-vers», (Aschehoug, 2014)
Foto: Aschehoug
