Sten mot ruten: dikt i natten

Andre Bjerké på Poesidagen.

I dag skriver vi «Verdens poesidag». FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) innstiftet verdens poesidag i 1999 for å sette søkelys på språklig mangfold og poesi som et sårbart, men viktig kulturuttrykk.

Diktet fanger øyeblikket og øyeblikk blir til dager, uker, år. – Hvert ett dikt er unikt, men samtidig speiler diktet erfaring av det som forener oss; ønsket om å skape uttrykk som krysser grenser og kulturer, tid og rom – i dette bekreftes menneskene som en felles familie, skriver Irina Bokova – generalsekretær i Unesco, i anledning dagen.

Bjerke-AndreTil å markere Poesidagen har vi funnet frem et sårt, men vakkert dikt av André Bjerke (1918-1985). Allsidige Bjerke var og er en språkets mester, en av våre mest folkekjære lyrikere, men også kjent for kriminalromaner, sjakk og for å ha gjendiktet verdenslitteratur til norske scener.

Bjerke var fetter til en annen av våre mest markante diktere, Jens Ingvald Bjørneboe (1920-1976). Som ung brukte Bjørneboe navnet Ingvald, og ble derfor kalt Vallen av familie og venner. Bjørneboe valgte selv å gå bort i mai 1976. Noen uker senere stod ukens dikt å lese i Dagbladet. Minnediktet berører, samtidig deler det med seg noe tidløst viktig. Vi burde alle være litt som Vallen, forstyrre folk, familie og venner rundt oss: – Her er et dikt du må høre!

 

 

Sten mot ruten: dikt i natten
Juni 1976. Jens Bjørneboe in memoriam

 

Det er en sommernatt engang i tiden

for fire tusen sommernetter siden….

 

Og jeg har lagt meg. Men et klokkespill

slår plutselig alarm i hodeputen:

et gutteværelsevindu klirrer til

av sten mot ruten.

Og det er ingenting man heller vil

enn å bli vekket litt i sommernatten,

for vel er klokken 12 – men jeg er 18.

 

Og attenåringen er lutter øre

for sten mot rutene i måneskinn.

En stemme: “Det er Vallen. Slipp meg inn!

Jeg fant et dikt ikveld som du må høre.”

 

Så går i natten til det gryr av dag

et nyoppdaget dikt av Vilhelm Krag:

“Den uforbederlige” – lest av ham

som fant ikveld sitt eget livsprogram.

 

Det er som om det skulle hendt igår;

men ruten klirret gjennom førti år,

og alltid var det Vallen som kom inn

med siste funn av dikt i måneskinn.

 

Mitt gutteværelsevindu er det samme.

Der står en sommernatt i glass og ramme

som før – og ingen tid er gått imens.

En rute klirrer! Det må være Jens.

 

Å, uforbederlige natteånd:

det kunne ligne deg å komme sånn!

Jeg våker. Jeg er fortsatt lutter øre.

Fant du et dikt i natt som jeg må høre?

 

André Bjerke

 

—–

 

André Bjerke, «Samlede dikt, Annen del, med Moro-vers», (Aschehoug, 2014)
 Foto: Aschehoug

 

 

 

 

 

-- annonse --