–Som en stor rystelse

–Jeg tror at det traff meg enormt. Da jeg møtte Ole Paus var som er en stor rystelse i livet mitt. Jeg tror det er det mest avgjørende var han tok meg inn i varmen og lot meg få være en del av miljøet hans, sier Ketil Bjørnstad.

Ketil Bjørnstad snakker om musikken, kjærligheten og forfatterskapet i denne ukas Bokpod.

Cappelen Damm er igjen i gang med sin Bokpod etter en liten august-pause og førstemann ut er altså Ketil Bjørnstad. Forfatteren, som nå er aktuell med boka Sekstitallet (Aschehoug), avslører at de unge årene hadde både sine opp- og nedturer – hvor han behersket klaveret, men strevde med kroppsvekten. En senere kjær kollega og samarbeidspartner skulle bli en viktig støttespiller.

–Tok meg inn i varmen

–Jeg tror at det traff meg enormt. Da jeg møtte Ole Paus var som er en stor rystelse i livet mitt, forteller Ketil Bjørnstad og beskriver det som et avgjørende øyeblikk:  -Han tok meg inn i varmen og lot meg få være en del av det miljøet, hvor han satt på en hybel i Eckebergsgate. Der kom det altså en gjeng med mennesker som jeg aldri har opplevd maken til. Det var den ene dagen den unge Kjell Erik Vindtorn, altså senere Triztán Vindtorn, så var det Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen, Jens Bjørneboe, Erik Bye og så kom etter hvert en masse skuespillere. Altså et utrolig miljø og masse visesangere!

–Utrolig opptatt av damer

Da hadde den unge Ketil Bjørnstad vært gjennom en tyngre periode. En ung mann med litt for mange kilo lengtet etter kjærligheten:

–Det var romantikken. Det var den fete gutten som lengtet etter å komme ut av skallet sitt og møte kvinnen med stor k. Det var nok det. Det var en enorm forelskelse. Jeg var utrolig opptatt av damer. Da veide jeg 130 kg, kanskje. Akkurat i den perioden ble jeg veldig fort veldig mye større. Jeg hadde vært ganske slank da jeg vant Ungdommens pianomesterskap i 1968, men det var i november. Og bare på de få månedene etterpå, da jeg dro til Paris, så sprakk det helt.  Så på det verste var det veldig plagsomt. Jeg var jo så lei meg for det selv, forteller Bjørnstad.

 

BokPod-Ketil-B

 

–Har den siste setningen

–Jeg liker best å starte dagen med å øve. Da setter jeg meg ofte ved pianoet et par timer eller en time, og så øver jeg litt av det jeg må øve som er klassiske ting: Chopin, Bach, Debussy, Prokofjev og mye forskjellig. Og så begynner jeg vel å skrive sånn i halv elleve, ellevetiden. Da kan jeg heldigvis holde på utover dagen med noen pauser. Jeg tipper at jeg skriver en gjennomsnittlig seks timer hver dag, seks, syv timer, sier Ketil Bjørnstad, som røper at han vet hvordan boken skal slutte når han går i gang med manus:

–Ja, jeg har ofte den siste setningen klar. Jeg har aldri begynt å skrive på noe uten å vite hvor jeg skal. Det er for meg så fremmed at jeg kan nesten ikke forstå at det går an, men jeg vet at mange fantastiske forfattere kan holde på sånn, og bare starter på noe.

Mehren, Tolstoj og Dostojevskij

–Jeg husker jeg sto i skolegården som 14-åring og min gode venn Helge Slåtto som var fiolinist og sønn av arkitekten Nils Slåtto og nevø av Håkon Bleken, så tungt kan det bli, sto og leste Krig og fred av Tolstoj, og da tenkte jeg bevares hvor mange sider er det der, 700 eller 1000. Og så sa jeg til ham: «Orker du dette her, er det noen vits i dette?» «Ja, det burde du prøve, Ketil.» Så hadde jeg vel kanskje litt konkurranseinstinkt på det, sier Ketil Bjørnstad. -Jeg husker jeg leste Stein Mehren tidlig. Det var et eller annet med Stein Mehren, de derre sekstitalls-samlingene hans. Det var jo kanskje midt i puberteten da. Så det traff et sånt gryende, hva skal du kalle det – en fet gutt som lette etter en mann. Og så var det Dostojevskij, som traff meg med et smell.

 

 

-- annonse --