– Skyter seg selv i foten

– Det er ingen tvil om at en ny varsomhet har inntatt redaksjonene i forlagene. Det ligger i tiden. Men hvis resultatet blir tannløs velling til barna, skyter bransjen seg selv i foten, sier Steffen Sørum.

Han er blant barnebokforfatterne som reagerer på retningen barnelitteraturen virker å ta. Og han er ikke alene.

– Det er mange der ute som reagerer «på vegne av barna». Som om barn og unge er individer som ikke kan tenke selv. Dette er en farlig undervurdering av unge lesere som i verste fall kan bety enda mer strømlinjeformete, kjedelige og ufarlige barne- og ungdomsbøker, og som igjen gjør at vi mister enda flere potensielle lesere. Jeg møter fortsatt mange som mener at skjønnlitteratur for unge skal være oppbyggelig og ha en slags formanende effekt på unge sinn. Slikt blir det aldri gode bøker av. Aldri!, sier Arne Svingen.

– Et problem innen barnelitteraturen

Den siste uken har debatten rast rundt kanselleringskultur og sensivitetslesere. Reaksjonene var mange da det britiske forlaget Puffin bestemte å revidere flere av Roald Dahls verker, da deler av innholdet ble funnet «for krenkende» for et moderne publikum. En rekke norske forfattere, blant andre Ingvar Ambjørsen, har bedt forlaget og familien om at verkene deres skal forbli urørt etter deres død. Svingen mener at dette nok ikke er et problem i voksenlitteraturen:

– I voksenlitteraturen er respekten for «verket» så stor og nesten alle mener at voksne lesere har forståelse for at boka ble skrevet i en annen tid. Dette er et problem innen barnelitteraturen – og kommer også til å fortsette å være det.

Han mener at det er barnebøkene som behøver beskyttelse mot «forandringskåte forleggere og etterkommere». Svingen viser til at det er en tanke om at barn skal beskyttes og skjermes.

– Det finnes fortsatt en holdning om at barnelitteraturen skal være en slags oppdrager for kommende generasjoner. Derfor er det barnebøkene vi først og fremst må stå sammen om å beskytte mot framtidens viskelær. Voksenbokforfatterne kan gjerne be sine forlag om garantier mot framtidige forandringer, men det vil neppe gjøre noen stor forskjell. De burde først og fremst stå sammen med de som skriver for barna – i går og i dag. Og kanskje særlig de forfatterne som tør å tøye noen grenser i barnelitteraturen på veien.

Når det gjelder siste ukens turbulens rundt Roald Dahl, sier Sørum:

– Det er som regel kommersielle hensyn i bunn når bøkene skal gjøres tilgjengelig for alle. I dette tilfellet Netflix. Det tristeste med Roald Dahl-saken? At det viser hvor bakstreversk bransjen er. Man vil heller endre fortiden ved å flikke på gamle manus enn å bygge opp nye forfatterskap som treffer tiden.

Ville ha kallenavn på kjønnsorgan

– Jeg føler at redaktør og forlag kjenner meg og mitt forfatterskap så godt at de gir meg den friheten jeg trenger. Når jeg legger frem en ide om hva jeg vil skrive om forklarer jeg også hvordan jeg vil skrive om det. Noen temaer trenger en mildere stemme, men det må ikke bli for soft, det må kile og klø, sier barnebokforfatter og illustratør Anna Fiske på spørsmål om hun har fått tilbakemelding fra forlag om ting hun ikke kan skrive.

Men Fiske har andre erfaringer med utenlandske forlag:

– Et tysk magasin ba meg om å lage en tegneserie for barn. Jeg sendte en selvbiografisk serie om en gjeng kule søstre som min farmor og jeg pleide å besøke, men den ble refusert i magasinet fordi jenta (meg) fikk en strikket dukke i gave. Jeg opplever også at redaktører fra andre land har ønsker om forandringer i mine utenlandske utgaver. Det gjelder mest illustrasjon, men noen ganger innehold. Jeg sier nei hvis det går ut over det jeg vil formidle. Det svenske forlaget foreslo for eksempel at jeg skulle bruke kallenavnene for kjønnsorganene i Hvordan lager man en baby?. Det sa jeg nei til ettersom jeg syns det er viktig å bruke de medisinske navnene. Et forlag i et annet land ville skjule alle kjønnsorgan og ikke vise skeive, da sa jeg nei til hele utgivelsen, sier Fiske.

Sørum forteller at han har opplevd seg sensurert under prosessen med manus. Etter suksessen med boken Korsfarerne skrev han en ny historisk serie: Waterloo og Napoleons-krigene ble temaet – og skulle ut på et nytt forlag, men boken ble aldri noe av:

– Jeg gjorde massiv research, og dro til og ned til slagmarken. Da manuset ble levert fikk jeg tilbakemelding om at historien manglet en kvinnelig helt. At det ikke var veldig mange kvinner med i slaget var ikke vesentlig. Forlaget ønsket å se sterke kvinner. Jeg forsøkte å lage en rammefortelling med mer kjærlighet og ny karakter for å tekke dem. Dette ble ganske feil både for historiens kjerne og ikke minst for oppfattelsen av det å skrive historisk. Her hadde jeg funnet en 13 år gammel gutt som faktisk var med i slaget, og nå skulle jeg gjøre ham om til ei jente. Jeg la manus tilbake i skuffen skuffet. Siden ser jeg jo at det ikke mangler på kvinnelige protagonister i barne- og ungdomslitteraturen. Det hadde nok gått helt fint med en sterk gutt som hovedperson.

– Hadde blitt ulidelig kjedelige bøker

– At forfattere kun skal skrive ut fra egne rammer er svært begrensende for historiene og univers. Som barnebokforfatter vil jeg uansett skrive om noen andre enn meg selv, siden alle karakterene som regel er barn. Jeg er tross alt ikke et barn lenger, sier Sørum.

Han er skeptisk til at forfattere skal «tikke av bokser».

– Jeg husker et svensk forlag presenterte meg for en lang liste de hadde med seg på redaksjonsmøter. Der de ønsket å tikke av flest mulig bokser som måtte være med i deres utgivelser, minst halvparten – ellers ble det ikke bok. Alt fra hovedperson med annen legning, religion, hudfarge etc.  Vi lever i en tid hvor representasjon og flerkultur er nevnt i enhver kulturrapport. Men å kun tikke av bokser mener jeg verken skaper god litteratur eller nødvendigvis endrer virkeligheten. Det blir for overflatisk og gir snarere en falsk følelse av å endre noe.

Arne Svingen har opplevd kritikk for appropriasjon av stemmer når han har skrevet karakterer med en flerkulturell bakgrunn:

– Jeg har opplevd at hvis jeg har skrevet om noen med en annen kulturell bakgrunn enn meg selv, har det blitt reagert på det fordi jeg angivelig ikke har den rette innsidekunnskapen om deres bakgrunn. Og det er uten at noen har kunnet ta meg på faktafeil annet enn at «sånn er det ikke hjemme hos meg». Det blir litt som å si at alle nordmenn har det helt likt hjemme fordi vi er av samme nasjonalitet. Hele poenget med å være forfatter er å kunne være i hodet på karakterer som er veldig forskjellige fra en selv. Karakterer som overrasker, bryter med normer og kommer fra alle mulige lag av befolkningen. Jeg kan da ikke bare skrive om folk som ligner på meg selv. Det hadde blitt ulidelig kjedelige bøker, sier Svingen.

– Er det noen type karakterer du føler du ikke kan skrive?

– Hvis jeg ikke skriver om noe, er det ikke fordi jeg er redd for reaksjonene. Hadde jeg hatt den angsten, burde jeg funnet meg noe annet å gjøre enn være forfatter for lenge siden, sier Svingen.

– Små feil kan bli feite høns

Sørum mener at Internett har forsterket ekkokammerne, eller silo-tekningen som han kaller det.

– Siloene ønsker simpelthen ikke meningsmotstandere velkommen. Vi premieres for å finne feil. Noen ganger er det karrierefremmende. Om de feilene vi finner nødvendigvis er riktig, er ikke alltid like viktig, så lenge det passer inn i det narrativet siloen ønsker å opprettholde.

Han mener flere forfattere er redde for kanselleringskulturen:

– Skrekken for å bli hengt ut på Twitter er sterk hos mange forfattere. Det som gjør dette skremmende, er at det trengs lite eller ingen kildekritikk før folk hiver seg på, og et kan være ganske ødeleggende. Det verste er vel at verden er nådeløs. Faren for at små feil kan bli til feite høns, holder forleggere og forfattere våkne om natten. Ofte har mobben som krever hodet på stake heller ikke lest boka det er snakk om.

Fiske er en av forfatterne som er litt redd for kanselleringskulturen:

– Jeg kjente på det når min tegneserie om de kule damene og min farmor ble refusert av det tyske magasinet og fikk høre at det var «gender stereotype». Jeg ble ganske så fornærmet ettersom dette med kjønn, kjønnsroller og mangfold alltid har vært så viktig for meg. Men det var fint å føle på, at jeg ble sint. I det er det kraft og ikke oppgitthet eller følelse av å være mislykket. Men når det tar så mye energi og fokus bort for annet blir jeg bekymret.

Vil ikke bruke sensivitetslesere

– Sensitivitetslesere har jeg ingen sans for. Det lukter kommers lang vei. Og vanlig anstendighet og empati tror jeg forfattere og redaktører utmerket greier å vise på egen hånd, sier barnebokforfatter Tor Åge Bringsværd når Bok365 spør om han kunne tenke seg å bruke slike sensitive konsulenter.

Fiske ønsker heller ikke benytte seg av sensivitetslesere:

– Nei, takk!  Det har jeg fullt fortroende for at redaktørene klarer. Og hvilken kompetanse litterært og visuelt har den som er en «sensitiv leser»? Men hvis forfatteren selv ønsker noe slikt, kan det jo være ok, men det skal i sånt fall være forfatterens eller illustratørens ønske, sier Fiske.

Sørum mener kontroverser som de rundt Hilde Henriksens bok Sitronlimonaden, hvor Henriksen ble meldt for rasisme, er med på å gjøre forfattere usikre for å bli kansellert.

– Jeg oppfordrer alltid skrivende til å ikke sensurere seg selv i prosessen. La teksten skapes uavhengig av at noen skal lese det. Det er såklart flere hensyn som skal tas når en bok utgis, men å sensurere seg selv allerede i skaperprosessen mener jeg bestemt forringer litteraturen.

Svingen påpeker at det er viktig at forfattere fortsetter å utforske tema som ligger utenfor deres utgangspunkt:

– For vi skal faktisk speile et helt samfunn i våre bøker og da kan det hende at noen vi skriver om gjør ting som vi aldri ville forsvart i det virkelige liv. Det er dette som er litteratur.

– Litteraturen må bli mer punk

– Jeg tror vi er litt mer nervøse nå, men det er mange ting som har kommet ut i lyset som er bra. Så får vi være oppmerksomme på det, og ta det med videre. La det hviske litt lett i øret, men fokusere på den viktige historien og essensen i det vi gjør, sier Fiske.

– Tror du barnebokforfattere er mer nervøse for å tråkke feil enn voksenforfattere?

– Ja, men det er jo ikke så rart. Vi får jo ofte høre hva vi skal og kan skrive om. En stund var det obs at vi måtte ha med mer bruk av mobiltelefon og annet i bøkene våre, slike pekepinner tror jeg ikke voksenbokforfattere får.  Men vi skal også være obs på at det ikke hemmer oss i det viktigste, historien og det den vil fortelle.

Sørum tror at mange av kommentarene barnebokforfattere får er vel ment.

– Ganske mange tenker at barne- og ungdomslitteraturen skal ha en nytteverdi. Enten skal den gi moralsk innhold, øke lesekompetansen eller indoktrinere i tidens gitte verdisyn. Det kan simpelthen ikke bare være underholdende. Derfor møtes nok barnebokforfattere oftere av velmenende redaktører, kritikere, litteraturformidlere enn voksenbokforfattere, sier Sørum, og legger til:

– Norsk barnelitteratur har sprengt grenser og vært internasjonalt spennende, nettopp fordi få tabuer fantes. Da jeg startet ut som ung forlagsredaktør for 19 år siden møtte jeg modige barnebokforfattere som turte å bli upopulære hos voksne fordi de ønsket å nå barna og mente barn tålte mer enn voksne tror. Jeg tror både litteraturen og forfatterne må bli mer punk igjen, sier Sørum.

LES OGSÅ: Britiske woke-netter

LES OGSÅ: SLIPP FORFATTERNE FRI!

LES OGSÅ: – De frykter konsekvenser fra eget forlag

LES OGSÅ: – Det vitner om en usikkerhet

LES OGSÅ: Heine Bakkeid: – En mafiakontrakt

LES OGSÅ: Fôr til døde fisker

LES OGSÅ: ANNE SCHIØTZ: HVOR MYE SELGER EGENTLIG EN BOK?

LES OGSÅ: – Risikoviljen forsvinner

LES OGSÅ: DET SYNTETISKE SPØKELSET

LES OGSÅ: Kunstig intelligens: Latteren bør stilne

LES OGSÅ: Vi bør samle oss i én forening

LES OGSÅ: – Kan føre til kompromisser og uklare krav