Skjønn litteratur og dårlig skjønn

Bokbransjen er i endring, men det har verken forlagene eller forfatterorganisasjonene tatt helt inn over seg. Tradisjonene sitter dypt i veggene, og impregneringen har over tid gjort at veggene har hardnet til tette skott. Etter hvert som en ny teknologi og en ny markedssituasjon gjør de gamle strukturene avleggs, trengs det en omfattende renovering av hele byggverket.

Siden jeg er forfatter, så la meg begynne med mine egne. Her er det kanskje aller mest prekært å finne frem til alternative organiseringsmodeller, nylig aktualisert ved striden om Den norske forfatterforenings monopol på å innstille til statlige stipender for skjønnlitteratur for voksne. Diskusjonen om hvorfor Dnfs litterære råd skulle være mer kompetent enn FFs stipendkomité, skal jeg la ligge, men interesserte finner begge utvalgene utførlig presentert på organisasjonenes respektive nettsider. Flinke folk alle sammen, spør du meg.

Forfatterorganisasjonene har viktigere felles utfordringer enn å oppnevne et utvalg. Et opplagt sted å begynne, er å spørre seg hvorfor det fins to foreninger for samme yrkesgruppe. Hva kan egentlig Den norske forfatterforening gjøre som ikke Forfatterforbundet gjør bedre, i kraft av å være et fagforbund? Hvorfor omfavner ikke alle forfattere muligheten til å organisere seg i en slagkraftig politisk organisasjon? Alle vil vel styrke litteraturens stilling?

De siste seks årene har Dnf forsvart sin posisjon ved å påstå at foreningens strenge opptakskrav er en garanti for norsk kvalitetslitteratur. Ja vel, men på hvilken måte? Hvem er det som bryr seg om en roman er skrevet av et medlem av Dnf? Det er bare tre mulige instanser: Leserne, forleggerne og kulturdepartementet.

Verken leserne eller forleggerne bryr seg om en bok er skrevet av et Dnf-medlem eller ikke. Og i statens kriterier for å dele ut stipender heter det uttrykkelig at statlig støtte ikke kan gis på grunnlag av medlemskap i en forening – hvilket man må tro at Dnfs litterære råd også har tatt innover seg. Så hvem er egentlig denne «kvalitetsgarantien» rettet mot?

Sannheten er at de eneste som bryr seg om kriteriene for medlemskap i Dnf, er medlemmene av Dnf. «Kvalitetsstempelet» er først og fremst en identitetsmarkør. For at man skal kunne tilhøre en gruppe, er det jo ikke nok å være innenfor gruppen, det må også være noen som er utenfor. Narrativet om at Forfatterforbundet består av forfattere som helst ville ha vært med i Dnf, men som er for dårlige, er derfor viktig for Dnf, selv om (eller fordi?) foreningen ikke kan tilby like gode medlemsfordeler og like stor politisk gjennomslagskraft som LO-forbundet Ff.

Dette er f. eks. åpenbart når det gjelder å arbeide for bedre sosiale rettigheter for selvstendig næringsdrivende kunstnere. Her har Dnf forsømt seg i alle år, og for å gjøre vondt verre har en hel generasjon av sentrale Dnf-medlemmer rett og slett uttrykt prinsipiell motstand mot at forfattere organiserer seg i en fagforening. Det er ganske underlig sett i lys av at denne 70-tallsgenerasjonen uopphørlig har påberopt seg radikale sympatier – til og med i retning av å oppfordre til folkeoppstand og væpnet revolusjon. Men i stedet for å arbeide for medlemmenes ve og vel, har lauget fokusert på å opprettholde kunstnermyten om det ensomme geniet som er hevet over alminnelige sosiale normer, som om en påregnelig kunstnerøkonomi skulle stå i veien for kunstnerisk kvalitet.

I tillegg har foreningen forverret forfatteres arbeidsvilkår ved å tviholde på en normalavtale som sikrer forlagene 87% av salgsinntektene. Det kunne kanskje forsvares i en tid da bøker ble satt for hånd med blysats og ble utgitt i håndsydd lærinnbinding, men at forlagene i dag står for 87% av jobben, er naturligvis sludder. Forlaget sender en tekstfil på e-post til et trykkeri i Baltikum og får en pall med bøker tilbake for en brøkdel av det det har kostet forfatteren å skrive boka. Forlagene bruker derimot mye penger på – blant annet! – direktørlønninger, prakteiendommer i Oslo sentrum, hagefester og konsernbidrag, alt sammen pengebruk som går på bekostning av forfatterne, men som gir lite tilbake til forfatterne og litteraturen.

Det forlagene hadde kunnet bidra med, er markedsføring, men det gidder de ikke. Utgivelsene finansieres av innkjøpsordningen, og dermed har forlagene få insentiver til å bruke penger på ytterligere salgsfremstøt. Hvis forfatteren vil ha en akseptabel inntekt, er forfatteren henvist til å markedsføre seg selv, så dermed er det evt. et puslete forskudd som er argumentet for å knytte til seg et forlag som tar over fem sjettedeler av salgsinntektene.

Det er med andre ord gode grunner til at flere og flere forfattere – undertegnede inkludert – publiserer på egen kjøl. Med dagens trykketeknologi og salg gjennom nettbokhandlene kan forfatteren ikke bare produsere og selge bøkene rimeligere enn forlagene kan, men forfatteren beholder også alle rettigheter og alle inntekter.

Verken forlagene eller den gamle garden av ensomme genier ser ut til å ha tatt helt inn over seg at forrige århundres forretningsmodell står for fall. Portvokterne klamrer seg i stedet til forestillingen om at de representerer en enestående kvalitet som går tapt med mindre de får beholde sine privilegier.

Men betyr det at striden bare står om posisjoner? Er alt snakket om «kvalitet» bare et røykteppe?

Jeg tror ikke det. Men snakket om «kvalitet» handler ikke først og fremst om kvalitet. Det handler også om å beskytte én litterær tradisjon på bekostning av andre. Dette ses kanskje tydeligst i Dnfs motstand mot å rekruttere forfattere som skriver romaner for massemarkedet.

Hva er det som kjennetegner den romantradisjonen – den litterære sjangeren – som settes i høysetet under det rådende litterære regimet? For det første trenger den beskyttelse, for den selger ikke nok til at butikken går rundt hvis ikke kulturrådets konsulenter velsigner den. Men at ingen frivillig leser bøkene, er naturligvis ikke noe entydig kjennetegn på kvalitet.

Andre fellestrekk er at romanene påfallende ofte handler om middelklassemennesker med akademisk utdannelse, gjerne innenfor humaniora. De har gjerne oppvekstproblemer eller går gjennom samlivskriser. Som regel er handlingen lagt til gjenkjennelig norsk virkelighet i nåtid. Alt i alt kan det se ut som om romanfigurene ligner ganske mye på de menneskene som har monopolisert statlig støtte til skriving, utgivelse og vurdering av skjønnlitteratur.

Sjangeren skiller seg ellers lite fra mer lettleste og populære kioskromaner i motiver og temaer; det er den snevre kretsen av venner, kjærester og familie som står i fokus med all sin hjerte og smerte. Nokså navlebeskuende historier, med andre ord, og ofte uten noe bevisst forhold til sosiale og politiske strukturer. Men i regelen holder bøkene høy språklig standard (såkalt «litterært språk», som vi har lært av ettervinterens debatt i Morgenbladet), selv om skildringene sjelden beveger seg langt utenfor privatsfæren.

Men la meg presisere at jeg ikke har noe imot introspektiv kjøkkenbenkrealisme. Jeg vil bare ha mer. Jeg mener at det lesende (og skattebetalende) publikum fortjener et bredere utvalg av statsstøttet skjønnlitteratur. Jeg ønsker meg mer fabelprosa, historisk herregårdsromantikk, thrillere og tegneserier; alt som kan strekke en høyere himmel over tilværelsen enn endeløse skildringer av personlige problemer i skravleklassen.

Som det het i et famøst opprop fra prominente Dnf-medlemmer: «Framtida til norsk litteratur står på spel» hvis Forfatterforbundet får innflytelse på hvem som tildeles stipend. Og det er det antagelig noe i. Hvis Dnf mister sitt stipend-monopol, risikerer vi litt sterkere støtte til en bredere og mer visjonær litteratur. Kampen om «kvalitet» er i virkeligheten en kamp for (eller imot) større mangfold – eller, om jeg skal prøve å se det fra et forleggersynspunkt: en kamp for å utvide bransjens markedsgrunnlag. Det er bare den eldste fjerdedelen av befolkningen som leser så mye som én bok i måneden, så vekstpotensialet er stort. Selv om en og annen etablert traver kanskje må se langt etter et arbeidsstipend, vil flere tilgodesette sjangre i sum gi flere lesere, rikere impulser og bedre lønnsomhet.

Det er på høy tid å rive de tradisjonsinfiserte veggene. Er for eksempel fysiske bok- og papirbutikker en relevant salgskanal for annen litteratur en bestselgerne som står stablet ved kassa? Er det noen som leter på lykke og fromme innerst og bakerst i hyllene når de er innom for å handle julepapir?

Det er en grunn til at butikkene forbeholder seg returrett. I praksis betaler forlagene dyrt for å frakte mange tonn cellulose land og strand rundt før restopplagene makuleres. At nettbutikkene overtar stadig mer av boksalget ble omtalt i Klassekampen allerede i desember 2020. Ifølge artikkelen hadde fysiske butikker mistet halvparten av bokmarkedet alt i 2019.

Og hvorfor må vi ha to skjønnlitterære forfatterorganisasjoner? Hvorfor skal vi i det hele tatt ha seks forskjellige foreninger for skribenter (Den norske forfatterforening, Forfatterforbundet, Dramatikerforbundet, Barne- og ungdomsbokforfatterne, Oversetterforeningen og Norsk fagbok- og oversetterforening)? I alle leire – og det gjelder utgivere så vel som forfattere – virker det som om troen på sin egen uovertreffelige egenart trumfer all organisatorisk fornuft.

Vi forfattere skriver alle i et håp om å bidra til en utvidelse av menneskelig erkjennelse. Det er på høyt tid at noen voksne snakker sammen. At det endelig kommer en diskusjon om å opprette en paraplyorganisasjon, kan være for lite og for sent.

EIRIK ILDAHL