– Jeg ville finne svar på hvorfor jeg har blitt så glad i Storbritannia og hvorfor så mange nordmenn kaller seg anglofile, forteller Gry Blekastad Almås.
Gry Blekastad Almås er et kjent ansikt for mange, etter en årrekke som nyhetsanker og reporter i NRK. Fra 2010 til 2013 arbeidet hun som korrespondent i London, og det er nettopp Storbritannia som er tema når Almås bokdebuterer denne høsten.
– Helt siden jeg var liten og besøkte landet første gang, har jeg elsket det og blitt trukket tilbake dit, men jeg har aldri definert hvorfor. Norbritannia er kanskje en slik definisjon, en beskrivelse på en forbindelse som går langt tilbake, og som preger oss fremdeles.
Boken ble tirsdag kveld lansert i staselige omgivelser – nemlig i den britiske ambassadørens residens i Oslo. Ambassadør Richard Wood fortalte at han gjennom Almås’ bok lærte mye nytt om sitt fedreland.
– Gry har reist mye mer i Storbritannia enn meg. Jeg har lært så mye av denne boken, og det var ikke bare bare historiene om vikingene og andre verdenskrig jeg fant interessante, men spesielt de mange personlige historiene.
– Ingen tvil om at vi har satt spor
I Norbritannia – en reise i det norske Storbritannia (Vigmostad & Bjørke) tar Almås leseren med på en reise på de britiske øyer, på jakt etter mennesker og steder som kan forklare båndene mellom Norge og Storbritannia.
– Vi tenker kanskje at det først og fremst er britene som har preget oss, men det er ingen tvil om at også vi har satt våre spor der borte, forteller Almås.
Helt siden vikingenes landgang har forbindelsen mellom Norge og Storbritannia vært et faktum. Den første kontakten var, som kjent, av det blodigere slaget, men en gjensidig kulturutveksling fant også sted.
– Det engelske språk er fullt av etterlevninger fra norrøne ord, i noen dialekter sier de fortsatt «du» og ikke «you». Det er flust av stedsnavn etter norske vikinger, enhver by som slutter på nettopp -by er et vitne om nordiske, og ofte norske, bosettere. Grimsby, Crosby, Derby og så videre.
Og da andre verdenskrig brøt ut ble vennskapsbåndet knyttet tettere.
– Våre kongelige er i slekt med de britiske, det var i Storbritannia vi søkte tilflukt da vi ble okkupert av tyskerne. Under krigen bodde mange nordmenn i Storbritannia i fem år, det oppsto mange ekteskap på tvers, det er mange briter i dag som har en norsk far eller farfar.
Men det er enda flere faktorer som har ført til Storbritannia som et yndet reisemål for mange nordmenn:
– Storbritannia er fotballens hjemland, dette har bidratt til et sterkt forhold i moderne tid. Horder av oss drar på shoppingtur til London eller kommer strømmene inn i byer som Liverpool og Manchester når yndlingsfotballaget vårt spiller hjemmekamp.
– Gå på pub og snakk med folk
Selv om nordmenn valfarter til de britiske øyer, er det fremdeles mye som er ukjent for nordmenn om vårt forhold til britene, forteller Almås:
– At britene får så mange som ti norske juletrær sendt over Nordsjøen hvert år, og at det til tider har vært enda flere. De fleste vet bare om det på Trafalgar Square i London. At nordmenn fra begge sider av andre verdenskrig satt internert på Isle of Man. At nordmenn med skotske formødre og briter med norske forfedre fortsatt leter etter svar for å finne ut hvem de egentlig er. At vi nordmenn eier store deler av London sentrum.
Og hun har selvsagt gode tips til nordmenns neste besøk på øyriket:
– Husk at Storbritannia ikke bare er England! Dra til Skottland, dra til Wales, og ikke minst til Nord-Irland. Hvert sted har sine trekk, hvert folk har sitt lynne, og jeg tror jeg liker dem, nesten alle sammen. Historien er rik, og den svært variert. Konfliktene mellom katolikker og protestanter er ikke over i Nord-Irland. I Wales føler de fortsatt en underdanighet for England, men en stolthet over seg selv. Og i Skottland føler du deg mer hjemme enn om du er hjemme. Reis nordover i England, gjerne mot kysten i øst. Eller ta en uke på kanalbåt, da kommer du tett på det ekte engelske. Mitt enkle råd for hvert eneste sted er: Gå på pub og snakk med folk!
Under lanseringen uttalte Almås at det er mange historier hun gjerne skulle hatt med i boken, og at historien om Norge og England kunne fylt flere bind. Om det er hun som skal skrive disse, er heller usikkert.
– Dette bokprosjektet har vært et overskuddsprosjekt og en mulighet til å boltre seg. Men jeg har jo en jobb ved siden av dette. Om jeg finner riktig prosjekt, norsk-britisk eller ei, kunne jeg tenke meg å skrive en ny bok. Men først må jeg kjenne på hele opplevelsen av å gi ut en bok, som hittil bare har vært moro og givende.
