Raymond er sheriff i byen her

Vi skal til styringen av landet under pandemien. Camilla Stoltenberg og Espen Rostrup Nakstad ga ut bøker i fjor. Bent Høie pusser på et manus. Raymond Johansen vil ha et ord med i laget.

Man kan mistenke politikere, helsedirektører og overleger for å ha likt oppmerksomheten. Snakk om å kunne kalle mediene til seg og få førstesider og beste sendetid. En sliten regjering der Fr.P. nylig hadde surnet og forsvunnet ut, ble plutselig relevant. Kriser gir muligheter, og Solberg og Høie turnerte de etter omstendighetene godt.

Johansens enmanns opposisjon

Raymond Johansen, i samarbeid med Anders Lundell:
Gjennom krisa

Sakprosa
Cappelen Damm
208 sider

Inn fra siden som en enmanns opposisjon til Solberg, Høie og helsebyråkratiet kom Raymond Johansen.  Han timet pressekonferansene fra rådhushallen rett etter at regjeringens opptredner i marmorhallen i Kongens gate. Det er godt fotarbeid som ga byrådslederen en sterk stemme.

Den energiske byrådslederen spiste mye av det han ble servert fra staten, men ikke alt. I en sterk retorisk form valset han ned en del av statens pandemirestriksjoner med det gjentakende mantra: Det gjør vi ikke!

Rett og retthaveri

Nakstad vier et par sider i sin bok på byrådslederen. Johansen bruker adskillig mer plass på «helsebyråkratene». Inntrykket vi skal sitte igjen med er at Johansen var framsynt. Det er fint å ha rett, men det er en fin balanse mellom rett og retthaveri.

Dette er en konflikt langs to velkjente linjer. Oslo er stor og selvstendig. «Staten» er ikke alltid et hedersord på rådhuset. Det andre er faglige råd versus politisk magefølelse, og Johansen har masse gut feelings. Han forteller sine byråder at de skal tørre å være politikere. Helsebyråkratene glemte iblant at det er politikerne som bestemmer.

Vi har jo skjønt at epidemiologer kan regne på R-tall, men at det er umulig å kalkulere hvilke tiltak som virker. Pandemier kommer ikke med bruksanvisning. Paradokset er kanskje at den frittalende overlege Aavitsland ved Folkehelseinstituttet har kommet til at nedstengningen av skolene var en overreaksjon, mens Raymond Johansen med henvisning til eksperter fortsatt mener at skolestengningene var riktige.

Nasjonalt format

Raymond Johansen er en politiker av nasjonalt format og med internasjonal legning, såpass folkelig at det virker unaturlig å omtale han som Johansen. Han sitter i byen fordi Arbeiderpartiet må ha en profil. Dersom Støre ikke var på samme alder, fra samme by, kunne man nok se Raymond både som statsråd og partilederemne. Utgivelsen gir et signal om at Raymond har mer å gi i politikken.

Boka er best når den drøfter nasjonal politikk. Raymond raser over koronastøtten som gikk i eiernes dype lommer. SAS fikk statlige lånegarantier og samtidig har brukt anledningen til å svekke ansattes rettigheter. Pengekrana sto åpen for næringslivet, men folk i dårlige betalte jobber og svak tilknytning til arbeidslivet kom dårlig ut. Man kan lure på om Norge har fått et økonomisk system der staten skal ta den økonomiske risikoen for næringslivet.

Historien halter når Raymond gjør 22. juli og pandemien til parallelle fortellinger, da får vi et resonnement om at politikken ikke kan abdisere, om fysiske sikringstiltak som byens myndigheter må få lov til å ha meninger om og til og med om hvor idiotisk det er å senke tunnelen under det nye regjeringskvartalet av hensyn til sikkerheten. Jo, Raymond er sheriff i byen.

Taleskriver

Anders Lundell kom inn som taleskriver for Raymond Johansen rett før pandemien. Han skrev mange av byrådslederens appeller og taler, og står som medforfatter av denne boka. Vi antar at Lundell har tatt seg av tekstarbeidet som er av god kvalitet. Vi har neppe fått den siste boka om pandemien, og andre forfattere kan ha nytte av Raymonds bidrag. Selv om pandemien kan virke lenge siden, så snakker vi de mest inngripende myndighetstiltak vi har hatt i Norge – i fredstid.

KJELL SOLEM