Pris til Stålskjær Osen

DEBUTANT PRISET: Hilde Stålskjær Olsen fikk Saabye-stipendet av innstifteren. Foto: Nora Steenberg.

Debutantromanen "Vi bare kjører, så ser vi" får Saabye-stipendet.

Hilde Stålskjær Osen (f. 1978) bor i Trondheim og er utdannet regissør ved dokumentarlinjen på Den Danske Filmskole. Ved siden av å jobbe med film er hun også skribent og kokk. Vi bare kjører, så ser vi er hennes første roman som fikk god mottakelse da den utkom våren 2018.

Saabye-stipendet ble opprettet i forbindelse med Lars Saabye Christensens 60-årsdag i 2013 og deles ut til en av fjorårets debutanter. Under tildeling ga en av Norges fremste forfattere følgende begrunnelse for tildelingen:

Det sier seg selv: det er en enestående følelse å debutere, som er knyttet til den befriende, kanskje magiske opplevelsen av første gang. Straks man begynner på bok nummer 2, altså neste gang, må man tenke: har jeg skrevet dette før, eller enda verre, har jeg skrevet det bedre før. Man kan da bare forestille seg hvordan det er å skrive bok nummer nitten, som kanskje er siste gang. Men når man debuterer er man fritatt fra slik lesning; der man stadig blir sammenlignet med og målt mot den man var. Forfattere bør derfor, av hensyn til seg selv og i den grad det er mulig, late som om de debuterer hver gang de skriver.

Tittelen på Hilde Stålskjær Osens debutroman lyder som en litterær manual i så måte: Vi bare kjører, så ser vi. Det er ikke så lettvint som det lyder. Det krever noe. Bilen må være i stand. Man må kunne noen trafikkregler. Man må ha bensin. Og det er nettopp en befriende rundtur forfatteren tar oss med på. Handlingen, eller snarere livet er lagt til et mindre sted nordover langs kysten, der vi møter den unge jeg – fortelleren som jobber på hotellet, kjæresten Jørn som drar til sjøs, venninnen Miriam og ellers et presist, og jeg vil si varmt tegnet persongalleri, for eksempel på hotellet, den ensomme sosialantropologen, bryllupsparet, kokken; forfatteren presenterer leseren for noe forbigående, et fravær av dramatikk som i seg selv er dramatisk. Ganske tidlig i romanen skriver hun: Kanskje jeg skulle flytte sammen med Jørn. Bo i det nye huset hans når det blir ferdig, på tomten ved siden av morens hus. Plante busker, bake kaker, sortere nyvaska klær, Jørns og mine, legge dem pent i hvert vårt klesskap. Han har snakket om det så vidt. Spurt meg hvilke fliser jeg synes er penest på bad. Eller jeg kan flytte inn til byen. Jobbe på et annet hotell. Få meg utdannelse. Studere noe. Jeg trenger ikke bli her. Dette er utsøkt og alminnelig. Det alminnelige er heller ikke enkelt. Det er sammensatt og smertefullt. I denne innsikten ligger noe av romanens vesen og styrke.

Hilde Stålskjær Osen har åpenbart et litterært kompass som gjør henne i stand til å håndtere det jeg vil kalle det alminnelige alvoret. Hun tar folkene sine på dypeste alvor. Det er livet det dreier som, summen av små og litt større valg. Det er en krevende genre som gjerne kan hete instant realisme. Med det mener jeg litteratur som fanger det øyeblikkelige og det tilsynelatende, og som på den måten kan løfte den minst ting og gi den betydning. Jeg sa at handlingen, altså livet, tilværelsen, tida, er lagt til et mindre sted. Det må korrigeres. Det finnes ikke mindre steder i litteraturen. Alle steder er store nok. På Hilde Stålskjær Osens sted, og i hennes språk, som også er et sted, er plass til mer, mye mer, og jeg gleder meg allerede.

 

-- annonse --