Om kvinnen hun er – og jenta hun var

Linn Ullmann. (Foto: Kristin Svanæs-Soot)

ANMELDT: Noen hendelser i 1983 blir et utgangspunkt for å utforske hukommelsen og dens trofaste følgesvenn, glemselen. Til tross for vakkert språk og en engasjerende historie, er det likevel hendelsene Linn Ullmann forteller om, heller enn hennes refleksjoner rundt dem, som blir fokuset.

Gjennom å skrive det som skjedde, gjennom å fortelle historien så sannferdig som jeg kan, forsøker jeg å samle dem i én kropp – kvinnen fra 2021 og jenta fra 1983. 

Det er dette som er selve kjernen i Linn Ullmanns nye roman – å samle versjonene av seg selv. Utfordringen ligger i å lese denne romanen som en roman når hovedkarakteren ligger svært tett på Ullmann selv. Boka tar selv opp diskusjoner rundt virkelighetslitteratur omkring De urolige, Ullmanns forrige utgivelse hvor hun skrev om faren. Kanskje er det et forsøk på å slippe samtalene rundt Jente, 1983 som virkelighetslitteratur? Hun skriver om kvinnen hun er i dag, forholdet til moren, turene hun går med hunden under pandemien og den voksende uroen hun kjenner på. Ullmann spør om årsakssammenhenger og lurer på hvordan hendelser i ungdommen, særlig noen dager i Paris januar 1983, har formet henne. Her begynner en fortelling om glemsel og hukommelse; om hva kroppen velger å glemme på våre vegne.

 


Linn Ullmann:
Jente, 1983
roman
Oktober
260 sider

 

Hypnotisk historiefortelling

I januar 1983 blir seksten år gamle jente “som av og til kalles for Karin” (Ullmanns døpenavn) lagt merke til av en fransk fotograf. Han inviterer henne til Paris, ymter frempå at Vogue kan være interessert. Hun vil dra, mor sier nei. Hun drar likevel, men gjør en avtale om å være på hotellrommet hver kveld klokken ti når moren ringer. Når sekstenåringen ikke husker navnet på hotellet eller adressen dit, går hun seg vill den første kvelden i Paris. Slik ender hun opp hjemme hos den franske fotografen klokken halv tre om natten. Han er førtitre år. Han inviterer henne opp i sengen sin. Fortelleren, den voksne utgaven av jenta, sirkler seg inn på dagene, timene i Paris. Hun kommer stadig tilbake hva som skjedde, i og utenfor fotostudioet. Det repetitive språket gjør historiefortellingen hypnotisk og drar leseren inn.

Uklart tankeeksperiment

For hver runde avdekkes nye, ofte mørkere detaljer. Dette fører henne inn på hennes seksuelle debut, men også seksuelle tilnærmelser vi i dag ville kalt overgrep, manipulasjon og maktmisbruk. Tankene går til Vanessa Springoras sylskarpe Samtykke som er et sterkt bidrag til den franske #metoo-debatten. Springora stiller spørsmål ved hvordan eldre menn som betegnes som “kunstnere” har fått fritak for anklager om seksuelle overgrep, i kunsten navn. Fotografen Ullmann snakker om hadde passet inn i denne kategorien. Men der bokens sjangeroverskridende form gjør at jeg forventer kritikk, forblir den stort sett uuttalt.

Overgrepene har unektelig påvirket hovedkarakteren og livet hennes, det er mørkt, tidvis brutalt og fælt å lese om. Men hvordan dette tankeeksperimentet som Jente, 1983 er, skal forstås, forblir uklart. Språket er så vakkert, så ærlig, tidvis veldig morsomt selv om situasjonene ikke er det. Likevel unngår bokens intensjon meg. Språket til tross, hva vil boka? Anklage overgriperne? Ikke at ordet overgrep nevnes i det hele tatt. Utforske hukommelsens makt? Litt av begge deler?

Skyggesøster

Ullman adresserer boken til du, en slags stemme, fantasivenn eller skygge som dukker opp med ujevne mellomrom i livet hennes. På et tidspunkt bruker faren henne ordet skyggesøster og blir det mest dekkende begrepet for adressaten. Denne du er en del av henne, men også ikke. Du viser hvordan kroppen hjelper oss med å glemme, hvordan vi figurativt deler oss opp i flere deler for å beskytte oss selv. Disse refleksjonene rundt kognitiv dissonans er det mest fascinerende ved boken. Det er nok utforskningen av dette, hukommelsen og glemselen i møte med vonde minner som er bokens egentlige utgangspunkt.

I lys av de de siste årenes #metoo-debatt lar jeg meg distrahere av de eldre mennene som utnytter henne. Dermed ender boken opp med å bli en tilsynelatende utilsiktet kombinasjon av utforskning av hemmeligheters ødeleggende kraft og et bidrag til #metoo. Det kan være Ullmann får svarene hun ønsker gjennom å samle trådene mellom den hun var og er. Leseren forstår at hendelsene påvirker henne i dag, men hendelsene i 1983 kobles ikke tett nok på nåtiden til at leseren også får svar får spørsmålene som dukker opp.

MAREN DAHL KELLER

 

 

0 Delinger