Navngir 16 000 landssvik-mistenkte

Eirik Veum høstet storm for å offentliggjøre navn på 1900 dømte nordmenn i Statspolitiet og Hirden. Nå offentliggjør Vega liste med over 16 000 landssvik-mistenkte.

I morgen slippes boken LISTE NR. 1. Denne rommer, i tillegg til en historisk innledning, en liste over 16 069 navngitte nordmenn – 15 359 menn og 710 kvinner. Denne er en faksimile av Politidirektoratets «Liste nr. 1 over mistenkte for grovere arter av landssvik», utgitt i mai 1945.

Listen ble distribuert til politimestre og skulle hjelpe norske myndigheter med å identifisere og lete opp landssvikere. Arbeidet med å forberede et landssvikoppgjør hadde da foregått i lang tid allerede. Både den norske legasjonen i Stockholm og eksilregjeringen bygde opp lister av personer mistenkt for landssvik i forskjellige former. Forhør av norske flyktninger i Sverige var en sentral kilde, sammen med rapporter fra ulike motstandsgrupper i Norge.

 

Mye støy

-Vi er forberedt på storm, sier forlagssjef Finn Jørgen Solberg i Vega Forlag.

Storm ble det da NRK-journalist Eirik Veum først utga boken Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941–1945 (Kagge 2012), og deretter Nådeløse nordmenn. Hirden 1933–1945 (Kagge 2013). Men trass i at det var mye støy, ble det aldri noen runder i rettsalen for forfatter eller forlag:

-Vi var særlig opptatt av to forhold: at alle som ble omtalt skulle ha en rettskraftig dom og at alle som ble omtalt var over kriminell lavalder da forholdet ble begått, sier forlagssjef Anne Gaathaug i Kagge Forlag. Hun forteller at de ble kontaktet av familiene til noen av de omtalte: – Vi ble kontaktet av noen få familiemedlemmer og hadde dialog med disse hvor vi grunnga hvorfor vi syntes det var viktig å utgi disse samlede fremstillingene i bokform. Enige ble vi nok ikke, men det var gode samtaler. Det er naturlig at dette vekker følelser.

VeumEirik

Har skrevet om nådeløse nordmenn: Eirik Veum. (Foto: Kagge Forlag)

 

 

«Unikt dokument»

Ikke alle de 16 069 navnene på Liste nr. 1 fikk noen dom. Det gjøres i det opprinnelige forordet også oppmerksom på at Liste nr. 1 kan inneholde forvekslinger, feilstavinger og feiloppføringer. Forlaget har funnet 89 navn som trolig er dubletter. I tillegg er det også feilkilder knyttet til innhentingen av materialet forut for utarbeidelsen av listen.

Finn Jørgen Solberg medgir at dette ikke er uproblematisk: – Det vi vet er at rundt 95 prosent av navnene på listen var NS-medlemmer og vi antar at andelen domfelte var svært høy. For oss er dette uansett et unikt historisk dokument, som forteller mye om stemningen i maidagene i 1945. I kampens hete har det ikke vært lett å skille mellom gradene av svik. Liste Nr. 1 bærer preg av dette, det er et finmasket garn som settes ut.

Det norske rettsoppgjøret etter krigen hadde voldsomme dimensjoner, og i mai 1945 gikk det en bølge av arrestasjoner over landet. Hjemmestyrker og politi kjørte land og strand rundt og fylte bokstavelig talt lastebiler fulle av mistenkte landssvikere. Regnskapets time var kommet.

Antallet mistenkt for landssvik var betydelig. Hele 92 000 saker ble gjenstand for etterforskning. Det betyr at så mye som hver åttende husstand var berørt. Det vil si at de fleste kjente noen eller var i familie med noen som ble etterforsket.

 

Opplagsvinnere

Eirik Veums to bøker Nådeløse nordmenn. Statspolitiet 1941–1945 og Nådeløse nordmenn. Hirden 1933–1945 er blitt store salgssuksesser. Til nå har Kagge Forlag trykket totalt 78 000, hvis vi regner sammen alle versjoner av de to bøkene (i tillegg kommer e-boksalg).  Til høsten følger de opp med Nådeløse nordmenn. Gestapo, også ført i pennen av Eirik Veum.

Håper dere på å se liknende tall?

-Veums suksess kan påvirke våre sjanser begge veier. Han kan ha bidratt til å øke interessen, eller han kan ha «tatt» noe av salget vårt. Det blir spennende å se. Vi trykker et førsteopplag på 8000 eksemplarer, så får tiden vise hvor langt det holder, sier Finn Jørgen Solberg.

Er det de historieinteresserte eller kikkerne blant oss dere vil appellere til?

-Jeg håper og tror det er de historieinteresserte. Vega har satset tungt på krigsbøker gjennom en årrekke, så dette er en viktig satsing for oss. Men jeg ser at navnelistene kan vekke interesse også ellers, ja.

 

Scan0026

 

«Svensk» arkiv er kjernen

De såkalte Kjesäterarkivet er kjernen i Liste nr. 1. Over 50 000 nordmenn flyktet til Sverige under krigen. Alle ble sendt til Kjesäter mottakssentral i Vingåker tre mil utenfor Stockholm, før de eventuelt fikk opphold i Sverige. For alle flyktninger ventet den samme prosedyren: lusekontroll, helsesjekk, kontroll av papirer og forhør. Disse forhørene var viktige, ikke minst i oppbygningen av et arkiv over norske landssvikere.

Det var norsk politi som utførte disse forhørene, under ledelse av rikspolitisjef Andreas Aulie. Dataene ble gjennomgått og systematisert på den norske legasjonen i Stockholm, og deretter delt med Rikspolitiets hovedkontor i London.

 

Feilkilder

«Oppbyggingen av Kjesäterarkivet må ses i lys av det store dramaet som utspant seg. På den ene siden var det kritisk for norske politi- og militære myndigheter å få best mulig informasjon til sin etterretning. I en situasjon med motstandskamp, agenter, infiltrasjon og behov for å bygge opp et arkiv til et framtidig rettsoppgjør, preget dette avhørssituasjonen. Flyktninger var på den ene siden ivrige etter å hjelpe til med informasjon, men mange følte nok press på seg til å levere noen navn. Flere var også redde for å ikke få status som norske flyktninger, og isteden interneres. Det hendte at flyktninger ble mistenkt for å være infiltratører, deserterte frontkjempere og agenter, og de ble internert i svenske leire,» kan man lese i bokens historiske innledning.

Kritikken av Kjesäterarkivet har også gått ut på at avhørene kan frembringe navn som ikke har noe med landssvik å gjøre. Motiver som hevn, konflikter, sjalusi og annet har blitt trukket frem som mulige motiver for å oppgi navn. Dette er selvsagt vanskelig å kontrollere i dag, men Kjesäterarkivet er åpenbart vasket mot andre kilder. Risikoen forbundet med å angi uskyldige i avhørene var ikke ubetydelig for den som søkte status som flyktning.

I tillegg til Kjesäterarkivene er Liste nr. 1 er bygd opp av følgende kilder: Etterretningsrapporter ved Stockholmlegasjonen og London, arkiver over frontkjempere, informasjon fra motstandsgrupper i Norge, Nasjonal Samlings årbøker 1942–44 og liste over radiolisenser fra Norsk Rikskringkasting

 

Fire kategorier landssvik

Listen er delt inn i fire kategorier landssvik:

• NS organisasjon (Medlemmer i NS, Hirdens ledere, Norske legion, Waffen SS, vaktbataljoner, ledere i ungdomsorganisasjoner)

• Fremtredende NS-medlemmer (Sentraladministrasjon, fylkes- og kommunaladministrasjon, fagetater, domstoler, politi, undervisning, presteskap, Kringkasting, AT / Arbeidstjenesten, ledere av «nazifiserte» samband)

• Angivere og andre som «har deltatt i» undertrykkelsen av befolkning, herunder: tysk sikkerhetspolitis ansatte, statspoliti og grensepoliti.

• NS-medlemmer som ved sin opptreden har gjort seg særlig forhatt av befolkningen, og andre som på særlig måte har gått fienden til hånde til egen fordel i egen vinnings hensikt.

Den siste kategorien er en «sekkepost» som gir store rom for skjønn – og det er trolig den kategorien der kritikken mot Liste nr. 1 er vanskeligst å imøtegå.

 

Rammet politiet

Verdt å merke seg, i og med at Liste nr. 1 skulle være et viktig arbeidsdokument for politiet: En yrkesgruppe som skiller seg ut med høy andel innmeldte medlemmer i NS, er nettopp politi- og lensmannsetaten. I ettertid framstår særlig deportasjonen av jødene høsten 1942 som en skamplett på etatens historie. Totalt ble 771 norske jøder deportert. Bare 34 av dem kom tilbake i live. Operasjonen ble organisert av Statspolitiet, og gjennomført av politi og lensmenn landet over. Men bildet av norske politi- og lensmenns rolle under krigen er sammensatt. Noen politidistrikt praktiserte kollektive innmeldelser i NS, og mange politifolk prøvde å motarbeide okkupasjonsmakten.

«I utgangspunktet skulle en tro at dette (landssvikoppgjøret, red. anm.) ville ramme den norske politi- og lensmannsetaten spesielt hardt, siden politiet var den yrkesgruppen hvor en fant den største oppslutningen om NS. Ofte hadde imidlertid politimennene motarbeidet okkupasjonsmakten, samtidig som de på papiret var tilhengere av «den nye tid». Noen var direkte knyttet til hjemmefronten og deltok i organisert illegalt arbeid. For andre dreide det seg om mer hverdagslige gode gjerninger som var forbundet med mindre risiko. Å avgjøre hvem som skulle straffes, og hvem som skulle frikjennes eller dømmes mildere på grunn av handlinger til gagn for landet, ble en stor utfordring.»

Terje Hoem Røysum, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2008

 

 

Toeren kom aldri?

I forordet til Liste nr. 1 varsles en Liste nr. 2, som skal erstatte den første. Liste nr. 1 er nummerert og følges av en kvittering som politimesteren skal sende inn ved mottak. Når Liste nr. 2 var distribuert, var det meningen å returnere Liste nr. 1. Men Liste nr. 2 ble aldri distribuert, trolig finnes den ikke. Men det ble senere distribuert lister, bl.a. fra Erstatningsdirektoratet andre lister over landssvikere og landssvikdømte. Disse er kjent som «fylkeslistene», og baserer seg på landssvikdommene. Listene ble distribuert til utvalgte arbeidsgivere, banker og forsikringsselskaper. Inndrivelse av gjeld synes å være motivet med disse listene, men de ble også brukt for å forhindre at landssvikdømte skulle få lån og stillinger innen for eksempel politiet (jf. Yngve Nedrebø, Statsarkivet i intervju med BA, 2007).

 

 

 

 

 

-- annonse --