BOK365 anbefaler Mammut-bøker. Og i hyllene for norsk skjønnlitteratur er det mye fint.
Her er noe av bøkene BOK365 har lest og/eller anmeldt. Salget starter i morgen. Lykke til på Mammut.
Tore Renberg: Skada gods (Oktober, 512 sider)
Tore Renbergs tredje bok om Teksas-gjengen fra Hillevåg er trist, blodig, actionfylt og vanvittig morsom.
Ved bokens begynnelse ligger det to lik nedgravd i hagen, og ved bokens slutt ligger det to lik nedgravd i hagen pluss to i fryseboksen.
Men først: Det er oppgangstider i Stavanger og penger og olje drysser over folket. Unntatt over en viss gjeng i en viss bydel. Jan Inge, Chessi, Rudi og de «nye» medlemmene i gjengen, Ben, Dejan og Rikki må jobbe for føden. Da er det godt å dekke seg bak flyttebyrået Mariero Moving, med mottoet «Ditt problem er kein problem», der bedriftslederen Jan Inge Haraldsen styrer med vennlig hånd. Den gudfryktige banditten sliter riktignok litt med spøkelsene som er nedgravd i hagen og når hans nybakte hustru Beverly lurer ham til å mistro bestekompis Rudi er det like før det går helt galt. Heldigvis redder forfatter Renberg julen og lander det hele på beina i denne elleville, burleske, absurde, splattervoldelige og hysterisk morsomme gladvoldsromanen med det underligste persongalleriet noen norsk roman har sett. Til tider er både typene, volden og humoren så far out at en Tarantino kan bli misunnelig på opphavsmannen.
Roy Jacobsen: Rigels øyne (Cappelen Damm, 231 sider)
Dette er tredje og muligens siste bok om Ingrid Marie Barrøy, og det er en kvinne på vandring vi møter i Rigels øyne. Denne gangen skal vi bare så vidt innom hjemmet hennes på øya på Helgelandskysten, for i Rigels øyne bærer det raskt inn i landet på leting etter Alexander, den krigsskadde russiske soldaten som drev i land på Barrøy i forrige roman, Hvitt hav. Og med seg på letingen har Ingrid spedbarnet Kaja, resultatet av kjærligheten som oppsto på øya i krigens siste fase. Og skildringen av Ingrids søk etter kjæresten er usentimental, brutal og likevel vakker, der hun følger sporene etter 
Alexander halve landet på langs.
Finner Ingrid Alexander? Det skal vi selvsagt ikke røpe her. Men vi kan røpe at Roy Jacobsen har gjort det igjen. Det er vemodig, det er vakkert, det er morsomt og det er eiegodt.
Om dette er punktum i fortellingen om Ingrid Barrøy, så er det et verdig punktum. Vandreren Ingrid spiller ikke med sordin, og hun har helt sikkert mange år foran seg på øya der ute. Livet vil normalisere seg på etterkrigstidens Barrøy, med nye generasjoner, med samhold, slit og kjærlighet, enten Roy Jacobsen vil fortelle oss om det eller ikke.
Levi Henriksen: Her hos de levende (Gyldendal. 303 sider)
God said to Abraham, «Kill me a son».
Med dette Bob Dylan-sitatet åpner Levi Henriksen sin nye roman om sin far – og hans far igjen. Ja, det vil si – det er jo ikke Levi Henriksens som forteller, men fortelleren ligner ikke så rent lite på forfatteren her. Fortelleren kommer fra et pinsevennhjem og heter visst Henriksen til etternavn også. Dessuten er bokens jeg-person musiker (akkurat som forfatter Henriksen).
Hovedpersonen har imidlertid stukket hjemmefra og oppsøkt farens rivningsklare barndomshjem. Der slår han seg ned en tid, med stearinlys og primus for om mulig å finne ut litt mer om hvorfor han er blitt som han er blitt.
Og om faren var så god til å hoppe på ski som historien vil ha det til.
Skihopping som metafor kan egentlig alle ta til seg enten de har hoppet selv eller ikke: Torgeir Brandtzæg, storfuglen fra 60-tallet som aldri vant VM eller OL-gull, men som stadig hoppet bakkene ned og falt og skadet seg, sa alltid at det var bedre å hoppe langt og falle enn å hoppe kort og stå.
Hele livet til Hermann Henriksen, fortellerens far, handler om å forsøke å hoppe langt. Og når sønnen til slutt får en slags visshet, vet han hva han skal gjøre.
I denne romanen hopper Levi Henriksen langt – og står, og jeg håper han egentlig synes det er helt ålreit.
Jan Kjærstad: Berge (Aschehoug, 379 sider)
En augustdag i 2008 blir fem mennesker funnet drept i en hytte i Nordmarka. Den markante arbeiderpartiprofilen Arve Storefjeld, «Storen», og deler av familen hans er ofrene, og de er drept på bestialsk vis. Norge er rystet av terroren, som altså finner sted tre år før 22. juli. Parallellene er uansett ganske tydelige. Et land i sjokk, hevnlyst, rettssak og 
Arbeiderpartiet. Kjærstad turnerer den tenkte tragedien med sikker hånd, uten å dysse for mye etterpåklokskap på oss.
Jan Kjærstads Berge er en omfangsrik og solid roman om oss, og om hvordan vi takler en tragedie. Berge er «kjærstadsk» i all sin prakt, der den gir oss forskjellige synsvinkler på tragedien og også etterlater noen spørsmål. Med referanser til litteratur, filosofi og politikk i en praktfull historie fortalt av tre ulike aktører.
Lars Lenth: Menn som hater ulver (Kagge, 298 sider)
Det er den ikke spesielt velfungerende advokaten Leo Vangen fra Bærum som er i aksjon igjen i Lenths roman. Skjønt aksjon og aksjon. Det er nok hans noe uortodokse kamerat, stunt-naturverneren Rino Gulliksen, som står for det meste av aksjonen. Etter å ha sprengt en halv landsdel i fillebiter i forrige bok («oppdrettsromanen» Brødrene Vega) er det ulvehaterne i skogene på Østlandet Rino går løs på. Og der er det mange å ta av: Jegere, politikere, vanlige bråkmakere – og folk som er alt på en gang. Som denne varaordføreren i Elverum for eksempel: Viggo Hennum sliter litt på jobben – og ikke så rent lite på hjemmebane. Det er litt synd på en mann som er den eneste i verden som bare har sett treeren i Gudfaren-trilogien. Men i spann med ordfører Trym Kojedal og den mystiske Erik Svendsbråten føler 
Hennum at han lever litt igjen.
Romanen begynner dramatisk. For første gang på over to hundre år blir et menneske drept av ulv i Norge. Stakkars Phung Johansen fra Drammen, nå Elverum, er ute og plukker bær da rovdyrene angriper og dreper henne.
Dette er naturligvis akkurat dette ulvemotstanderne har ventet på. Så nå smir de mens liket er varmt. Ulven skal utryddes i Norge. Basta.
Menn som hater ulver harselerer med byen Elverum, varaordførere og ulvemotstandere, men er ikke helt ensporet. Alle får sitt i den betente konflikten, og selv om det kan lukte «forfatter fra Bærum som vil bevare ulven» lang vei her, så er det altså ikke bare slik i denne vanvittig morsomme romanen, med alvor på lur. .
