Hopper bakken ned

En vakker roman om å hoppe på ski - og å finne ut hvem man er.

Levi Henriksens nye roman er vakker, vond og veldig bra.

 

God said to Abraham, «Kill me a son».

Med dette Bob Dylan-sitatet åpner Levi Henriksen sin nye roman om sin far – og hans far igjen. Ja, det vil si – det er jo ikke Levi Henriksens som forteller, men fortelleren ligner ikke så rent lite på forfatteren her. Fortelleren kommer fra et pinsevennhjem og heter visst Henriksen til etternavn også. Dessuten er bokens jeg-person musiker (akkurat som forfatter Henriksen).

Hovedpersonen har imidlertid stukket hjemmefra og oppsøkt farens rivningsklare barndomshjem. Der slår han seg ned en tid, med stearinlys og primus for om mulig å finne ut litt mer om hvorfor han er blitt som han er blitt.


Levi Henriksen:
Her hos de levende

Roman
Gyldendal
303 sider

Språkkunst

Med farens 7de sans-bøker og noen malerier etter bestefaren dykker han ned i sine nærmeste forfedres historie. Og finner ut ikke så rent lite. Som at faren hans planla å drepe stefaren sin og ikke minst at faren hans virkelig var god til å hoppe på ski, slik historiene om ham har fortalt.

Men er det på grunn av faren, stefaren og onklene at jeg-personen er blitt slik han er blitt? Og hvorfor har han flyktet hjemmefra?

Du får kanskje noen svar i løpet av de drøye tre hundre siden som utgjør Her hos de levende, men kanskje svarene ikke er så viktige? Kanskje det bare er lesingen som er viktig. For dette er så godt å lese, uansett. Levi Henriksen tegner vakre bilder med språket sitt. Det er poesi, det er rocketekster, det er stor språkkunst. Skildringene av det perfekte skihopp. Skildringen av avmakten når farens stefar går løs på ungene. Av fallet når den brutale og motbydelige stefaren alle misliker gifter seg med moren …

 

Perfekt samklang

Alle som har hørt Levi Henriksen lese fra bøkene sine, hører Levi Henriksens stemme når de leser bøkene hans. Den suggerende stemmen med hedmarksdialekten … tonefallet, innlevelsen. Som når han skildrer et av farens skihopp og avslutter slik:

«Alt balanserte, som når en gitarstreng blir stemt etter gehør og legger seg i perfekt samklang med de andre.»

Alle som har hoppet på ski skjønner hva det handler om, men skihopping som metafor kan egentlig alle ta til seg: Torgeir Brandtzæg, storfuglen fra 60-tallet som aldri vant VM eller OL-gull, men som stadig hoppet bakkene ned og falt og skadet seg, sa alltid at det var bedre å hoppe langt og falle enn å hoppe kort og stå.

Hele livet til Hermann Henriksen, fortellerens far, handler om å forsøke å hoppe langt. Og når sønnen til slutt får en slags visshet, vet han hva han skal gjøre.

Det er mulig denne anmelder er en smule inhabil, siden han elsker skihopp, fotball, innlandsfiske, poesi og rock, akkurat som en viss forfatter. Men det får stå sin prøve. Levi Henriksen hopper langt – og står, og jeg håper han egentlig synes det er helt ålreit.

 

ATLE NIELSEN

 

(Foto: Rolf M. Aagaard / Gyldendal)

 

Trykk her for å se høstkatalogene