Bokanmeldelse: Terroristen ved våre vugger

Romanen starter med et skrekkelig godt skildret blodbad, der en dagmamma med kniv har gått amok. Med stor presisjon og en målrettethet ingen hadde tiltrodd henne har hun rammet selve hjertet av makthavernes verden: Barna.

Så skildres hvilke mekanismer som ligger bak en slik uhyrlighet. Disse er svært lik de som er i sving når en terrorist med automatvåpen, hjemmelaget bombe eller en lastebil angriper et storsamfunn. Det er derfor denne romanen er noe mye mer enn en thriller, og uendelig mye mer enn bare nok et halvspekulativt B-film-manus der stakkars foreldrepar blir lurt av en barnevakt med onde hensikter. For Louise er ikke bare et knust hjerte, en fattigkvinne uten muligheter til egen familie – hun er også en liten brikke i det sosiale og politiske klassespillet som preger de fleste vestlige velstandssamfunn.

Urovekkende og rystende

Leïla Slimani:
Vuggesang

Krim og spenning
Cappelen Damm
sider
Thomas Lundbo

Fortellingen starter likevel på et velkjent sted: Myriam vil gjerne gjenoppta sin karriere som advokat, og Paul har heller ikke noe ønske å bli husfar. To små barn gjør livet deres overfylt, det er nesten ikke plass igjen til søvn, i hvert fall ikke til ettertanke. Derfor er de allerede utslitte, på randen av sammenbrudd, når den blonde, nette og elskelige Louise kommer inn i deres hjem som sendt fra himmelen. Og selvsagt tar det ikke lang tid før hun har gjort seg selv uunnværlig, og elsket av så vel barna som de voksne. Likevel oser fortellingen av dette ubehaget de fleste foreldre kjenner på når de overlater deler av omsorgen, særlig de ubehagelige eller krevende sidene, til fremmede som betalt jobb.

Fortellerstemmen skifter, men særlig er forfatteren knivskarp når hun åpner opp dagmammaens tankeverden. Særlig urovekkende og rystende er skildringene av Louises deliriske melankoli og sammenbrudd, en implosjon som ender med dette utagerende, forferdelige: barnedrap. Magne faktorer har da gnuret og presset på henne, ensomheten blir total når hun heller ikke blant de andre dagmammaene finner tonen: “Det hadde til og med hendt at hun irettesatte barn ingen passet på helt åpenlyst hvis de tok leker fra andre eller falt ned fra et gjerde.”

Rusk og rask og terningkast

Denne setningen er ikke blant bokens beste, men dessverre heller ikke blant de verste. Uten tilgang til originalteksten er det vanskelig å klandre oversetteren for hardt, men uansett er det ganske tett mellom språklig rusk og rask her. Det er forskjell på “for ordens skyld” og “for syns skyld”.  Bilder som ikke er fremkalt er noe annet enn bilder som ikke er fremvist. Her brukes ord som “utakknemligste”. De vanligste reglene for bruk av da og når gjelder heller ikke i denne teksten.  Cappelen Damm er slett ikke alene om å bli mistenkt for å spare på korrekturutgiftene, denne tendensen gjelder alle de store. Ironisk nok ser det ut til at internasjonale bestselgere blir hardest rammet, altså de bøkene som gir mest fortjeneste. Hvis feil og mangler på trykk er flaut for en oversetter eller forfatter, er det rett og slett en skam for et forlag – som ofte har presset på med tidsfrister og kortet ned kvalitetssikringsprosessen. Her kostet det utgivelsen ett øye på terningen.

Ingen barn i gatene

I en av romanens mest uforglemmelige scener er søkelyset rettet mot de påfallende barnetomme gatene. Louise går gjennom de mest livlige parisiske gater på kveldstid, og sammenligner med det etniske konglomeratet hun er en del av på dagtid, i parkene. “Rundt barna, som alle ligner hverandre og ofte går i de samme klærne, kjøpt på de samme kjedebutikkene, med etiketter der mødrene har passet på å skrive navnene deres for å unngå forvekslinger, summer denne svermen av kvinner.”

Mot slutten av romanen heves fortellingen fra et symboltungt klamt kammerspill til et opprop. Forfatteren viser en grunnleggende solidaritet med disse barnepasserne, de som lever tett på barna, lærer dem, gir dem mat og kjærlige vuggesanger – på sitt eget språk. For ingenting fester seg i barnas mine, dagmammaer er ikke som gamles dagers barnepiker, de som kunne fostre opp både to og tre generasjoner og ble en virkelig del av en familie.

Varsko

Slimani roper et kraftig sosialt varsko, i en verden der mangel på håp og muligheter i eget liv driver stadig flere inn i en både økonomisk og sosial fattigdom. De blir stående som fyrstikkselgersker, frysende, fanget, uten fremtidshåp, med nesen klemt mot vinduet til spisestuen der vi andre velter oss i vår overflod. Det er slikt det blir terror av.

MAY GRETHE LERUM