Lyrisk: Fredag fylte Einar Økland 80-år. Rundt 80 bøker for barn og voksne i ulike sjangere, har det da også kommet fra forfatteren, dramatikeren, lyrikeren, kritikeren, essayisten og psykologen – etter debuten i 1963. Til jubileet har Samlaget utgitt artikkelsamlingen «Oss imellom?». Det er blitt ei gild bok om litterære, kulturelle og menneskelige vennskap.
Er du glad i litterære konfektbiter, er dette ei bok du skal ha med deg. På reiser og i godstolen. Artikkelsamlingen – med undertittelen Småprosa, bør ikke leses fra perm til perm, men du kan ta den fram og nyte en eller to stubber av gangen. Einar Økland skriver lett og klart, ofte krydret med kostelige anekdoter og aforismer, understrømmen er likevel alvorlig og kontemplativ. Med dette blir det mye å tenke over og etter, nesten som å smatte på et godt glass vin.
Essayene er i hovedsak bestillingsverk: – I ettertid både undrar og opplivar det meg aldri så lite at dei ulike tekstane kunne bli tenkte og skrivne av meg. Storparten av dette hadde eg kanskje ikkje skrive dersom ingen først hadde bede meg om det. Så takk alle som spurde!
Einar Økland:
Oss imellom?
Samlaget
317 sider
Boka er delt opp i ulike bolker. Den starter med refleksjoner over litterære og menneskelige vennskap, noe jeg leser som verdifulle bidrag til norsk litteraturhistorie. Her får vi blant annet møte Jorunn Veiteberg, Georg Johannesen, Gunnar Lunde, Aksel Sandemose, Olav H. Hauge, Sissel Solbjørg Bjugn og Sigbjørn Obstfelder. Spesielt teksten om sin gode venn Georg Johannesen er en fryd å lese. Når de to sammen går igjennom etterlatte papirer etter den nå nesten bortglemte Helge Krog, finner de en liten papirlapp hvor Krog resignert har notert: – Fordi jeg er så redd for å skrive noe dårlig, skriver jeg ikke noe godt heller.
De neste bolkene inneholder betraktninger om litt av hvert. Ett burlesk bidrag er eksempelvis betraktninger rundt noe så prosaisk som kjøkkentjeneste og matlaging: – Når nokon tilbyr hjelp på kjøkkenet, får dei berre lov å dekke på bordet eller setje ting inn i oppvaskmaskinen. Engler, glansbilder, utstillinger, kunst, barnebøker og frimerker blir det også rom for å spinne forfriskende tanker rundt. Det finnes overhode ingen spor av gubbesjuke i tekstene til denne vitale 80-åringen.
Slutten av boka har samletittel «Takk som spør – ulike svar på ulike spørsmål frå ulike spørjarar». Økland skriver: – Som subjektiv poet gir det meg stundom ei mild glede å oppdage at eg også kan skrive noko prosaisk og lett forståeleg etter situasjonsbestemte ønske frå ytre og fjerne instansar i samfunnet. Dette til forskjell fra Øklands egen poesi: som berre mine indre tildriv har bede meg skrive.
På spørsmål får vi dermed svar på mangt og meget. Her er eksempelvis Øklands liste over de fem viktigste norske diktsamlingen fra de 50 siste årene:
Georg Johannesen: Ars moriendi. (Gyldendal 1965)
Olav H. Hauge: Dropar i austavind. (Noregs Boklag 1966)
Jan Erik Vold: Mor Godhjertas glade versjon. Ja. (Gyldendal 1968)
Alf Prøysen: Så seile vi på Mjøsa. (Tiden 1967)
Paal-Helge Haugen: Kvartett. (Cappelen 2008)
Helt avslutningsvis skriver Økland: – Kan hende er eg ikkje den einaste overlevande forfattaren, med ein fleirkanta produksjon attom seg, som innser – sjølv om det er problematisk å snu seg og sjå – at om ein er og har vore eit blautdyr, er bøkene ein skreiv, blitt ein del av eit lokalt korallrev.
Hvorfor omhandle en samling essays i en spalte viet lyrikk? Fordi lyrikken ligger under alt Økland skriver. Kall det gjerne kortprosa, eller prosalyrikk. Øklands personlige og poetiske yndlingsmetafor lyder da også «urealisme», et begrep han bruker om all lite truverdig poesi, anten det gjeld noko eg har skrive sjølv og ser at eg bør stryke, eller det er noko andre har laga. Et sted heter det videre: – Eg bør kanskje leggje til at eg ser på dei fleste typar tekst som poesi.
Takk til forlag og en eventyrlig forfatter for et rikt korallrev av ei bok, fullstendig blottet for vederstyggelig urealisme.
Hauge 1960-åra profil
Dekorativ prosa.
Frå sitt djupe, svarte Hardanger kunne Olav H. Hauge
skimte Profil
som ein nymåne over Oslo.
Frå det fjerne, elektriske Oslo såg dei i Profil Olav H.
Hauge lyse
som ein fullmåne over Hardanger.
På grunn av den veldige norske avstanden dei imellom
gledde begge seg over dette dei såg. Og trass i at begge seinare
måtte vedgå at det nok var den same sola dei lånte sitt lys frå,
heldt dei fram som før og skuffa aldri kvarandre.
Einar Økland
(Veggtekst til ei utstilling i Olav H. Hauge-senteret, 2015)
