– Samfunnet har opphøyd kjernefamilien til noe privat, og det gjør at mange nybakte foreldre mangler livsnødvendig avlastning, sier Kathine Vigdel. Hun er aktuell med boken «Pusterom for mamma».
– Jeg har skrevet den boken jeg følte manglet der ute: En personlig, rå og forhåpentligvis inspirerende fortelling om hvordan det ser ut å takle mammarollen, flerbarnshverdagen og småbarns følelsesliv på en god måte og samtidig ha det godt med seg selv som menneske, forteller Kathrine Vigdel.
I Pusterom for mamma (Frisk) forteller hun om de fysiske, mentale og emosjonelle forandringene som finner sted når man blir mamma. Vigdel fikk selv tre barn på fire år, og hun ville sette ord på sine erfaringer og sette sin historie inn i et større perspektiv:
– Jeg ville bryte noen tabuer, og sette ord på felles strev vi mødre tror vi er alene om.
Landsbyen er vekk
– Å bli forelder forandrer alt. Det er en enorm emosjonell omveltning som det snakkes altfor lite om, sier Vigdel.
I en kronikk i VG skriver Vigdel: «Å streve som forelder de to første årene av barnets liv er samfunnets skyld, ikke din. Når det å være hjelpetrengende forelder oppleves som flaut og tabubelagt, da er noe riv ruskende galt.»
Hun mener det i barselomsorgen er mest fokus på baby – men at foreldreomsorgen er mer sporadisk.
– Mange ferske foreldre står helt alene om omsorgen for den nyfødte. Landsbymentaliteten er borte – samfunnet har opphøyd kjernefamilien til noe privat, og det gjør at mange nybakte foreldre mangler livsnødvendig avlastning.
Etterlyser psykisk oppfølging
– Det er ingen tvil om at de aller fleste kunne trengt mer avlastning enn de faktisk får, sier Vigdel.
Hun vil gjenopprette landsbyen og gå bort fra den individuelle måten å oppdra barn på:
– Barn trenger flere rollemodeller enn bare foreldrene, og foreldrene trenger samtalepartnere og samabeidspartnere i hverdagen. Det handler ikke bare om logistikk, men vel så mye å kunne speile seg i andre foreldre og vite at man ikke er alene. Foreldre er barnas trygge havn, men det betyr ikke at vi skal fikse alt selv. Det trengs en kulturendring – folk må tørre å bry seg mer, og foreldre må tørre å be om konkret hjelp.
Vigdel etterlyser en psykisk oppfølging av foreldre etter fødsel.
– Rent konkret skulle jeg ønske mental helsehjelp var like selvsagt som det løpet av kontroller helsetasjonen legger opp til for barnet. Vi kan dessuten skrote den håpløse seksukerskontrollen som i hovedsak handler om prevensjon, og heller innføre psykologsamtaler. Jeg etterlyser også konkret hjelp til hva foreldrene selv kan gjøre for å gjenopprette landsbyen. Å ivareta foreldrene er å ivareta barnet, og det er en logikk som vil spare samfunnet for enorme kostnader i det lange løp.
Matrescence
Et begrep som går igjen i Vigdels bok er «Matrescence».
– Matrescence dukket første gang opp som akademisk betegnelse på 70-tallet, men gikk i glemmeboka noen tiår før det har begynt å få sin renessanse nå. Ordet spiller på det
engelske ordet for tenårene, adolescence, og beskriver den fysiske, psykologiske og emosjonelle forandringen som skjer når en kvinne blir mor, sier Vigdel.
Men til forskjell fra adolescence, som varer en kort periode, varer matrescence livet ut – og tar stadig nye former.
– Alle kvinner som får barn, opplever matrescence. Å forstå matrescence er å forstå at man som menneske er forandret for alltid, både på godt og vondt. Denne erkjennelsen skaper et bånd mellom alle mødre, og en fornyet forståelse, anerkjennelse og raushet for hva det vil si å være mamma.
– Dere er aldri alene
– Hva vil du leserne skal ta med seg fra boken din?
– Jeg vil de skal kjenne seg mindre alene, mer normale, og at alt de gikk rundt og skammet seg over, faktisk er noe alle foreldre strever med. Jeg håper de kommer til siste side og trekker et lettelsens sukk, og griner litt over hvor fantastisk det faktisk er å ha barn.
– Og helt til slutt: Har du noen oppmuntrende ord til folk som nylig er blitt foreldre?
– Alt er en fase. Det er ikke farlig å grine, eller kjenne på sinne. Sett gjester i arbeid, nå er det de som er vertskap. Ta en dag av gangen. Si nei til alt som kan kuttes ut. Unn dere noe hver dag. Lev i bobla, drit i alt som føles uviktig – men våg å be om hjelp fra omgivelsene. Dere vil bli overrasket over hvor mange som blir rørt av å kunne være til hjelp. Dere er aldri alene – selv ikke om natta.
